Vladimir Iljitsj Lenin.Den nåværende «frie forsamlingsretten og pressefriheten» i den «demokratiske» (borgerlig-demokratiske) tyske republikken er falsk og hyklersk, fordi det rent faktisk er frihet for de rike til å kjøpe og bestikke pressen, frihet for de rike til å fôre folket med den borgerlige pressens giftige løgner, frihet for de rike til å ha som sin «eiendom» godseiernes herregårder, de fineste bygningene osv. Proletariatets diktatur vil ta fra kapitalistene og gi til det arbeidende folk herregårdene, de fineste bygningene og trykkepressene.

Dette sier Lenin i denne artikkelen hvor han forklarer hvorfor borgerlig demokrati er demokrati for utbytterne, mens proletariatets diktatur er demokrati for det store, arbeidende flertallet. Noe «rent» og klasseløst demokrati finnes ikke.

Noen eksemplarer av Rote Fahne (Berlin) og Weckruf (Wien), kommunistpartiet i den tyske delen av Østerrike, som har nådd oss her i Moskva, fortalte oss at forræderne mot sosialismens sak – de som støttet imperialistenes røverkrig – Scheidemann, Kautsky, Austerlitz, Renner og deres like – får det svaret de fortjener fra de virkelige representantene for de revolusjonære arbeiderne i Tyskland og Østerrike. Vi sender våre varmeste hilsener til begge aviser, som er typiske uttrykk for Den tredje internasjonales vitalitet og vekst.

Det ser ut til at det viktigste spørsmålet for revolusjonen både i Tyskland og Østerrike nå er: parlament eller rådsregjering? Talsmennene for den bankerotte 2. internasjonale, hele veien fra Scheidemann til Kautsky, står for det første og beskriver sitt standpunkt som forsvar av «demokratiet» (Kautsky har gått så langt at han kaller det «det rene demokrati») mot diktaturet. I brosjyren Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky, som nettopp har kommet fra trykken i Moskva og Petrograd, behandler jeg Kautskys synsmåter i detalj. Jeg skal her forsøke å gi et kort overblikk over de aktuelle problemstillingene som nå har blitt satt på dagsorden i alle avanserte kapitalistiske land.

Scheidemann, Kautsky og deres like snakker om «det rene demokrati» og «demokrati» generelt fordi de vil føre folk bak lyset og holde skjult for dem det moderne demokratiets borgerlige karakter. La borgerskapet få fortsette med å kontrollere hele statsapparatet, la en håndfull utsugere få fortsette med å bruke den eksisterende, borgerlige staten! Valg som holdes under slike forhold, hylles av borgerskapet, av meget gode grunner, som «frie», «likeverdige», «demokratiske» og «universelle». Disse begrepene har til hensikt å skjule sannheten, å skjule det faktum at produksjonsmidlene og den politiske makten blir værende i utsugernes hender, og at virkelig frihet og virkelig likhet er utelukket for det store flertallet. Det er profitabelt og uunnværlig for borgerskapet å holde det moderne parlamentariske demokratiets borgerlige karakter skjult for folket og fremstille det som abstrakt eller «rent» demokrati. Når Scheidemann, Kautsky og deres like gjentar disse påstandene, forlater de i praksis proletariatets standpunkt og stiller seg solidarisk med borgerskapet.

I deres siste felles forord til Det kommunistiske manifest (i 1872) fant Marx og Engels det nødvendig å advare arbeiderne om at proletariatet ikke simpelthen kan overta det eksisterende (dvs. borgerlige) statsapparatet og bruke til det til sine formål, men at det må knuses, ødelegges. Renegaten Kautsky, som har skrevet en egen pamflett som han kaller Proletariatets diktatur, holdt denne overmåte viktige marxistiske innsikten skjult for arbeiderne og forvrengte marxismen på det groveste. Det er innlysende at de lovordene som Scheidemann & Co. har overøst Kautskys pamflett med, er borgerlige agenters takk for at han har gått over til borgerskapets side.

Det er å holde arbeiderne og de undertrykte for narr å tale om rent demokrati, om demokrati i sin alminnelighet, om likhet, frihet og universelle rettigheter så lenge arbeiderne og det arbeidende folk sulter, mangler klær, er lutfattige og utslitte ikke bare som et resultat av det kapitalistiske lønnsslaveriet, men som en konsekvens av fire års plyndringskrig, mens kapitalistene og profitørene fremdeles er i besittelse både av den «eiendom» som de har tilranet seg og det «eksisterende» statsapparatet. Dette er ensbetydende med å tråkke på marxismens grunnleggende sannheter, som lærer arbeiderne at man må gjøre bruk av det borgerlige demokratiet, som sammenliknet med føydalsystemet representerer et stort historisk fremskritt, men at man ikke et øyeblikk må glemme dette «demokratiets» borgerlige karakter, dets historiske forutsetninger og begrensninger. Ta aldri del i den «overnaturlige» troen på «staten», og glem aldri at staten selv i den mest demokratiske republikk, og ikke bare i et monarki, ganske enkelt er et apparat for én klasses undertrykkelse av en annen.

Borgerskapet er tvunget til å være hyklere og beskrive som «folkestyre», abstrakt demokrati eller rent demokrati den borgerlig-demokratiske republikk som i praksis er borgerskapets diktatur, utsugernes diktatur over det arbeidende folk. Scheidemann og Kautsky, Austerlitz og Renner og deres like (og nå, til vår beklagelse, med hjelp av Friedrich Adler) slutter seg til denne falskheten og dette hykleriet. Men marxister, kommunister, avslører dette hykleriet og forteller arbeiderne og det arbeidende folk sannheten rett ut: den demokratiske republikken, den konstituerende forsamlingen, parlamentsvalgene osv. er i praksis borgerskapets diktatur. Skal man frigjøre arbeidet fra kapitalens åk går det ingen vei utenom å skifte ut dette diktaturet med proletariatets diktatur.

Bare proletariatets diktatur kan frigjøre menneskeheten fra kapitalens undertrykkelse, fra det borgerlige demokratiet, de rikes demokrati, deres løgner, falskhet og hykleri – og opprette demokrati for de fattige, dvs. gjøre demokratiets velsignelser virkelig tilgjengelig for arbeiderne og fattigbøndene, i motsetning til nå (selv i den mest demokratiske – borgerlige – republikk), da demokratiets velsignelser faktisk er utilgjengelig for det store flertallet blant det arbeidende folk.

Ta f. eks. den frie forsamlingsretten og pressefriheten. Scheidemann og Kautsky, Austerlitz og Renner og deres like forsikrer arbeiderne at de pågående parlamentsvalgene i Tyskland og Østerrike er «demokratiske». Dette er løgn. I praksis eier kapitalistene, utsugerne, godseierne og profitørene 9/10 av de best egnede møtelokalene og 9/10 av aksjene i aviser, trykkerier osv. Arbeiderne i byene og landarbeiderne hindres, i praksis, i å delta i demokratiet av «den hellige eiendomsretten» (slik den blir forsvart av Kautsky og Renner og deres like, og nå, til vår skuffelse, av Friedrich Adler også) og av det borgerlige statsapparatet, dvs. borgerlige embetsmenn, borgerlige dommere og så videre. Den nåværende «frie forsamlingsretten og pressefriheten» i den «demokratiske» (borgerlig-demokratiske) tyske republikken er falsk og hyklersk, fordi det rent faktisk er frihet for de rike til å kjøpe og bestikke pressen, frihet for de rike til å fôre folket med den borgerlige pressens giftige løgner, frihet for de rike til å ha som sin «eiendom» godseiernes herregårder, de fineste bygningene osv. Proletariatets diktatur vil ta fra kapitalistene og gi til det arbeidende folk herregårdene, de fineste bygningene og trykkepressene.

Men dette innebærer å bytte ut «universelt», «rent» demokrati med «én klasses diktatur», hyler Scheidemann og Kautsky, Austerlitz og Renner (og deres tilhengere i andre land – Gompers, Henderson, Renaudel, Vandervelde og Co.).

Feil, svarer vi. Det innebærer å bytte ut det som faktisk er borgerskapets diktatur (et diktatur som hyklersk har iført seg den borgerlig-demokratiske republikkens form) med proletariatets diktatur. Det betyr å erstatte de rikes demokrati med de fattiges. Det betyr å erstatte mindretallets frie forsamlingsrett og pressefrihet med flertallets, med det arbeidende folks. Det betyr en enorm, verdenshistorisk utvidelse av demokratiet, dets forvandling fra falskhet til sannhet, menneskehetens frigjøring fra kapitalens lenker, som forvrenger og kortslutter ethvert, selv det mest «demokratiske» og republikanske, borgerlige demokrati. Det betyr å bytte ut den borgerlige staten med den proletariske staten, et skifte som er den eneste mulige forutsetningen for at staten til slutt kan forsvinne helt.

Men hvorfor ikke oppnå dette målet uten én klasses diktatur? Hvorfor ikke gå direkte til «rent» demokrati? Slik spør borgerskapets hyklerske venner på vegne av de naive småborgere og filistere som de lurer.

Og vi repliserer: Fordi de som har makten i ethvert kapitalistisk samfunn lyver enten til borgerskapet eller til proletariatet, mens de mindre eiendomsbesitterne, uunngåelig, er og blir vaklende, hjelpeløse og stupide, og drømmer om et «rent» demokrati, uten klasser eller hevet over klassene. Fordi i et samfunn der én klasse står mot en annen finnes det ingen annen vei enn gjennom den undertrykte klassens diktatur. Fordi bare proletariatet er i stand til å beseire borgerskapet, styrte det, i egenskap av å være den eneste klasse som kapitalismen har forent og «skolert», og som evner å trekke med seg på sin side den vaklende massen av det arbeidende småborgerskapet, eller i det minste klarer å «nøytralisere» dem. Fordi bare unnvikende småborgere og filistere kan drømme - og dermed lure både seg selv og arbeiderne - om å kvitte seg med den kapitalistiske undertrykkelsen uten en lang og vanskelig prosess der man undertrykker motstanden fra utbytterne. I Tyskland og Østerrike er fremdeles ikke denne motstanden så klart uttrykt, fordi ekspropriasjonen av ekspropriatørene så langt ikke er begynt. Men så snart ekspropriasjonen begynner, vil motstanden være rasende og desperat. Når de holder dette skjult for seg selv og for arbeiderne svikter Scheidemann og Kautsky, Austerlitz og Renner og deres like proletariatets interesser. I det mest avgjørende øyeblikket går de over fra klassekampens og revolusjonens standpunkt til å arbeide for å få proletariatet til å komme til enighet med borgerskapet, til å inngå «sosial fred» eller forsoning mellom utbyttede og utbyttere.

Revolusjoner er historiens lokomotiver, sa Marx. I revolusjoner lærer man hurtig. Arbeiderne i Tyskland og Østerrike kommer raskt til å forstå på hvilken måte Scheidemann, Kautsky, Austerlitz og Renner har forrådt sosialismens sak. Proletariatet kommer til å gjøre opp med disse «sosiale forræderne» – sosialister i ord og forrædere av sosialismen i praksis – som det gjorde i Russland med det samme slaget av småborgere og filistere – mensjevikene og de «sosialrevolusjonære». Jo mer fullstendig denne typen av «ledere» dominerer, jo raskere vil proletariatet forstå at bare gjennom å bytte ut den borgerlige staten, selv i den mest demokratiske borgerlige republikk, med en stat av Pariskommunens type (som Marx skrev så mye om, men som har blitt forvrengt og forrådt av Scheidemann, Kautsky og deres like) eller en stat av sovjettypen, kan man åpne døren til sosialismen. Proletariatets diktatur kommer til å redde menneskeheten fra kapitalistisk undertrykkelse og krig.

Moskva, 23. desember 1918.

Skrevet 23. desember 1918, første gang publisert i Pravda 3. januar 1919. Oversatt fra Collected Works b. 28, s. 368-372 av Frans-Arne Stylegar.