Alexandra Kollontaj i Stockholm, 1938.Alexandra Mikhailovna Kollontaj blir hyppig framstilt som feminist. Det er et fortegnet bilde, som denne artikkelen fra 1946 viser. Kollontaj var iherdig motstander av alle former for borgerlig feminisme.
«Den russiske kvinnen skilte aldri kampen for likestilling fra de viktigste problemene», skrev hun, og pekte på at det aldri eksisterte noen feministisk kvinnebevegelse i Russland.
Artikkelen er skrevet rett etter seieren i Andre verdenskrig, da det gjaldt om å trygge Sovjetstaten og å knuse fascismen fullstendig. Kollontaj døde noen år seinere, i mars 1952, nesten samtidig med Stalin. Red.
Selv våre fiender nekter ikke for den banale sannheten at den sovjetiske kvinnen har full likestilling, og at hun er en fullverdig statsborger. Når det gjelder anerkjennelse av alle kvinnens rettigheter i den forstand at kvinner trekkes med i den aktive samfunnsoppbygginga, er Sovjetunionen mest framskredent i verden. Sovjetunionen innehar en unik stilling på dette feltet.
Ved sin politiske og sosiale struktur klarte Sovjetunionen å løse det vanskeligste grunnleggende problemet for kvinnen: Etter å ha anerkjent henne som likeverdig og likestilt statsborger og ved at kvinnene deltar på alle områder av samfunnet med kreativt arbeid og aktiviteter, iverksatte og iverksetter vår stat samtidig alle nødvendige tiltak som gjør det mulig for en kvinne å oppfylle sin naturlige plikt – nemlig det å være mor.
– Sovjetunionen iverksatte alle nødvendige tiltak som gjør det mulig for kvinnen å være mor.
Fra sin første lovgivning og i Stalin-grunnloven av 1936, anerkjenner Sovjetunionen at moderskap ikke er en privatsak, men en aktiv samfunnsplikt for den likestilte statsborgeren. Det er ut fra denne tilnærmingen at Sovjetunionen løste det viktige og komplekse problemet som ligger i å kombinere kvinners aktive arbeid på alle felt uten å gå på kompromiss med moderskapet. Sovjetiske kvinner vant statens tillit, ikke bare ved å ha vist heltemot i krigen gjennom kamp og seier over de nazistiske inntrengerne, men også ved fredelig kreativt arbeid før krigen og nå ved å oppfylle og overoppfylle Stalins femårsplaner. Det er verdt å merke seg at i mange bransjer hvor kvinnelig arbeidskraft dominerer er sannsynligheten større for at planmålene blir overoppfylt. Kollektivbrukene viser det samme.
«Det har aldri vært noen såkalt kvinnebevegelse i Russland.»
Hvordan og hvorfor kunne det skje? Og dessuten, hvordan oppnådde de sovjetiske kvinnene full likestilling? Slike spørsmål blir stilt instinktivt i mange andre land. Det er spesielt slående når man husker at det aldri har vært noen såkalt kvinnebevegelse i Russland, og at den russiske kvinnen ikke har gått gjennom feminisme og suffragettenes kamp for kvinners likestilling.
Den russiske kvinnen skilte aldri kampen for likestilling fra de viktigste problemene: landets frigjøring fra tsarismens åk, og hun visste at kvinners likestilling var en uatskillelig del av de grunnleggende sosiale og politiske problemene.
Dette betyr imidlertid ikke at Russland ikke kan være stolt av store kvinnelige navn på områder for politisk kamp, eller vitenskapelig og kunstnerisk skaperkraft. Navn på de heroiske russiske kvinnene er vel kjent i utlandet.
Russland kjente nesten ikke til separate kvinneorganisasjoner med særskilte kvinnekrav og krav om rettigheter for kvinner som et massefenomen, slik som kvinneorganisasjoner i utlandet. Imidlertid begynte borgerlige kvinneorganisasjoner av feministisk type å vise seg etter revolusjonens første utbrudd i 1905 sammen med et forsøk på å organisere borgerskapet. De innkalte til og med den russiske kvinnekongressen i 1908, men disse forsøkene smuldret og hadde ingen suksess. Framskredne arbeidere og bønder og progressive intellektuelle sluttet seg til det revolusjonære partiet og gikk sammen med kameratene for å kjempe – ikke for snevre kvinnerettigheter, men for å velte autokratiet. Kvinnelige arbeidere kjempet uselvisk og forsvarte på modig vis arbeiderklassens sak i massestreiker. Studentene ble med i hemmelige revolusjonære aktiviteter og døde i tsarens fangehull og i de sibirske straffekoloniene (katorga).
«Kvinner i Petrograd var de første som hevet stemmen mot den imperialistiske krigen.»
8. mars 1917 i Petrograd gikk kvinner modig ut og var de første som hevet stemmen mot den imperialistiske krigen. Deres demonstrasjoner var så imponerende og formidable at selv det tsaristiske politiet ble overrasket og soldatene våget ikke å skyte på sultne kvinner, konene og mødrene til deres kamerater, som krevde: Ned med den imperialistiske krigen! Hent våre ektemenn ut av skyttergravene! Brød til barna våre! Denne dagen markerte begynnelsen på den store russiske revolusjonen i 1917, som endte i november samme år med sovjetmaktas seier.
Det er det faktum at den russiske kvinnen kjempet heroisk og uselvisk for å styrte det gamle regimet og for sovjetmaktens og kommunismens seier, som viste at hun var en verdig samfunnsborger i det nye politiske systemet.
Det var bare naturlig at bolsjevikpartiet også innarbeidet i sitt program et avsnitt om den fullstendige likestillinga av kvinner med menn som en av Sovjetregjeringens første handlinger.
Men lovmessig og politisk anerkjennelse av kvinners likestilling i den sovjetiske arbeiderrepublikken, betydde ikke at den mange millioner store kvinnelige befolkningen i det tilbakeliggende Russland var i stand til å utøve disse rettighetene i det frigjorte folkets og sin egen interesse. Vi måtte lære henne hvordan hun skulle bruker disse rettighetene til det felles beste, for å styrke oppbygginga av sovjetstaten og for ei bedre framtid for barna hennes.
Lenin var allerede før seieren opptatt av tanken om hvordan kvinner skulle involveres i det kreative arbeidet for å konsolidere revolusjonens vinninger. Jeg husker samtalen jeg hadde med Lenin i april 1917, der han rådet oss – en liten aktiv gruppe av bolsjevikiske kvinner – til å jobbe tett med massene av soldatkoner og andre deler av den kvinnelige befolkningen i Petrograd. Mye avhenger av hvordan de stiller seg, sa Lenin. Deres støtte var avgjørende for revolusjonen.
Utvalget for arbeid blant kvinnene ble satt ned av partiets sentralkomité høsten 1917. Jeg måtte gjennomføre et bredt massearbeid blant soldatene og konene under direkte tilsyn av Sverdlov og i samarbeid med ham. Men selv da var det ingen spor av snakk om noen uavhengig og separat kvinneorganisasjon. Kvinnenes plass var i rekkene til de som kjempet for realisering av menneskehetens store idealer, som inkluderer full frigjøring og likestilling for kvinner.
Den sovjetiske kvinnenes seier i november 1917 betydde ikke at kontrarevolusjonen var knust. Tvert imot ble 1918 året med flammende borgerkrig og kamp mot inntrengerne fra de borgerlige kapitalistiske landene. Landet ble ødelagt av de fire krigsårene, en ruinert økonomi var på bristepunktet, folk led, men kjempet heltemodig for de oppnådde rettighetene og for sin nyfødte stat. I denne stund behøvde sovjetmakten mer enn noensinne bevisst hjelp og samarbeid med den brede massen av den kvinnelige befolkningen i byer og landsbyer. Høsten 1918 sendte partiets sentralkomité flere kvinnelige propagandister og organisatorer som var populære blant kvinnemassene til forskjellige regioner i Russland for å utdanne massen av arbeidende kvinner om hvilke oppgaver de måtte ta på seg. Kamerat Sverdlov sendte meg til tekstilområdene nord for Moskva, det vil si til Ivanovo, Orekhovo, Kinesjma og så videre. Jeg husker bestemt Lenins ord: Hvis den mest utholdende og modige soldaten fra borgerkrigene som vender hjem, hver gang får høre jammer og klager fra sin kone og i blikket hennes møter en motstander mot fortsatt kamp som følge av hennes manglende politiske bevissthet, kan viljen til selv den mest erfarne kjemper bli svekket. Vi må forme en solid mur blant massen av arbeidskraftige kvinner mot kontrarevolusjonen og for konsolideringen av sovjetmakten. Hver kvinne må forstå at når hun kjemper for sovjetmakta, kjemper hun for sine rettigheter og for sine barn.
Vi forsøkte å forklare og sette disse tankene ut i livet blant kvinnenes brede lag. Det var ikke alltid lett, men likevel lyktes det.
Idet jeg fullførte propagandaoppdraget til tekstilområdene, møtte jeg Anutsjkina, en interessant veveriarbeider. Over en kopp te i hennes beskjedne lille rom i Kinesjma lyttet kamerat Rosa Kovnator og jeg til et forslag, eller rettere sagt en ide, fra den alminnelige, trofaste arbeidersken Anutsjkina om at det var på tide å innkalle den allrussiske kongressen for kvinnelige arbeidere og bønder i Moskva og under partiets ledelse å utvikle metoder og teknikker for arbeidet blant de brede kvinnemasser og å undervise sovjetkvinnen, selv den mest beskjedne og marginale, om hvordan hun kan tjene sin kjære sovjetstat.
Med denne ideen i tankene, kom jeg tilbake til Moskva og dro rett til sentralkomiteen.
Vladimir Iljitsj omfavnet fullstendig denne ideen og støttet den. Det var selvsagt ikke nødvendig å organisere noen separate kvinneorganisasjoner, men det var nødvendig å ha en avdeling i partiet som hadde ansvar for arbeidet med å øke bevisstheten til de brede kvinnemassene og som ville lære kvinnene å bygge opp sovjetstaten. Kvinner skulle delta i de lokale rådsaktivitetene i byene og på landsbygda. Det var nødvendig å gi dem riktig praktisk kunnskap og være særlig oppmerksom på å utvikle av institusjoner som letter kombinasjonen av kvinners aktive deltakelse i rådene med deres rolle som mødre.
Sovjetisk 8. mars-plakat fra 1932.Disse tankene og oppgavene til Vladimir Iljitsj dannet grunnlaget for arbeidet som ble gjort ved innkallingen av den første kongressen for kvinnelige arbeidere og bønder i Moskva i 1918.
I alle land møtte kvinner som kjempet for sine rettigheter sterk motstand fra de borgerlige regjeringene. Kvinner kjempet heltemodig for sine rettigheter, men har likevel ingen steder i verden oppnådd de fruktbare resultatene som hver kvinnelig statsborger i Sovjetunionen og i alle sovjetrepublikkene nyter som en selvfølge. Det særegne ved Sovjetunionen er at staten selv, regjeringen selv, inndrar kvinner i arbeidslivet og åpner dørene for dem på alle felt. Kvinner krever retten til arbeid, til utdanning, til mors helse.
«Det er i Sovjetunionen ikke nødvendig og ingen grunn til å organisere særskilte kvinneorganisasjoner.»
Naturligvis er det i Sovjetunionen ikke nødvendig og ingen grunn til å organisere noen særskilte kvinneorganisasjoner for å beskytte kvinners interesser av den typen som eksisterer i borgerlige land.
Under invasjonen fra de nazistiske aggressorer ble kvinner overbevist om behovet for å opprettholde den uforsonlige kampen mot fascismen og etter seieren for total utryddelse av alle dens rester. Det er derfor en kvinneorganisasjon vokste fram, ikke med mål om å beskytte kvinners rettigheter, men for å slåss mot fascismen i enhver form over hele verden. Den internasjonale anti-fascistiske føderasjonen av demokratiske kvinner mener at full frigjøring og likestilling av kvinner bare er mulig under det konsekvente demokratiet.
Derfor bør kvinner i alle land støtte den linje av FN-politikken som vil eliminere trusselen om krig og bekjempe fascistiske tendenser i enhver form i sitt eget land.
Det anti-fascistiske kvinneforbund ser ingen grunn til å spre sine krefter ved å slutte seg til noen av de eksisterende kvinneorganisasjonene som forfølger rent feministiske mål og som marginaliserer kvinner fra den felles kampen og de felles demokratiske målene, som bare kan svekke dette fundamentale målet for den moderne menneskeheten. Kampen mot fascismen er det grunnleggende og viktigste navet, og det er mye mer logisk og riktig for kvinneorganisasjoner av feministisk type at de blir med i Det internasjonale antifascistiske demokratiske kvinneforbundet og dermed styrker FNs kamp mot trusselen om ny krig og for demokratiets seier over hele verden.
Barvikha, 29.08.1946
Sovetskaja sjensjtjina nr. 5, september-oktober, 1946, s. 3-4.
En forkortet versjon av denne artikkelen ble publisert i Alexandra Kollontai, ‘Artikler og taler’, International Publishers, New York, 1984.
RGASPI. F. 134. Op.1. D. 290. LL. 1-7.
Oversatt fra russisk av Dr. Elena Lavrina. Til norsk ved Revolusjon.