Mot alle odds, og på tross av hysteriske angrep fra hele det britiske establishment, er Jeremy Corbyn (66) valgt til ny leder for Labour, Arbeiderpartiets britiske søsterparti.
Jeremy Corbyn har folkelig appell. Foto fra Wikpedia.Det er en solid venstresving for det som de siste tiåra har vært et av Europas mest høyrevridde sosialdemokratiske partier.
Truslene fra krigsforbryteren og tidligere Labour-statsminister Tony Blair om at Corbyn er en katastrofe som vil «utslette» Labour, har hatt stikk motsatt effekt på grasrota. Gamle og nye i tusentall har tegnet partimedlemskap. De første 24 timene etter at Jeremy Corbyn blei valgt, meldte ytterligere 15 000 seg inn i Labour.
Corbyn har greid å moblisere bredt omkring sitt kandidatur. Han har blåst nytt liv i sosialdemokratiet etter at skarer av fagorganiserte og folk flest hadde vendt ryggen til det krigsgale og nyliberale Labour skapt av Tony Blair.
Jeremy Corbyn er en venstresosialdemokrat av den gamle skole: For nasjonalt eierskap, mot privatisering og motstander av krig og opprustning. Han stemte i sin tid nei til britisk EF-medlemskap og fordømte Blair og krigen mot Irak fra første stund. Mannen har også i årtier vært NATO-motstander, han har tatt klart stilling for palestinerne og er en aktivist for miljø og mot rasisme. For dette og mere til har han allerede blitt utropt til en «sikkerhetsrisiko» av både toryene og av høyresida i eget parti.
Det er åpenbart at Corbyn har truffet en nerve i den britiske arbeiderklassen og i Labours gamle grunnfjell, kanskje særlig i Nord-England. Han har også appellert til mange unge. Dette har han gjort med standpunkter og en framtoning som ifølge alle politiske kommentatorer og trendanalytikere er håpløst avfeldige og «umulige» i vår tid.
Den store prøven blir hvordan Corbyns lederskap og partiet Labour utvikler seg videre. Som kjent «euroskeptiker» har Corbyn gjort det klart at han som Labour-leder likevel ikke vil melde Storbritannia ut av EU, men at han isteden vil reformere Unionen innenfra for å skape «et bedre Europa». Det er kjente toner fra de europeiske sosialdemokratiene.
Labour har mange særtrekk. Mens vi i Norge er vant til at sosialdemokratiets venstre fløy skaller av eller former egne partier (som SV og Rødt), er den britiske tradisjonen at begge fløyer sameksisterer i Labour. Uansett hvilke ambisjoner Jeremy Corbyn måtte ha, vil han på den ene eller andre måten bli presset inn i folden. Om han ikke skulle la seg disiplinere, vil han bli spent bein for, en øvelse både vennene til Tony Blair og den britiske sensasjonspressa har stort talent for. Når det gjelder å forsvare fundamentale interesser for britisk imperialisme, vil makthaverne ikke gå av veien for noe som helst.
Et sosialdemokratisk, reformistisk parti, vil i siste runde alltid forsvare kapitalen, uansett retorikk og framtoning. Men det skal bli interessant å se om venstredreininga til Labour innvarsler en ny trend for det europeiske sosialdemokratiet, som med sin nyliberale kurs og med sin krigspolitikk har kompromittert seg og framstår for arbeiderklassen som et hvilket som helst annet borgerlig parti.
Gratulasjonene og hyllesten fra Youngstorget hører vi lite til.
En fortsatt suksess for Corbyn når det gjelder å skape entusiasme og oppslutning omkring Labour, vil også sende noen sjokkbølger inn over Det kongelige norske Arbeiderparti, særlig hvis kommunevalget går like dårlig som meningsmålingene tyder på. En og annen sjel med bånd til LO vil kanskje vil få medhold i at det kan være på tide å blinke litt til venstre igjen. Med sin kløyvde tunge i privatiseringspolitikken og med frontfigurer som millionær Støre og sjefsaggressor Stoltenberg, stiller Ap i Tony Blair-klassen.
Kan dét være en grunn til at vi ikke hører elleville gratulasjoner fra Youngstorget etter at det britiske søsterpartiet har valgt ny leder?
{jcomments on}