Lenger ned i artikkelen finner du en graf som det kan være lurt å titte på mens du leser. Klikk på den for å forstørre.
Illustrasjonsfoto. Bildet har ingen tilknytning til artikkelforfatterens arbeidssted.
Illustrasjonsfoto. Bildet har ingen tilknytning til artikkelforfatterens arbeidssted. cc_by_ncRevolusjon

Noe av det første som ble sagt til meg på møtet med sjefen min før jeg skulle begynne i den nye jobben min var: «Det kan kanskje virke som om det er jeg som betaler lønna di, men i hovedsak er det kundene som gjør det så du må selge så mye du kan. Pengene avhenger av det!». Det første som slår meg er at dette ikke stemmer. For som arbeider selger jeg det eneste jeg har; nemlig arbeidskrafta mi.

I mitt tilfelle blir den solgt til avtalt timepris til arbeidskjøperen min (eller «arbeidsgiveren» som sosialdemokrater og konservative synes er et mer «nøytralt» begrep). Det som derimot avhenger av hvor mye jeg selger, er profitten til kapitalisten. Uansett om jeg selger mye eller lite klær så må han betale for den arbeidskrafta som jeg har solgt (i gjennomsnitt 6 timer pr. dag), men profitten vil synke og stige i forhold til pengene som havner i kassa. Jeg kommer desverre ikke til å merke noen forskjell om jeg selger for 1 kr. den ene dagen eller for 20.000 kr. den andre.

Det som er interessant er diskusjoner som jeg har hatt om marxismens relevans i Norge anno 2009 på grunn av at en særdeles høy prosent av Norges befolkning jobber i serviceyrker som det jeg gjør, og ikke i industrien. Skapes det liksom noen verdi når jeg selger et klesplagg som f.eks. en genser? Jeg skal ikke nå gå noe særlig nøye inn på hvordan det skapes merverdi – vi tar den raske forklaringen som er at når arbeideren skaper et produkt som skal realiseres (selges) på et marked så blir verdien av arbeidsmidlene (hvis vi nå bruker genser som eksempel: verdien fra sytrådene, bomullen og verdien som blir overført direkte fra maskinene) overført til produktet. Likevel skjer det noe under arbeidsprosessen som gjør at genseren har mer verdi enn det det skulle ha hatt: det er blitt skapt merverdi under arbeidet. Dette skjer først og fremst fordi arbeideren bruker deler av arbeidsdagen sin til å arbeide gratis for kapitalisten. Når genseren er skapt så selger industrikapitalisten genseren til handelskapitalisten som er det siste leddet før genseren har nådd kunden. Som vi ser over så skapes det verdi når arbeiderne skaper et produkt (i industrien) – noe som ikke blir gjort når vi selger gensere i butikken, men hvordan tjener da handelskapitalisten penger? Det er en umulighet å skru opp prisene slik at han selger varene over verdien (selvsagt er dette mulig i et eneste handelsledd, men samfunnsmessig sett er dette absurd. Det ville betydd at alle svindler alle under kapitalismen, noe som ikke er en holdbar analyse), så noe skjer.

Grafisk framstilling av merverdiens fordeling.  Av E.S.
Grafisk framstilling av merverdiens fordeling. E.S.

Jeg velger her å framstille alt gjennom en form for regnefortelling slik at alt skal bli så enkelt som mulig. Jeg bruker industrikapitalisten Andersen (jeg velger å bruke en personifisering) som eier en klesfabrikk, og handelskapitalisten Lykke som kjøper genserne til Andersen. Når Andersen skal lage klær må han bruke pengene sine på maskiner og råstoffer til genserne som skal bli produsert. Hvis dere ser på grafen under betaler Andersen (under produksjonen av en genser) 25. kr for slitasje av maskiner og råstoffer (som f.eks. bomull eller vanlig ull). Samtidig velger han å betale arbeiderne sine 10 kr. pr. dag (vi velger en ekstra sleip kapitalist som har flyttet virksomheten sin til utlandet - men egentlig mest for å gjøre alt veldig enkelt). I løpet av dagen ser vi at verdien på 35 kr. er overført til genseren, men i løpet av arbeidsprosessen har arbeideren skapt en ekstra verdi på 30 kr. Genseren har altså nå en verdi på 65 kr. Når Andersen vil selge genseren til handelskapitalisten Lykke må han likevel selge genseren til under sin verdi. Hvis ikke ville han ikke få solgt den (alle kapitalister er ute etter å komme ut med profitt og Lykke ser at hvis han kjøper genseren til 65 kr. så vil han gå i null som ikke er av noen interesse). Som dere igjen ser i grafen selger Andersen genseren for 50 kr. Han taper 15 kr. av merverdien, men sitter fortsatt igjen med en merverdi på 15 kr. Når da Lykke selger genseren til sin egentlige verdi på 65 kr, prisen kundene må betale, stammer altså Lykkes profitt fra Andersens klesfabrikk. De 15 kr. imellom (som ofte av borgerlige økonomer blir kalt avanse), er den delen av merverdien som Lykke betaler sine ansatte med, og som han sjøl tar ut i profitt.

Men hvis lønna mi blir betalt med merverdien fra fabrikkene betyr det at jeg er med å utbytte fabrikkarbeiderne? Selvfølgelig gjør det ikke det. Jeg eier ingen produksjonsmidler slik den fiktive handelskapitalisten Andersen gjør. I tillegg har jeg en lav lønn (som en av medarbeiderne mine sa: – Jeg har aldri møtt en butikkarbeider som tjener noe særlig godt), og har hele tiden press på meg fra sjefen (som ikke er Lykke, men som jeg velger å holde anonym) om å selge mer. Som du leste helt i starten får han en større profitt jo mer jeg klarer å selge.

Det skal selvsagt sies at en del av den merverdien som blir skapt av den verdiskapende arbeiderklassen ender opp som lønn til arbeiderne i sirkulasjonssfæren, men det betyr ikke at jeg utbytter dem. Jeg tilhører samme klasse som det de gjør, og yter på en måte merarbeid til min handelskapitalist (eller i mer generell forstand til handelskapitalisten Lykke). Lykke betaler sine arbeidere, i likhet med Andersen, kun for en viss tid av den de arbeider.

Først offentliggjort på Radikal Front blogg den 26. oktober 2009. Publisert på revolusjon.no etter avtale med forfatteren.