Georgi Dimitrov«Fascismens utvikling og selve det fascistiske diktaturet tar forskjellige former i forskjellige land, alt etter de historiske, sosiale og økonomiske forholdene, etter vedkommende lands nasjonale særegenheter og internasjonale stilling.»

Utdrag fra Georgi Dimitrovs beretning til Den kommunistiske internasjonales 7. verdenskongress i 1935.

Fascismen er ikke en form for statsmakt som står «over begge klasser, proletariatet og borgerskapet», slik som f.eks. Otto Bauer har påstått. Den er ikke «det opprørske småborgerskap som har overtatt statsmakta» slik som den engelske sosialisten Brailsford erklærer. Nei, fascismen er ikke noen makt som står over klassene, og den er ikke en småborgerskapets eller filleproletariatets makt over finanskapitalen. Fascismen er finanskapitalens egen makt. Den er organiseringa av den terroristiske undertrykkinga av arbeiderklassen og den revolusjonære delen av bøndene og intelligentsiaen. Fascismen i utenrikspolitikken er sjåvinismen i sin mest brutale form, som dyrker et dyrisk hat mot andre folk. Denne virkelige karakteren til fascismen må spesielt understrekes fordi fascismen ved å dekke seg bak sosial demagogi i en rekke land har fått mulighet til å gripe tak i de massene blant småborgerskapet som er kastet ut av sin faste bane, ja endog visse deler av proletariatets mest tilbakeliggende lag, som aldri ville ha fulgt fascismen hvis de hadde innsett dens virkelige klassekarakter og dens sanne natur.

Fascismens utvikling og selve det fascistiske diktaturet tar forskjellige former i forskjellige land, alt etter de historiske, sosiale og økonomiske forholdene, etter vedkommende lands nasjonale særegenheter og internasjonale stilling. I noen land, framfor alt der hvor fascismen ikke har noen brei massebasis og hvor kampen mellom enkelte grupperinger i sjølve det fascistiske borgerskapets leir kommer sterkt til uttrykk, bestemmer den seg ikke straks for å oppløse parlamentet og lar de andre partiene og også sosialdemokratiet bevare en viss legalitet. I andre land, hvor det herskende borgerskap frykter for revolusjonens nære utbrudd, oppretter fascismen sitt uinnskrenka politiske monopolherredømme enten med det samme eller ved stadig å forsterke terroren mot og undertrykkelsen av alle konkurrerende partier og grupperinger. Det utelukker ikke at fascismen, når situasjonen blir særlig skjerpet, forsøker seg på å utvide grunnlaget sitt og uten at den forandrer sitt klassevesen forbinder det åpne terroristiske diktaturet med en grov forfalskning av parlamentarismen.

Fascismens maktovertakelse er ikke simpelthen en erstatning av den ene borgerlige regjeringa med en annen, men en avløsning av den ene statsformen for borgerskapets klasseherredømme -- det borgerlige demokrati -- med en annen form -- med det åpne terroristiske diktatur. Det ville være en alvorlig feil å ikke se denne forskjellen. Det ville forhindre at det revolusjonære proletariatet forsøker å mobilisere de breie arbeidende laga i by og på land til kamp mot faren for at fascistene tar makta -- og samtidig utnytter motsetningene i borgerskapets leir. Men en ikke mindre farlig feil er en undervurdering av den betydninga som de skjerpa reaksjonære forholdsreglene som for øyeblikket blir tatt i de borgerlig-demokratiske landa har for opprettelsen av det fascistiske diktaturet – de forholdsreglene som undertrykker de arbeidende massenes demokratiske friheter, som forfalsker og beskjærer parlamentets rettigheter, skjerper undertrykkelsestiltakene imot den revolusjonære bevegelsen.

Utdrag fra beretninga til Kominterns 7. verdenskongress, Moskva 2. august 1935.
Her oversatt fra Enhed i arbejderklassen, Forlaget Tiden 1982 -- s. 97 ff.

Likte du det du leste? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 
Vipps noen kroner til #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!