Når noe er for godt til å være sant, så er det sjelden sant. Samfunnslønn er ingen gratis lunsj.

Med samfunnslønn vil lommeboka bli enda slunknere for flertallet.Med samfunnslønn vil lommeboka bli enda slunknere for flertallet.Debatten om samfunnslønn, eller borgerlønn, har blusset opp igjen. Det høres besnærende ut med en universell rettighet i form av et fast minstebeløp som alle får til å dekke sitt livsopphold. Eller er det snarere et grep for å avvikle sosiale velferdsytelser helt og holdent?

«Med borgerlønn vil ikke arbeidsledighet på samme måte være et problem, og stigmaet forbundet med å være utenfor arbeidslivet faller bort. Man får økonomisk frihet, en reell frihet til å velge hva man vil gjøre med tiden og livet sitt», argumenterer Anja AskelandRadikal Portal.

Borgerlønn skal dermed i teorien vitalisere folk og utløse samfunnsengasjement.

Under kapitalismen er arbeidsløshet alltid en følgesvenn. I den kapitalistiske økonomiske syklus med oppsving, overproduksjon, krise og depresjon er arbeidsløshet en nødvendighet. Den ujamne økonomiske utviklinga mellom bransjer og kapitalens allmenne krise gjør arbeidsløsheten til en stadig mer permanent faktor.

For kapitalen er det en positiv nødvendighet med en permanent hær av arbeidsløse som kan hentes inn i produksjonen i oppgangstider og sparkes ut igjen når krisa er et faktum. Denne permanente arbeidsløsheten sørger også for at lønnsnivået stadig presses ned mot og under eksistensminimum.

Men politisk er arbeidsløsheten et problem, fordi arbeiderne trekker den herskende klassens rett til å styre i tvil, når den ikke en gang kan sikre innbyggerne arbeid og inntekt.

Med borgerlønn eller samfunnslønn blir dette problemet «tryllet vekk». Den faktiske arbeidsløsheten består, men den er offisielt ikke-eksisterende fordi arbeid ikke lenger er en del av samfunnskontrakten. Når kapitalen ikke klarer å skaffe folk arbeid, er dette en naturlig utvikling som følge av automatisering som «ingen» har ansvar for.

Motkraft til kapitalismen?

Forslag om å innføre slike ordninger har dukket opp under forskjellig navn som samfunnslønn, garantiinntekt osv., og blir gjerne hentet fram hver gang massefattigdommen blir overtydelig.

Hovedargumentet er at robotisering gjør at jobber forsvinner og at det umulig kan bli arbeid til alle. Dessuten at det visstnok gir helsefordeler og miljøgevinster.

Sånn klarer man også å avspore kampen for 6-timersdagen.

I Norge er det foreninga BIEN (Basic Income European Network) som mest systematisk argumenterer for dette på altruistisk grunnlag. Initiativtakerne kommer i hovedsak fra Miljøpartiet de Grønne.

I både USA, Canada, Sveits og Finland har spørsmålet vært høyt oppe på den politiske agendaen til forskjellige tider. Sveitserne vendte tommelen ned for forslaget i en folkeavstemning i juni 2016. Finland kan bli første land som deler ut samfunnslønn til alle innbyggere. Det finske motstykket til NAV, arbeids- og velferdsetetaten KELA, skal etter planen legge fram forslaget om dette i november.

Utopiske sosialister

Den norske varianten er en tilsynelatende antikapitalistisk utopi: «Borgerlønn kan ses og brukes som en motkraft til markedets dominans i vårt samfunn. Den kan gi menneskene den tiden de trenger – fri fra inntjeningskrav og lønnsomhetskriterier – til å realisere sine egne drømmer og prosjekter.» (www.radikalportal.no)

Ifølge denne utopien kan man nærmest innføre små kommunistiske øyer innafor kapitalismen hvor menneskene kan realisere sine drømmer. Sånne ideer hadde allerede Henri de Saint-Simon, Charles Fourier, Étienne Cabet og Robert Owen i kapitalismens barndom. Marx kalte dem utopiske sosialister, og skrev i Manifestet:

«De vil forbedre alle samfunnsmedlemmers stilling, også deres som er best situert. Derfor appellerer de stadig til hele samfunnet uten forskjell, ja fortrinnsvis til den herskende klasse. Det skal ikke mer til enn at man forstår deres system, så må man jo anerkjenne det som den best mulige plan for det best mulige samfunn.

De forkaster derfor enhver politisk og særlig enhver revolusjonær aksjon, de vil nå sitt mål på fredelig vei og søker ved hjelp av små eksperimenter, som selvfølgelig slår feil, ved eksempelets makt å bane veien for det nye samfunnsmessige evangelium.»
Marx/Engels: Det kommunistiske partis manifest. Den kritisk-utopiske sosialisme og kommunisme.

Owen og Fourier kan unnskyldes med at de levde i en periode da klassekampen var lite utvikla. Å repetere disse ideene i dag er derimot ikke annet enn et reaksjonært forsøk på å sette klassekampen tilbake og forsinke kampen for å styrte kapitalismen og erobre statsmakta for arbeiderklassen.

Oppskrift for individualisering

Kommunister har alltid kjempet for universelle rettigheter som gratis skoler, helsestell og barnetrygd. Arbeiderklassen har som grunnholdning at det ikke er enkeltindividet, men stat og kommune som har ansvaret for disse rettighetene. Dette er en del av det velferdsmessige sikkerhetsnettet under kapitalismen. Men kommunistene har også sagt at alle slike innrømmelser fra kapitalens side er skjøre og midlertidige og vil bli tatt bort når styrkeforholdet mellom klassene gjør det mulig.

«Borgerlønn er et grep for å avvikle alle sosiale velferdsytelser.»

Når kampanjer for borgerlønn kommer samtidig som kapitalen har en strategi for å rulle tilbake velferdsordningene, er det grunn til å være på vakt. En såkalt borgerlønn man skal kunne leve av har som innebygd forutsetning at statlige og kommunale velferdstjenester blir «overflødige». Den borgerlige staten har sjølsagt ikke økonomi – eller vilje – til å oppebære begge deler. – Det er en måte å fordele penger på uten velferdsordninger, som de sier i Alaska.

Men behovet for sånne tjenester vil jo ikke forsvinne. De vil derfor gjenoppstå i regi av privat kapital.

Vekk med alle sosiale ytelser

Borgerlønn er et grep for å avvikle alle sosiale velferdsytelser. Dette er målet til den finske regjeringa som vil erstatte samtlige ytelser med ei samfunnslønn på €800 i måneden (ca. 7500 kroner). Forslaget skal etter planen legges fram i november 2016. Det blir opp til enkeltindividet å bruke sin tilmålte samfunnslønn «fornuftig ». Den som holder seg frisk og fi nner et billig sted å bo, kan kanskje overleve på denne samfunnslønna. Helt til han eller hun blir sjuk. Eller må betale for en barnehageplass.

Eller ikke kan forflytte seg fordi kollektivtransporten enten har blitt lagt ned eller er blitt for dyr. Folk skal i prinsippet få «frihet» til å dyrke sine interesser og være samfunnsengasjerte. Men det vil nødvendigvis bli et individualisert samfunnsengasjement fordi de organiserende kollektivene som arbeidsplassen, fagforeninga osv. blir borte for de som har samfunnslønna som eneste livsgrunnlag. Det vil bli et skott mellom dette sjiktet og de som fortsetter å jobbe ved siden av borgerlønna (de fleste), men som ikke har overskudd til å være «engasjerte samfunnsborgere». Den faktiske arbeiderklassen blir splitta og kollektivet stadig mer pulverisert.

Høyresida er neppe opptatt av å utløse folkelig engasjement og såkalte «motkrefter». De vil avvikle alle former for statlig og kommunalt byråkrati og overlate alt unntatt voldsmakta til det frie, private initiativ. Og la individet (av)blomstre, slik liberalerne i Venstre spesielt er fortalere for. Den nyliberale guruen Milton Friedman (1912-2006) var en av de ivrigste tilhengerne av nettopp borgerlønn eller garantert minsteinntekt. Denne rådgiveren for Reagan, Thatcher m.fl. har siden fått følge av keynesianske økonomer som James Tobin og John Kenneth Galbraith. Allerede president Richard Nixon prøvde å sette Friedmans idéer ut i livet.

Det har vært forsøksprosjekter av denne typen i så ulike samfunn som Alaska (utbytte fra oljefond), Canada og Namibia. De blir framheva som suksesser som har gitt mindre underernæring og mindre kriminalitet. Det er godt mulig at det har vært positive lokale effekter. Men i disse avgrensa forsøksområdene har neppe eksisterende velferdstjenester blitt helt faset ut. Og hvem vil i siste instans avgjøre hva som er ei «rimelig» samfunnslønn?

Borgerlig rett betyr ulikhet

Det kapitalistiske likhetsbegrepet er i virkelighet ulikhet, eller «borgerlig rett».

Ifølge kapitalistisk logikk er to arbeidere som har samme jobb og får samme lønn helt «like». For kapitalen er det uvesentlig om den ene av dem er enslig mens den andre må forsørge tre unger. Det spiller ingen rolle om den ene har to millioner i boliggjeld, mens den andre har arvet to millioner. Formelt og på papiret er det full likhet.

«Sosiale fellesskap og kollektiver kan demonteres i den individuelle frihetens navn.»

Denne borgerlige retten vil bli enda mer uttalt med en såkalt samfunnslønn. Den som er ung, frisk og ressurssterk slipper å betale for kostbare helsetjenester. Han vil også kunne finne seg jobb og inntekt som kommer på toppen av borgerlønna, særlig hvis velstående foreldre har sørget for å betale for en utdannelse.

Den sjuke som knapt har utdanning vil være uinteressant på arbeidsmarkedet og må klare seg på sin «garantiinntekt». En inntekt som under kapitalismen «garantert» vil ligge på et absolutt minimum.

Sosialistisk samfunnslønn?

I Norge har forslag om borgerlønn aldri «tatt av», sjøl om Arbeiderpartiet foreslo en borgerlønnsordning i 1971, og partiets arbeidsprogram for perioden 1981-1985 ville ha en utredning. Reiulf Steen mente at den manglende oppslutninga skyldtes nordmenns lutherske arbeidsmoral.

Den nyliberale høyresida finner nå alliansepartnere i spørsmålet blant venstrereformistene og de «grønne». I Norge går MDG og Rødt inn for borgerlønn, det gjør også Venstre. Rød Ungdom fabler til og med om samfunnslønn under sosialismen. Under den «sosialismen» som de forestiller seg eksisterer det arbeidsløshet og produksjonsforhold som ikke er særlig forskjellig fra i dag!

Sånt bør en kanskje ikke ta alvorlig, men etter hvert som grunnleggende prinsipper for hvordan en sosialistisk stat og planøkonomi fungerer har blitt forvrengt til det absurde, er det nødvendig å friske opp noen elementære sannheter.

I et sosialistisk samfunn (proletariatets diktatur) er alle garantert bolig og arbeid – og dermed lønn. Alle er garantert gratis helsetjenester og utdanning. Lønnsforskjellene skal systematisk innsnevres og skatter avskaffes litt om litt. Arbeidsdagen kortes ned så raskt som overhodet mulig.

Dette betyr samtidig at ingen kan unndra seg arbeid. Alle skal yte etter evne og få etter innsats – sjølsagt med unntak forde som ikke er fysisk eller psykisk i standtil å arbeide.

Staten finansierer velferdssektoren gjennom egne fond bygd opp av det samfunnsmessige merproduktet. Å snakke om samfunnslønn gir overhodet ingen mening i et sosialistisk samfunn. Heller ikke under kommunismen, ettersom sjølve lønnsbegrepet da vil ha opphørt å eksistere.

Under kapitalismen gir det derimot mening for dem som vil frita den borgerlige staten for ansvar når det gjelder å sikre folket grunnleggende rettigheter som utdanning, arbeid og helse. Sosiale fellesskap og kollektiver kan demonteres i den individuelle frihetens navn. Og kapitalen får en nesten ubegrenset reservearmé som ikke forstår at den er nettopp dét.

MER BAKGRUNN – Det er mulig at vi bør lytte litt til dagens venstreside, som nå foreslår det høyresideøkonomer foreslo for femti år siden: nemlig en negativ inntektsskatt. Dette er anbefalingen fra tidligere statsråd og økonomiprofessor Victor Normann til Høyre og statsminister Erna Solberg. Les mer på E24.no

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode

tidsskriftet mcashVar denne artikkelen nyttig? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 eller bruk Donér-knappen. Du kan også scanne koden ved siden av og bruke mCASH.

Tusen takk for bidraget!