Etter 2. verdenskrig og den stolte innsatsen i den antifascistiske motstandskampen, sklei Norges kommunistiske parti (NKP) mer og mer ut i revisjonisme og opportunisme. Denne prosessen fikk «ryggdekning» da Nikita Khrusjtsjov gikk i spissen for å kuppe partiet og sovjetstaten innenfra, og foretok sitt såkalte «oppgjør med Stalin».
NKP støttet Khrusjtsjovs demonisering av Stalin i 1956. Det støttet deretter Bresjnevs oppgjør med Khrusjtsjov og partiet fulgte lydig SUKPs fordømmelse av de albanske og kinesiske kommunistpartiene. Med få og små reservasjoner støttet NKP lojalt den til enhver tid vedtatte linja i det daværende SUKP, helt fram til Gorbatsjov og siste akt av den kapitalistiske restaurasjonen, da alle rester av den rødmalte fasaden ble fjernet.
Derfor er det interessant at NKP på sitt siste landsmøte (i mai 2010) kommer med en ganske annen analyse i sin uttalelse «Om kontrarevolusjonen i Sovjetunionen». Den første delen av uttalelsen er i mangt en god historisk oppsummering. Her får Nikta Khrusjtsjov og delvis Leonid Bresjnev det glatte lag, mens Stalins linje for klassekamp og sosialistisk økonomisk oppbygging blir framhevet som den riktige, om enn med angivelige feil.
«Etter Stalins intervensjon og artikkelen «Sosialismens økonomiske problemer» fra 1951 og senere utgivelsen av «Lærebok i politisk økonomi» skulle man tro at et solid teoretisk grunnlag var lagt. Men flere ledende kommunister og økonomer beholdt sin uvitenskaplige og udialektiske forståelse. Årsakene lå først å fremst i den småborgerlige påvirkningen innad i partiet. Måten den ble forsøkt bekjempet på var mangelfull og ga ikke nødvendige resultater.»NKP innser nå at den 20. partikongressen var et avgjørende vendepunkt:
«Khrustsjov la i sin «hemmelige» tale alle fortidens feil over på Stalin. Han la opp til å demonisere ham tidlig i talen, ved bl. a. å antyde at han eller hans menn stod bak mordet på Kirov som var partileder i Leningrad (at Khrustsjov må ha visst at dette ikke var riktig er godt dokumentert i dag).
Høyredreiningen førte etter hvert til en økonomisk politikk som svekket det sosialistiske eierskapet og den sentrale planleggingen.» (min uth. – J.St.)
Men NKP tar ikke konsekvensen av disse observasjonene. Partiet nøyer seg med å kalle undermineringa av den sosialistiske økonomien for en «høyredreining».
Heller ikke de «mange nye feilaktige vurderinger» på den 22. kongressen i 1961; som avskaffelsen av proletardiktaturet og knesettinga av ideen om «hele folkets stat» eller at arbeiderklassen var nesten fraværende i partiets rekker, er nok til at NKP vil vedkjenne seg at Sovjetunionen og SUKP på dette tidspunkt hadde skiftet farge:
«På den 22. kongressen til SUKP (1961) ble det foretatt mange nye feilaktige vurderinger som bl.a. førte til tesen om «hele folkets stat». SUKP var nå et «parti for hele folket». Denne utviklingen bidro til endring av partiets sosiale sammensetning helt til SUKP ut på midten av 80-tallet nesten ikke lengre var å regne som et arbeiderparti.»
Khrusjtjovs fall i 1964 førte heller ikke til noen bedring, annet enn «en riktigere kurs i synet på den antimonopolistiske strategien» (hva en riktigere kurs for en feilaktig strategi enn måtte bestå i). Tesen om hele folkets stat ble stående,
«(L)likeså den katastrofale tesen om opphevelsen av klassekampen og omvandlingen av SUKP til 'hele folkes parti'. Stadig mer markedsinspirerte reformer og utvidelsen av bruk av markedsmekanismer styrket grunnlaget for en mer og mer høyreopportunistisk utvikling.» (mine uth. – J.St.)
Foto: Yoichi R. Okamoto (Wikipedia, public domain).
Når SUKP hadde degenerert til et «hele folkets parti», med ei linje som hevdet at klassekampen var opphørt, en «sosialistisk» økonomi preget av markedsmekanismer og markedsreformer – og svartebørs – måtte dette bety at det var oppstått et nytt borgerskap og at den sosialistiske planøkonomien var erstattet av en særegen form for statskapitalisme, med andre ord at kontrarevolusjonen hadde seiret. Men det vil ikke NKP medgi. NKP fastholder at en eller annen form for pervertert «sosialisme» må ha eksistert helt fram til 1990, da «(D)de sunne kommunistiske kreftene som reagerte i den siste fasen av utviklingen, på den 28. partikongressen (1990), [ikke] maktet i tide å avsløre Gorbatsjov og Sjevardnadseklikkens forræderi».
Dette henger sjølsagt ikke på greip, hvis man ikke mener at en stat og dens økonomi kan være både sosialistisk og kapitalistisk samtidig over en periode på 30 år. NKP tar heller ikke i sin uttalelse noen form for sjølkritikk for at de har propagandert et falskt bilde av Sovjetunionen og SUKP i samme tidsperiode, ei heller vedgår partiet at de albanske og kinesiske kommunistenes kritikk (som i innhold er den samme som NKP nå presenterer som sitt offisielle syn) var korrekt.
Derfor burde NKP ta konsekvensen av sin nye analyse og føre den fram til sitt logiske sluttpunkt. NKP har trolig blitt inspirert av sitt greske søsterparti, som har foretatt en positiv «revurdering» av Stalin de seineste åra – dessverre uten at det har ført til endring når det gjelder KKEs politiske praksis og mildt sagt tvilsomme samarbeid med reaksjonære og sosialdemokratiske greske regjeringspartier.
Det er bra at NKP har tatt fatt på å revurdere historia og partiets ideologiske kurs. Tida vil vise om partiet er i stand til å finne tilbake til marxismen-leninismen og revitalisere seg som et kommunistisk parti. Da kreves det mer enn noen korrigeringer i vurderinga av Stalin og etterplapring av KKE. Skal NKP spille noen progressiv rolle i framtida, må partiet foreta et fullstendig oppgjør med revisjonismen og en grundig sjølkritikk av sin egen ideologiske, politiske og organisatoriske praksis de siste femti åra.
Uttalelsen «Om kontrarevolusjonen i Sovjetunionen» ble trykt i Friheten nr. 12, 2010.