Internasjonal monopolkapital gråter over Deng Xiaopings død. Rimelig nok. Erkerevisjonisten Deng har vært en garantist for full gjenoppretting av kapitalistiske produksjonsforhold i Kina.Internasjonal storkapital bøyer sine hoder i takknemlighet og respekt for «den lille store mann» som har lagt kjempemarkedet åpent for dem. Arven han etterlater kinesiske arbeidere og jordløse bønder er inflasjon og en plass i armeen av hundre millioner arbeidsløse.
Avslørt som revisjonist på 50-tallet
Den «uforbederlige vandrer på kapitalismens vei» rakk å reversere alle progressive sosiale framsteg før sin død. Men årsaken til at Kina skiftet farge kan ikke forklares ene og alene med Deng Xiaoping.
Den kinesiske marsjen mot sosialismen gikk i stå etter at den borgerlig-demokratiske revolusjonen var gjennomført. Mange sosiale framskritt ble gjennomført, men revolusjonen gikk i stå på halvveien.
Deng Xiao-ping hadde lange høyre-opportunistiske tradisjoner innafor KKP. Allerede på 50-tallet avslørte han seg gang på gang som overløper, samtidig som han i lange perioder innehadde vervet som generalsekretær. Under kulturrevolusjonen ble han tvunget til å komme med em oppsiktsvekkende og avslørende sjølkritikk, og det ble av bl.a. Mao konstatert at motsetninga til Deng var av antagonistisk karakter. «Han begriper ikke marxismen-leninismen, han representerer borgerskapet», sa Mao (Peking Review nr. 14/1976).
Beholdt partimedlemskapet
Ikke desto mindre beholdt Deng Xiaoping sitt partimedlemskap - etter vedtak i sentralkomiteen, fordi man ville se «hvordan han vil forholde seg i framtida». Alle vet i dag hvordan den reaksjonære Deng har «forholdt seg» siden oppgjøret med «firerbanden» og fløyen rundt Hua Guofeng.
Mao gjorde som revolusjonsleder en innsats det står respekt av. Men det må også sies at han gjennom sin forkvakling av den marxist-leninistiske teorien forårsaket stor skade, ikke bare i Kina og KKP, men på hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen.
Kinas Kommunistiske Parti under Maos ledelse var aldri et homogent, proletarisk parti, men en kamparena for forskjellige klasser og representanter for disse klassene. Representanter for småborgerskap og borgerskap med vitende og vilje sluppet inn i partirekkene, i tråd med tesen om at det var en bra ting å ha opportunistiske linjer og borgerlige fraksjoner i partiet – den såkalte tolinje-kampen. Hadde KKP vært et virkelig kommunistisk parti, ville Deng blitt uskadeliggjort allerede i 50-åra.
Stikk i strid med Lenin og Stalin
Maoismens konfusianske dialektikk og anti-marxistiske partiteori bærer et stort ansvar for det hensynsløst kapitalistiske og stadig mer aggressive Kina vi ser i dag. Kanskje ville dagens Kina sett annerledes ut hvis Kinas Kommunistiske Parti og Mao ikke hadde erstattet marxismen-leninismen med maoismen. Mens Lenin og Stalin sterkt advarte mot å la opportunistiske elementer undergrave partiet innenfra, gikk Mao inn for å forsone seg med med partifiendtlige elementer (som Wang Ming, Li Li-san og Deng Xiaoping), og attpåtil velge slike folk til høye poster. «Feila deres med omsyn til partilinja er kjent over hele landet og i hele verden, og den kjensgjerninga at feila deres er så godt kjent er nettopp grunnen til å velge dem.»
(Mao: Verker i utvalg bind V, s. 333, Oktober 1977)
Slik var Maos «marxistiske dialektikkforståelse» i et nøtteskall. Med vulgærdialektikk av denne typen sørget man for å tilveiebringe både motsetningene og motsetningenes enhet! Slik den maoistiske filosofien dreide seg om å forene motstridende ideologier, slik skulle det maoistiske partiet «forene» de ulike klassene disse ideologiene uttrykker interessene til. Denne klasseforsoninga har fått sitt symbolske uttrykk i det kinesiske flagget, hvor hver av de kinesiske samfunnsklassene har fått sin 'egen' stjerne.
Maos medansvar
Mao var klart progressiv i sammenlikning med den kontrarevolusjonære Deng Xiaoping. Men Deng ville aldri kunnet nå sitt mål uten å utnytte anti-marxistiske teser og tenkesett som tidlig satte sitt preg på KKP og den kinesiske revolusjonens utviklingsforløp. Dette forklarer hvorfor Deng, trass i to tiår med bukkeritt inn i kapitalismen, aldri hadde behov for å ta noe helt og fullstendig oppgjør med Mao.
Nå er det duket for nye oppgjør og muligens flere palasskupp. Sjøl om statsminister Li Peng og folkekongressens leder Qiao Shi oppfordret til samling rundt president Jiang Zemin etter Dengs død 19. februar, har Qiao Shi i følge en CIA-rapport allerede ytret åpen kritikk mot samme Jiang Zemin.