Året 1956 var på mange måter et vendepunkt for den daværende sosialistiske leiren og for hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen.
Den skjebnesvangre 20. partikongressen til Sovjetunionens kommunistiske parti i februar (se Revolusjon nr. 32) hadde beredt grunnen for rekka av svik og nederlag som skulle følge de neste tiåra. Verdensimperialismen og alle reaksjonære krefter var ikke seine om å se mulighetene som åpnet seg. Allerede samme år organiserte kontrarevolusjonen oppstander i den sosialistiske leirens svakeste ledd, nærmere bestemt i Polen og Ungarn.
Rákosi: Komintern-veteranen Matyas Rákosi sto i veien for Krustsjov og imperialistene, og ble gjort til syndebukk og offerbrikke. Han ble personifisert målskive for både antikommunisme og antisemittisme.
Særlig er kontrarevolusjonen i Ungarn blitt stående som imperialismens første store motoffensiv etter 2. verdenskrig. De reaksjonære kunne utnytte noen mangler ved den økonomiske politikken, men dette var ikke utslagsgivende. Viktigere var svakheter i Ungarns arbeiderparti, som var resultat av en mekanisk fusjon mellom Bela Kuns gamle kommunister og bolsjeviker i eksil, og det sosialdemokratiske partiet. Framfor alt ble kontrarevolusjonen båret fram av imperialismens offensiv, regissert gjennom Titos Jugoslavia, og av Krustsjovs anstrengelser for forsoning med de jugoslaviske revisjonistene. Rákosi motsatte seg denne forsoninga, og sto i veien for Krustsjov. Da sovjetiske styrker omsider grep inn i Ungarn, var det fordi Krustsjov ikke hadde noen annen utvei enn å slukke bålet han sjøl hadde vært med på å bære ved til.
Flere sider ved oppstanden, som maltrakteringa av kommunister som ble myrdet av mobben, har fått liten oppmerksomhet. Det samme gjelder oppstandens tilknytning til elementer fra det fascistiske Horthy-regimet (1922-1944). Sist, men ikke minst, blir «frihetsopprørets» sterke antisemittiske drag underslått.
I sin memoarbok The Khruschevites (Krustsjovistene) beskriver Enver Hoxha renkespillet og hvilke krefter som nørte opp under de konrarevolusjonære begivenhetene. Gjennom sitt diplomati og partiforbindelser hadde albanerne godt innsyn og mulighet til å analysere hva som foregikk bak kulissene.
Her kan du lese et utdrag fra boka i vår oversettelse.
Fra Revolusjon 33 – høsten 2006