Sommerleirinnledning august 1999

Det siste året er begrepet feminisme tatt i bruk om det meste av spørsmål som angår kvinner ­ enten de er politiske eller ikke. Det er gått ren inflasjon i ordet. En opprydding i begrepet ­ og hva kommunister legger i feminisme ­ er nødvendig.


Den svenske boken Fittstim og dens norske avlegger RåTekst bruker begrepet om alt som angår kvinner ­ omtrent. Et slags individuelt kvinneopprør ­ et opprør blant annet mot kroppsfiksering ­ men hvor det samtidig avvises at dette er et politisk spørsmål. I et intervju i Dagbladet sier de norske forfatterne at en feministisk kampsak er å spise kake om morgenen. Tabloidpressen med flere framstiller dette som «de unge kvinnenes» feminisme. At det finnes andre jenter og unge kvinner som også legger politiske krav inn i feminismen skal jeg komme tilbake til.

Et annet uttrykk som har vært mye i bruk den siste tiden er "Gucci-feminister". De fleste mannfolk vet overhodet ikke hva dette er, men Gucci er altså en motedesigner og uttrykket beskriver de vellykkete overklassekvinnenes karrièrekamp. I gamle dager ville vel Klassekampen og AKP/RV/RU kalt disse kvinnene rett og slett for feminister, men siden de fleste kvinneaktivistene innenfor dette miljøet er begynt å benevne seg selv som feminister og kvinnekampen som feminisme, brukes altså blant annet "Gucci-feminister" for å skille mellom de gode og de "dårlige" feministene.

En annen feminismevariant som har kommet tilbake er dyrkelsen av alt "kvinnelig". Heksebevegelsen (var levende særlig i Danmark på 70-tallet) er en avart av denne, økofeminster en annen.

Finnes det så politiske og radikale feminister?

Ja, det er klart det gjør. Mange kvinneaktivister og kvinneforskere som utelukkende har et feministisk grunnsyn og ikke et klassekampperspektiv på det de gjør, har fått frem mye viktig stoff for både kvinnekampen under kapitalismen og for den kampen som må føres videre under sosialismen. Samtidig vil deres politiske utlegninger og strategi ­ blant annet teorien om patriarkatet løsrevet fra en økonomisk klasseanalyse være ubrukelig for å få slutt på kvinneundertrykkingen. Den er en lynavleder og fører bare kampen bort fra den samfunnsomveltende ideologien ­ bort fra behovet for sosialistisk revolusjon.

Finnes det så kommunistiske feminister?

Kan en dele feminismen opp i så mange forskjellige retninger at det også finnes en kommunistisk? Gjennom den organiserte kvinnebevegelsens historie er det et faktum at den revolusjonære linjen og den feministiske har stått i motstrid til hverandre. Likevel, mange av dagskampsakene har hele kvinnebevegelsen stått sammen om ­ som f.eks. kravet om selvbestemt abort. Selv om behovene for kvinner fra forskjellige samfunnslag ikke alltid var de samme i dette spørsmålet. For den revolusjonære kvinnebevegelsen var kampen for betryggende fødemuligheter og og økonomisk mulighet til å ha barn en del av abortkampen, mens dette selvfølgelig ikke var noe økonomisk problem for kvinner fra øvre middelklasse og oppover.

Kampen for stemmeretten

Et eksempel som tydelig viser hvordan feministisk og revolusjonær kvinnebevegelse velger forskjellig veier samt viser hvordan kvinnespørsmålet er uløselig knyttet til spørsmålet om klassene, er stemmerettsspørsmålet.

Arbeiderkvinnene hadde reist krav om at en samlet fagbevegelse måtte reise kravet om allmenn stemmerett for menn og kvinner. Dette ble gjort. Også Sosialdemokratisk Forening som ble stiftet i 1885 og Det norske Arbeiderparti krevde alminnelig stemmerett for begge kjønn. I 1899 kom det istand et samarbeid mellom Arbeiderpartiets Kvindeforening og kvinnelige fagforeninger samt en rekke borgerlige kvinneorganisasjoner. 17. mai ble det arrangert stemmerettstog i hovedstaden med 2000 deltakere. 3 år på rad ble et slikt tog arrangert. Et av spørsmålene som skapte størst splid var utvidelsen av stemmeretten for menn. Arbeiderkvinnene støttet dette kravet fordi de anså det som en styrke for klassen som helhet at mennene fikk stemmerett. Den borgerlige Stemmerettsforeningen ville først ha begrenset kvinnelig stemmerett. Klassespørsmålet var altså til syvende og sist viktigst for dem. Og i 1901 vedtok Stortinget loven om betinget stemmerett for kvinner ved kommunevalg ­ noe som stort sett sikret borgerskapets kvinner denne retten. Etter dette deltok ikke de borgerlige kvinneorganisasjonene i stemmerettstoget eller i kampen for allmenn stemmerett. først i 1913 ble arbeiderkvinnenes kamp for stemmeretten kronet med seier. Samarbeidet var altså bare til fordel for arbeiderklassens kvinner et stykke på veien.

Tøv om søsterskap på tvers av klassene

Den tyske kommunisten Clara Zetkin, som er "mor" til 8.mars-feiringen, skriver i en artikkel fra 1903 med tittel "Hva kvinnene skylder Karl Marx":

«Gjennom sin dyptgående, skarpsindige analyse av klassemotsetningene i nåtidens samfunn og deres røtter har Marx åpnet våre øyne for de uforenlige interessemotsetninger som skiller kvinnene i de forskjellige klasser. Kjærlighetstøvet om det ene store søsterskap, som tilsynelatende slynger et forenede bånd om bourgeois-damer og proletarkvinner brister som såpebobler i lyset av den materialistiske historieoppfatning. Det sverd som har hugget forbindelsen mellom den proletariske og den borgerlige kvinnebevegelse, har Marx smidd og lært oss å bruke, men han har også smidd innsiktens kjede som ubrytelig knytter den proletariske kvinnebevegelse sammen den sosialistiske arbeiderbevegelse og sammen med proletariatets revolusjonære klassekamp.»

Feminismen (ofte kalt kvinnesak) og revolusjonær kvinnekamp har altså opp gjennom historien fulgt forskjellige linjer og vært talerør for forskjellig kvinners klasseinteresser.

I dag brukes utrykkene "feminisme" og "kvinnebevegelse" om hverandre av kvinneaktivister på venstresiden. På den måten "viskes" skillene ut, klassespørsmålet blir diffust ­ hvis det ikke forsvinner helt. Og resultatet er at selv om kritikken av marxist-leninistisk kvinneundertrykkingsteori kan ha noe for seg, blir spørsmålet om revolusjonens nødvendighet i kvinnekampen borte. Kampen mot patriarkatet og ikke kampen mot kapitalismen blir hovedsaken.

Klasse eller andre kriterier?

Det er flere teorier på venstresida som ser bort fra klassespørsmålet som hovedspørsmål.

En av dem er "triple oppression"-teorien som går ut på at sexisme eller kvinneundertrykking og rasisme sideordnes med det kapitalistiske systemet som undertrykkingsfaktorer. Kritikken mot å hevde at klasse var det viktigste skjøt fart fra feminister på 60- og 70-tallet. Kritikken gikk på det at kvinner fikk sin klassetilhørighet definert av mannens klassetilhørighet og ikke sin egen, at ideene om klasser var bygget på bildet av den mannlige arbeider, at klasseteoriene ikke kunne begrunne hvorfor kvinner var spesielt undertrykt. Altså ikke ulikt mye av det som finnes i Kjersti Ericssons skrifter og teorier som jo har formet AKPs og RV/RUs syn på kvinnekampen i dag. Teorien om trippelundertrykking vokste fram i USA ­ men fikk også stor oppslutning blant kvinneaktivister i den tredje verden. I følge denne teorien er det tre forhold som definerer en persons stilling i samfunnet. Siden både kvinneundertrykking (som langt på vei blir definert som mannssjåvinisme) og rasismen eksisterte før kapitalismen – har disse ikke noen direkte tilknytning til det kapitalistiske økonomiske systemet. Kommunistene anklages fordi de hevder at arbeiderklassen og dens kamp for sosialismen er det essensielle. I dag har denne teorien spesielt støtte blant "de autonome" ­ Blitz er vel det nærmeste vi kommer i Norge. Men den påvirker også andre miljøer. Når tidligere leder av Rød Ungdom Marte Michelet på RUs sommerleir i år sier at kvinnekampen ikke må underordnes klassekampen, men at det er en sideordnet kamp, er det en avart av den samme teorien.

Samfunnsbevarende feminisme

Klassesamfunnet er opphavet til kvinneundertrykkingen. Det er først ved slavesamfunnet at også kvinnene undertrykkes som kjønn. Arbeidsdeling i seg selv i primitive samfunn er ikke årsak til kvinneundertrykking. Den økonomiske undertrykkingen av kvinner ­ det som er selve fundamentet for kjønnsundertrykkingen ­ kan bare oppheves ved nye eiendomsforhold, ved ny samfunnsstruktur, ved en sosialistisk samfunnsomveltning. Men klassekampen er ikke over i og med etableringen av et sosialistisk system. Og det er heller ikke kvinnekampen, som både under dagskampen under kapitalismen og i det sosialistiske samfunnet er uløselig knyttet sammen med klassekampen. Den alvorligste faren ved både den gamle og den nye feminismen ­ uansett retning, farge eller fasong, er at den skyver bort hovedsaken ved kvinnekampen. Bare gjennom revolusjonen, gjennom sosialismen har kvinnene noen sjanse for å bli kvitt undertrykkingen. Alle andre standpunkt, uansett hvor ideelle de er, vil virke samfunnsbevarende.

Tid for selvkritikk!

Kommunistene i Norge og internasjonalt har ikke alltid vært på hugget i kvinnespørsmålet. Det har ofte blitt nedprioritert, både innad i organisasjonene og når det gjelder teoriutvikling. På den måten har feministene fått hele den kvinnepolitiske arenaen for seg selv.

For ofte blir kvinnepolitikk i beste fall forbeholdt noen få kvinner uten at det blir en samlet politikk for hele bevegelsen. Spørsmål om kvinners klassetilhørighet, feminiseringen av arbeiderklassen, familiens rolle under kapitalismen, kvinners reproduktive rolle og andre emner er sentrale spørsmål for hele den kommunistiske bevegelsen. De angår både mannlige og kvinnelige kamerater, og må ikke reduseres til "kvinneanliggender".

(Lett bearbeidet innledning holdt på Revolusjons sommerleir 1999)

Legg til kommentar

Vi oppfordrer til debatt og kritikk, men hold deg til saka og unngå personangrep.


Sikkerhetskode
Vis ny kode