Foredrag på festmøte for Oktoberrevolusjonen 1917 arrangert av bladet Revolusjon på Caféteatret i Oslo 4. november 2017.

Kjære kamerater, venner og andre oppmøtte.

Lars Borgersrud taler til festmøtet 4. november. Foto © Revolusjon.Lars Borgersrud taler til festmøtet 4. november.
Foto © Revolusjon.
At store samfunnsomveltninger i historien nesten alltid har skjedd med våpenmakt, betyr ikke nødvendigvis at de har vært blodige. Så også oktoberrevolusjonen i 1917. Som førte til mindre skader på Vinterpalasset i Petrograd – og ingen menneskelige – enn innspillingen av Sergeij Eisensteins film «Oktober» i 1927. Men de myndigheter som interesserte seg for slikt her hjemme var ikke i tvil om hva det dreide seg om; den ublodige maktovertakelsen hadde bare blitt mulig fordi sovjetene og bolsjevikene hadde hatt kontroll over tilstrekkelig våpenmakt.

Den norske militærledelsen hadde fulgt begivenhetene i Petrograd. De gjorde sine forberedelser for at noe slikt ikke skulle kunne skje her hjemme. Det de foretok seg kom til å få konsekvenser som de ikke hadde forutsett. Aldri har spørsmålet om den militære kontrollen over staten kommet nærmere den politiske dagsorden i Norge enn i tida rundt avslutningen på Første verdenskrig. Hva som skjedde, og hvilken betydning det fikk skal være mitt tema her.

1 Utgangspunktet

Vinteren 1918 rådde nød og elendighet over de krigførende og nøytrale landa i Europa. Som en direkte inspirasjon av hendingene i Russland, der en nasjonal arbeiderklasse for første gang i verdenshistorien hadde tatt makten over sin egen skjebne og styrtet en kapitalistisk statsmakt, oppstod rådsbevegelsen i Norge, lokale arbeiderkomiteer som krevde av myndighetene at noe ble gjort med de elendige økonomiske og sosiale forholdene i landet.

Levevilkårene i Norge hadde forverret seg drastisk de siste krigsårene. Det var rasjonering på matvarer, mens spekulasjon, hamstring og svartebørs florerte. Samtidig var store deler av unge årskull av forsørgere tvangsinnkalt i nøytralitetsvakta. Kristiania Arbeiderråd, som var stiftet 17. februar 1918, krevde beslaglegging av levnetsmidler, sløyfing av våpenøvelsene og nøytralitetsvakten og økt innflytelse for arbeiderbevegelsen. Arbeiderrådene spredte seg raskt over hele landet. Modellen var sovjetene i Russland.

Sommeren 1918 var krigsfaren på det høyeste for Norge. Tyskland planla å gå i land i Kristiansand-området, Storbritannia i Stavanger. Det norske forsvaret var mobilisert med marinen, kystfortene og store deler av hæren. Soldatene kunne bli konfrontert med krig. Norge kunne bli krigførende, mest trolig på alliert side. Lenin hadde fra sitt exil i Sveits reist parolen om at soldater i krigførende land ikke måtte la seg bruke mot sine klassebrødre eller la seg lokke med på noen side av verdenskrigen, som han konsekvent betegnet som den imperialistiske røverkrigen. Parolen var godt kjent. En ting var å forsvare Norges knapt ti år gamle suverenitet mot krigen. Men noe helt annet var å delta i den. Usikkerheten over hva som kunne skje, førte til at vernepliktige kom sammen og dannet soldatråd.

Rådsbevegelsen og særlig soldatrådene ble sett på som det siste varslet før revolusjonen av forsvarsledelsen. Forskjellige tiltak ble iverksatt for å ødelegge dem. Enkeltpersoner som pekte seg ut som ledere ble satt under post- og telegrafsensur. I hemmelighet ble det sendt rundskriv om at de som støttet samfunnsfiendtlige bevegelser, ikke kunne være medlem av skytterlag. 28. februar informerte KG om at det i henhold til bestemmelser fra 1905 og 1916 ikke var tillatt for vernepliktige, «krigsmænd» og militære i uniform å delta i «forsvarsfiendtlige» soldatforeninger. Det var vanskelig å kontrollere, siden oppslutningen om rådene noen steder var stor.

Den militære ledelsen trodde at det var soldatrådene som ville starte revolusjonen. Det var ikke uten grunn. Fra militærattacheen i Helsinki og Petrograd, en major som het Vidkun Quisling, visste de at oktoberoppstanden høsten før hadde startet med at matrosene på krysseren «Aurora» tok over skipet. De visste at det ulmet med slike råd i våre naboland og i Tyskland.

Telegrammer strømmet inn til Generalstaben med rykter om hvor og når opprøret skulle starte. Et dramatisk eksempel var følgende chiffertelegram som 3. divisjon i Kristiansand sendte til Kommanderende general 19. februar:

Mottat meddelelse om, at optøier kan ventes i Stavanger, angrep Tjensvold magasin planlagt, foreslår snarest at flytte geværer og ammunition til ålgård. Den foreslåtte foranstaltning er beordret iverksat snarest.

Verken dette eller andre militære magasiner ble noen gang angrepet, eller – så langt vi vet – planlagt angrepet. Arbeiderbevegelsen i Norge var i virkeligheten gjennomsyret av pasifistiske strømninger. Forskingen har vist at det ikke fantes noen kretser, grupper eller enkeltpersoner i Norge som tok ledelsen i bevegelsen på en måte som kunne sammenliknes med bolsjevikene og Lenin. Noen parole om væpning ble aldri stilt, eller på alvor diskutert. Likevel fløy ryktene fra landsende til landsende, ofte godt hjulpet av avisene. Noen militære sjefer prøvde å bremse på hysteriet. Følgende iltelegram gikk fra 6. divisjon i Harstad til Kommanderende general 16. april, midt under den dramatiske militærekspedisjonen til Sulitjelma:

det er divisionen fra flere hold meddelt at der i nord-norge går vilde og sterkt overdrevne rygter om indre uroligheter i landet. det er derfor fremholdt ønskeligheten av at der utgår et officielt kommunike gjennem telegrambyråene. dette anbefales

I en del tilfeller var det nemlig militære selv som sto bak hysteriet. De infiltrerte soldatrådsmøter, holdt rabiate innlegg, som de så skrev «hemmelige» og dramatiske referater av etterpå. Disse fant senere veien til borgerlige aviser. Fantastiske historier ble klekket ut, som denne om et soldatrådsmøte i Levanger 10. april 1918:

Ved forhør av et medlem av her dannet «Soldaterråd», og som også har været tilstede ved dannelsen av sådant i Trondhjem, er bragt på det rene, at rådets program går ut på at tilveiebringe våben og ammunition. Medlemmer som selv har anledning, skal anskaffe for egne midler, øvrige skal få penger eller tilskud av rådet. Hensigten er ... så snart rådene har fåt tilstrækkelig tilslutning og våben, at gå til aktion i givet tilfælde, idet denne skulde startes ved at de militære kommandomyndigheter samt politiet straks skulde bringes avveien, forat rådene derefter skulde ha fri hænder til at konstituere sig efter bolsjevikisk mønster og med tilsvarende optræden for øie.

Innholdet var konstruert fra ende til annen. Det medlemmet som var forhørt var de militæres egen agent, og hans kilder om våpensmugling var ikke møter, men et oppsnappet brev. Det var Martin Tranmæl som ønsket å avsløre den ulovlige postsensuren, og hadde fått sine kamerater i Hommelvik til å skrive et brev om våpensmugling, for å få politiet til å gå limpinnen. Brevet ble åpnet, og både politiet, Justis- og Forsvarsdepartementet ble overbevist om at revolusjonen praktisk talt var i gang.

Denne litt komiske militære aktivismen og liknende falsknerier ga resultater. Soldater ble innkalt i de fleste store byene, tre ganger i stor målestokk. Første gang 5. mars, da Kristiania Arbeiderråd hadde innkalt til massedemonstrasjon foran Stortinget. Garden lå med skarpe våpen i stortingskjelleren. I militærleirene rundt Kristiania var det full beredskap, og på Akershus festning lå et mitraljøsekompani klar.

I april ble en militær styrke sendt til Sulitjelma, i noe som kunne minne om et regulært felttog. I mai ble en kombinert hær- og marinestyrke sendt til Kirkenes. Det ble adskillig dramatikk. Kanonbåtene dampet nervøst rundt i fjordene, og minnet befolkningen på at avstanden til Kristiania var stor, i mer enn en henseende.

I det skjulte ble Generalstabens avdelinger satt i sving i samarbeid med FD, Justisdepartementet og politimyndighetene. Først organiserte de infiltrasjon og spionasje. I arkivene finner vi spionrapporter, presseklipp, avskrifter av oppsnappede brev og telegrammer og rapporter om våpensmugling og revolusjonsplaner, som anga «hörensagen» og «pålidelige efterretninger» som kilder for sine påstander om våpensmugling, påtenkte angrep på våpendepoter og planlagt «revolution».

2 Generalstabens mottiltak

Så fulgte mer alvorlige tiltak. Landets mobiliseringslagre av tunge og lette våpen ble ubrukeliggjort ved at tennstempler og stempelfjærer ble plukket ut av våpnene og sendt ut til kystfort hvor de ble lagret under strengt hemmelighold bak steinmurer som lett lot seg bevokte. Dette skjedde på forsommeren og sommeren 1918, samtidig med at invasjonsfaren økte og de samme festningene var mer utsatt enn noensinne. Ble de tatt av en invaderende fiende så ville ingen innkalte soldater få intakte våpen.

Noen uker etter at dette skjedde var den britiske Hjemmeflåten i ferd med å klargjøre for en stor landgangsoperasjon mot Norge. En minesperre var lagt tvers over Nordsjøen inn mot Stavanger-området. Nå skulle den få brofeste til land. Den keiserlige tyske flåten i Kiel var samtidig i ferd med å fyre opp kjelene. De hadde ordre om å løpe ut i Nordsjøen for å bryte minesperren og ødelegge Hjemmeflåten i et akopalyptisk sluttoppgjør, et gigantisk, maritimt flankeangrep på skyttegravene som strakte seg fra den belgiske kysten til Sveits. Planen var å utløse sammenbrudd av den allierte vestfronten.

Disse strategiske planene kunne endret verdenskrigens forløp og gjort Norge til krigsskueplass. Det ser ut til at den norske forsvarsledelsen ikke var særlig bekymret for slike utsikter. De fryktet mer at arbeiderne skulle storme våpenlagrene og gjøre revolusjon.

3 Verdenskrigen slutter etter matrosoppstanden

Aldri mer krig! Grafikk av Käthe Kollwitz.Den keiserlige flåten løp aldri ut. Hvorfor? Jo, fordi matrosene ombord gjorde mytteri, heiste det røde flagg på panserskipene og erklærte at krigen var slutt. Som en vind spredte nyhetene om dette seg til skyttergravene på vestfronten, hvor soldatene la ned våpnene i solidaritet med matrosene. Ennå hadde keiserriket masse ressurser til å fortsette krigen og ennå hadde ikke et skudd falt på tysk grunn. Men konfrontert med opprør fra sitt eget folk, måtte keiseren be de allierte om våpenstillstand. Slik sluttet Første verdenskrig. En sentral mann i Kieler-oppstanden var ubåtmatrosen Ernst Wollweber, som i kjølvannet sluttet seg til det kommunistiske Spartakistforbundet. Matrosene hadde fulgt oktoberrevolusjonens eksempel.

I det tyske nazimiljøet ble disse hendingene senere forvandlet til den såkalte «dolkestøt-legenden», altså om hvordan «jødebolsjevikene» sviktet sitt eget land i nødens stund. Ja, det stemmer. Det var disse matrosene og soldatenes fortjeneste at det ble slutt på det vannvittige blodbadet under Første verdenskrig og at det tyske keiserriket ble lagt i grus. Det alene burde være nok til å få de som idag sammenlikner kommunister som Wollweber med Hitlers nazister, til å tenke seg om.

4 Permanente militære mottiltak og stille mobilisering

I Norge beholdte militærledelsen sine ubrukeliggjorte våpenlagre fram til Andre verdenskrig. De bortgjemte våpendelene ble særlig oppbevart på kystfortene. Og de beholdt sine hemmelige ordensvernsavdelinger og andre sikkerhetsavdelinger. I løpet av 1922 ble systemene for disse såkalte sikkerhetsforanstaltningene skrevet ned i reglementer og direktiver. Den stille mobiliseringsordningen, innkalling av mannskaper pr. brev i umerkede konvolutter av 75 % pålitelige fra de «offisielle» mobiliseringsavdelingene, ble gjeldende for hele landet. I 1938-39 ble ordningen gjennomgått og ajourført av Kommanderende general. Det var da den eneste mobiliseringsplanen som var holdt i orden. Slik var det fortsatt da tyskerne kom 9. april 1940, da «stille mobilisering» ble iverksatt.

5 Nygaardsvold-regjeringens balansegang

Da Nygårdsvold-regjeringen overtok makten i 1935 var dette systemet vel innøvd og trenet. Den eneste endringen som skjedde, var at man sluttet å plukke ut de 25 % «upålitelige». Fra da av var det feltavdelinger som skulle brukes som ordensvernavdelinger ved opprør. Det var ikke lenger behov for å ta hensyn til agitasjon blant soldatene. Kommunister og andre «upålitelige» ble stort sett fritrukket. Og skulle det likevel være noen, så kunne slike brukes som kokker og leirarbeidere, slik det skjedde med Nordahl Grieg da han avtjente verneplikt i 1939.

Selv om Arbeiderpartiet hadde gått ut av den kommunistiske internasjonalen så tidlig som 1923, hadde partiet gått til valg i 1930 på et program som de militære oppfattet som revolusjonært og kommunistisk. Den faktiske endringen på dette, som skjedde i det stille, kunne de militære ikke spore i tida fram mot 1935. Så, fra 1935, måtte statsminister Nygaardsvold og hans forsvarsminister Fredrik Monsen altså avfinne seg med å styre et militærapparat som var rettet mot dem selv. Det var jo en kamel å svelge, et virkelig politisk paradoks.

Forklaringen lå i det parlamentariske spillet, som nå var i ferd med å forvandle Arbeiderpartiet fra å være mot kapitalismen til å bli en forvalter av den. Det skjedde i flere faser og det første åpne, politiske uttrykket for denne prosessen var det kriseforliket som ble inngått med Bondepartiet dette året, det parlamentariske grunnlaget for regjeringsdannelsen. Bak det igjen lå en overenskomst med arbeidsgiverne om å få slutt på alle streiker og «uro» i arbeidslivet. Det kom til uttrykk ved inngåelsen av Hovedavtalen i 1935.

I mellomtida, før Nygaardsvold-regjeringens tid, hadde verdenskrisa 1929-30 nådd Norge, med voldsom øking av arbeidsløshet og påfølgende lønnsnedslag og kamp om retten til å være fagorganisert. Inspirert av suksessen til Mussolini og Hitlers stormtropper, hadde Bondepartiets forsvarsminister i 1932, Vidkun Quisling, sammen med en rekke høyere militære, som var mer og mer utålmodige med at arbeiderbevegelsen fortsatt fikk lov til å drive sin virksomhet, satt seg fore å overta makten. Framgangsmåten skulle være å skape politisk krise i regjeringen og deretter gjennomføre en militær maktovertakelse for å avverge den kommunistiske faren. Datoen var satt senhøstes 1932. Dokumentfunn fra Forsvarsdepartementets arkiv viser at arbeidet med forberedelsene hadde pågått innad i Forsvaret siden tidlig i 1931, altså i nesten to år.

Men Quisling lyktes ikke med kuppaksjonen. I stedet måtte Bondeparti-regjeringen gå. Nå, i 1935 etter ny framgang for Arbeiderpartiet ved valget i 1933, bestemte Bondepartiets ledelse seg for å støtte Aps forslag om økte offentlige budsjetter, mot løfter om støtte til det kriserammede jordbruket. For å innfri, måtte regjeringen og få slutt på uro på arbeidsplassene, særlig skogkonfliktene.

Det var vanskelig for Arbeiderpartiet å ri to hester. Det er jo heller ikke så lett, skal vi dømme fra dagens hendinger. Veien ut av dilemmaet fra tida rundt 1935 ble å markedsføre «reformpartiet Ap», med forslag om en aktiv statlig industrireising og sysselsetting, inspirert av de sovjetiske 5-årsplanene, som partiets planøkonomiske strateg Ole Colbjørnsen hadde studert inngående ved opphold i Sovjetunionen. Men også ved å nedsette den store Sosiallovkommisjonen, med forslag om barnetrygd, alderstrygd, arbeidsløshetstrygd, offentlig forskuttering av barnebidrag og andre ordninger. Det var vakre toner for folk flest og skapte ny oppslutning. Velferdsforslag som dette kom egentlig fra den franske revolusjonen i 1789 og hadde blitt introdusert i Norge av arbeiderforeningene til Marcus Thrane. Men først virkelig satt på dagsorden av den russiske revolusjonen og brakt hit gjennom rådsbevegelsen. Nå ble disse tankene spredd i hver landekrok med sovjetinspirert plakatkunst.

Det ble stort sett med propagandaen. Forslagene fra Sosiallovkomiteen ble ikke fremmet før krigen. Det ble ingen hast med å innfri, etterhvert som krigsrustningene i Europa skjøt fart i økonomien også her hjemme.

– Aps ledelse lot de militære stelle med sitt. Ingen av de mange NS-offiserene ble fjernet.

Til gjengjeld lot Aps ledelse de militære i fred. De simpelthen lot dem stelle med sitt. Ingen av de mange NS-offiserene ble fjernet. Ja, ikke bare det, mens NS etter det mislykkede kupprosjektet i 1932 hadde mistet mye av sin innflytelse og oppslutning i det sivile samfunnet, satt de fortsatt i helt sentrale posisjoner i Forsvaret, ivrig voktere av den borgerlige orden. Det kom til å bli en bitter lekse, som tidligere forsvarsminister Fredrik Monsen måtte innrømme i Stortinget i 1948. For da invasjonen kom 9. april, satt vi der med et gammeldags og innadvendt forsvar og med offiserer fulle av kvaler mot å skyte på sine tyske yrkesbrødre. Ja, som landssviketterforskingen viste etter krigen, noen av dem samarbeidet faktisk med dem.

Endringen i Aps sikkerhetspolitikk viste seg for første gang utad ved utbruddet av den spanske borgerkrig i 1936. For ikke å svekke alliansen i Stortinget og den stilltiende overenskomsten med offiserene, måtte regjeringen slutte seg til våpenboikotten mot den lovlige, republikanske regjeringen. Så gikk det slag i slag. Bordet fanget. Det ble vedtatt lover mot å reise til Spania. For å overvåke dette ble Politiets Overvåkingstjeneste POT etablert i 1937. Så kom vinterkrigen i Finland to måneder etter at den spanske republikken hadde brutt sammen i 1939. I denne prosessen ble Arbeiderpartiets tidligere begeistring for oktoberrevolusjonen skrinlagt. Nå ble det overvåking innad og antikommunistisk aktivisme utad.

Slik var tilstanden da Norge ble invadert i 1940. Vi hadde et forsvar som var øvet gjennom to tiår i indre «krig». Over hele landet lå ubrukeliggjorte våpenlagre. Mobilisering måtte skje med umerkete brev i posten til hver enkelt soldat, den såkalte stille mobilisering.

6 Konsekvensene med invasjon og kaos

Selvfølgelig ble det kaos. Fienden sto jo allerede i landet. Mange steder i landet fikk frivillige utlevert våpen som ikke kunne brukes. Svære mengder med artilleri og håndvåpen gikk tapt, som i Østfold. Resultatet ble sammenbrudd og 4000 mann som rømte over i Sverige praktisk talt uten kamp. Noen steder fikk tyskerne hurtig tak i de bortgjemte mekanismedelene og kunne bruke det selv, som da de skjøt Hegra-fortet i Trøndelag sønder og sammen med norske kanoner fra Trondheim. Andre steder lyktes det våpensmedene å få tak i de bortgjemte delene, eller lot være å følge reglementet om å plukke dem fra hverandre igjen etter perioder med nøytralitetsvakt, som for Alta bataljon i Nord-Norge.

Kan dere tenke dere hvor meningsløst det var å innkalle soldatene med umerkete brev i posten når fienden allerede sto i landet? Men det skjedde. Det var den eneste måten. Og innen brevene kunne nå fram, hadde de frivillige meldt seg på egen hånd. De var derfor i prinsippet frivillige, som general Otto Ruge skrev. Og de sloss så godt de kunne. Mens lensmenn hengte opp og tok ned mobiliseringsplakater og verken regjeringen eller Generalstaben kunne bestemme seg for om det var krig eller ikke.

Men sannheten er at det kunne ha gått enda verre. For før dette, 7. og 8. april pågikk det et kappløp mellom Tyskland og Storbritannia/Frankrike om hvem som skulle lyktes med å gå i land i Norge først. Begge hadde strategiske interesser av å sette seg fast her. Det så ut til at den britisk/franske invasjonsstyrken lå foran den tyske. Og i Bergen var NS-majoren Carl Stenersen sjef for den eneste mobiliserte nøytralitetsavdeling av Hæren. I Narvik var NS-obersten Konrad Sundlo sjef for forsvarsdistriktet. Ja, til og med Generalstabens mobiliseringsavdeling var ledet av en nazist, oberstløytnant Adolf Fredrik Munthe. I Generalstabsens etterretningsavdeling satt en annen, kaptein Hans Peter L'orange, og foret Quisling med opplysninger. I det hele tatt, så hadde hver 7. offiser i kommandostilling vært medlem av Quislings parti etter 1933. I tillegg kom en lang rekke som var tysk-vennlige. Det skulle bli enda flere etter 9. april. Hadde britene kommet først, ville noen av dem trolig ha gitt ordre om å skyte. Særlig var britene redde for hva Sundlo kunne finne på. Hvis han hadde gitt skuddordre, kunne Norge ha kommet i krig med de allierte.

Slik det nå ble, holdt improviserte og frivillig soldatgrupper i sør og mobiliserte avdelinger i nord tross alt stangen i 8 uker. Mye har vært skrevet om udugelige og kapitulasjonsinnstilte offiserer og en overrumplet regjering. Det var likevel dobbelt så lenge som Frankrike, 4 ganger så lenge som Polen og 10 ganger så lenge som Belgia og Nederland. Men den store forskjellen ble Sovjetunionen. De ga aldri opp, på tross av at Hitler angrep med 3,5 millioner mann.

7 Bitre sovjetiske erfaringer

Sovjet hadde bitre erfaringer. Noen måneder etter revolusjonen i 1917 gjorde 14 stater under ledetog av USA og Stobritannia, i allianse med hvite styrker, invasjon i et land de trodde lå åpent for erobring. De ville gjeninnsette tsaren og tvinge landet med i krigen mot Tyskland igjen. Borgerkrigene, som dette røverfelttoget er blitt kalt, varte, selv om nederlaget for invasjonstroppene var sikkert i 1922, fram til 1923 (ja helt slutt var det først med den japanske evakueringen av Sakhalin i 1925) og kostet mellom 7 og 12 millioner russiske liv. Russlands gamle grenser ble flyttet langt østover.

Den nye sosialistiske staten fikk bare 5 år på seg før konflikten med utlandet, særlig britene, igjen skjerpet seg og førte til omlegging av en liberal, økonomisk politikk, til en hardhendt industrialisering, opprustning og angstbiterske indre politiske oppgjør. Frykten ble til visshet etter 1933, med Hitlers politiske program for «Lebensraum» om å knuse den «jødebolsjevikiske» staten i øst. Et forsøk fra Sovjets side i 1935 på å garantere Tsjekkoslovakias sikkerhet med en allianse med Frankrike, ble feid vekk under München-forhandlingene i 1938, der Sovjet var utestengt. Den norske regjeringen benyttet anledningen til å fristille seg fra forpliktelsene i Folkeforbundet, for å unngå å komme i bås med Sovjetunionen. Sovjet sto alene igjen, uten allierte eller noen diplomatisk dekning for å rykke fram til Tysklands grenser. Alle resultatene av oktoberrevolusjonen var i fare.

Etter 1933 var Sovjet det eneste landet i vest som ikke hadde diplomatiske forbindelser med Nazi-Tyskland. Landet tok imot tusener på tusener av flyktninger fra den nazistiske forfølgelsen, og kjempet mot nazistisk infiltrasjon hvor de fant muligheter for det. Sovjets antifascistiske politikk ble sett på som infiltrasjon, spionasje og oppvigleri i Vesten. Wollwebers sabotasjeorganisasjon, som fra 1936 av forsøkte å ødelegge tyskernes maritime transportkapasitet, var bare ett eksempel på det. Norsk politi samarbeidet med Gestapo i jakten på disse antifascistene. Frankrike, Storbritannia, Nederland og Belgia raste mot Sovjet, fordi sovjeterne støttet frigjøringsbevegelser i koloniene deres. Fra de kommunistiske partiene i Vesten var det lite hjelp å få. Det tyske var utradert. Med unntak av det franske og delvis det britiske, var de marginaliserte.

«Stalin fikk et pålitelig offiserskorps. Det var mer enn hva vi hadde i Norge.»

Førkrigstiden ble blodig, ikke bare i Spania, Etiopia, Mandsjuria og Kina, men også innad i Sovjet selv. Opprustning krevde alle ressurser, noe som førte til sult, fattigdom og nød, særlig i byene. En brutal kollektivisering av jorda ble satt i gang for å skaffe mat til byene. Opposisjon ble besvart med terror. Mistenksomhet og frykt førte til pogromer og interne prosesser som vi alle kjenner. Med hundretusener av ofre. Også Den røde arme, viktigst av alt, ble offer i prosessene. Ulike studier viser at i 1937-38 ble over 10% av offiserskorpset fjernet som politisk upålitelige, et flertall av marskalker, armeesjefer, armekorpssjefer, divisjonssjefer og admiraler ble fjernet. Ikke så få ble til og med henrettet eller døde i fengsler. Men det hører med til bildet at hver tredje av dem senere fikk tilbake sine stillinger. Det sier seg selv at disse utrenskningene vesentlig svekket Den røde arme, som i samme periode este ut med over 50% som ledd i krigsforberedelsene. Men Stalin fikk et pålitelig offiserskorps. Det var viktigst. Det var mer enn hva vi hadde i Norge.

8 De alliertes spill

De allierte maktene hadde ikke glemt de bitre nederlagene i 1918-21 da Andre verdenskrig nærmet seg i 1939. Det siste spillet startet noen måneder før krigsutbruddet. Sovjet hadde invitert Storbritannia og Frankrike til militært samarbeid mot Hitler. Tilbudet ble ikke tatt i mot. Chamberlain-regjeringen hadde nemlig ennå ikke helt skrinlagt mulighetene for en allianse med Tyskland. Russerne satset alt på å splitte Tyskland og de allierte. Nå kunne det bare skje ved å normalisere de diplomatiske forbindelsene med Tyskland. Ikke med en allianse, som mange norske historikere feilaktig hevder, men som en ikke-angrepsavtale. Som de fleste grenselanda til Tyskland forlengst hadde.

Alle visste at storkrigen kom. Sovjet benyttet anledningen ved det tyske angrepet på Polen til å bedre sine forsvarsmuligheter ved å flytte sin vestgrense til dit den hadde gått før Første verdenskrig og til å flytte grensene rundt Leningrad. Det siste betydde en blodig krig med finnene, som etter årelange forhandlinger hadde nektet å imøtekomme sovjetiske ønsker om grensejusteringer for å beskytte storbyen.

Fra utbruddet av storkrigen og fram til 9. april 1940 telte regjeringene i Frankrike og Storbritannia på knappene om krigen ville rette seg mot Tyskland eller Sovjet, eller begge deler. Chamberlain-regjeringen håpet fortsatt på et felles oppgjør mot Sovjet. Det var «The Phoney War», spøkelseskrigen. En plan var å minelegge Rhinen. En annen var et knipetangsangrep mot Sovjet, med en sørlig landgang i Kaukasus, hvor britene hadde vært tungt engasjert under borgerkrigene i 1918-21, og et nordlig angrep på Kirkenes eller Narvik. Tanken var å utnytte vinterkrigen i Finland som påskudd for å gå inn i Sovjet via Sverige og Finland. Det siste utspillet av denne politikken var en fransk/britisk landgangsoperasjon til Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik, som ble satt igang 7. april i konkurranse med den tyske invasjonen. Operasjonen ble stoppet i sjøen, da britene oppdaget de tyske invasjonsskipene, som lå noen timer foran dem.

9 Andre verdenskrigs fasit

Det røde flagget vaier over Berlin i 1945.Det røde flagget vaier over Berlin i 1945.Forsvaret av oktoberrevolusjonen og sovjetkommunismen ble nå forvandlet til Den store fedrelandskrigen. Seieren kom til å koste 36-40 millioner sovjetborgere livet. De siste forsøkene på å beregne tallene for hele verden konkluderer med mellom 60-80 millioner. Verst gikk det – utenom Sovjet – ut over Polen og Kina. Men nazismen ble knust. De vestlige tapene ble for nesten ingenting å regne i sammenlikning (Norge 10.000, USA og Storbritannia mellom 400.000-500.000 hver osv). «Den store fedrelandskrigen», som altså hadde reddet verden, etterlot et rasert Sovjetunionen, som i løpet av noen få år igjen ble konfrontert med krigstrusler og ressurskrevende opprustning. Denne gang fra atommakten USA, som hadde gjennomlevd krigen uten et skudd eller en bombe på egen jord og med sin enorme krigsindustri intakt. Som vi alle vet, så hadde Norge, med sin nærmest evigvarende russerfrykt, ingen problemer med å falle inn i folden i 1948-49.

10 Konklusjon

For de norske militære i 1918 ble oktoberrevolusjonen et varsku om at arbeiderklassen også her krevde politisk makt. Lærdommen var at arbeiderorganisasjonene aldri måtte få tilgang til våpen. I 1918 var det imidlertid å slå inn åpne dører. Det var aldri noen i arbeiderbevegelsen som stilte slike krav. Derfor ble oktoberrevolusjonen aldri noe mer enn påskudd til å omorganisere Forsvaret for å gjøre det til et bedre redskap for å holde arbeiderne i sjakk i de magre årene etter Første verdenskrig og til å gi den evigvarende russerfrykta ny livsglød.

Det går imidlertid ei linje fra de militære tiltakene mot rådsbevegelsen og arbeiderbevegelsen i 1918 fram til 9. april 1940. Hensynet til kontrollen over arbeiderklassen ble viktigere enn invasjonsforsvaret. Resultatet ble mobiliseringskaoset 9. april, som svekket vesentlig mulighetene for militært forsvar i denne første fasen av den nasjonale frigjøringskampen.

moskva 1.mai 1946Moskva 1. mai 1946Tida etter oktoberrevolusjonen hadde vist at det var mulig for arbeiderklassen å skape en sosialistisk stat som også ble varig. Men Arbeiderpartiet her hjemme valgte å ignorere den strukturelle faren som eksistensen av det borgerlige militærapparatet innebar, med sine ultrahøyre-orienterte offiserer og sine sikkerhetsforanstaltninger. Istedet satset de på at en skjør balanse mellom de militære og de borgerlige, sammen med sosiale reformer for arbeiderne, skulle sikre dem makten. Det holdt i fem år. Men endte så i fem års okkupasjon, da innpå halvparten av landets yrkesoffiserer gjorde tjenester for okkupasjonsstaten på den ene eller andre måten.

Få i Norge har gjennom de siste år angrepet oktoberrevolusjonen mer iherdig enn professor Bernt Hagtvedt, ved å rive hendingene rundt tsarrikets undergang og oppkomsten av sovjetsystemet ut av sin historiske sammenheng og ved å forsøke å skape en idémessig likhet mellom nazismen og kommunismen, mellom Hitler og Lenin. I forbindelse med 100-årsjubileet har han fått følge av leder av Oslo Arbeidersamfund, Fredrik Mellem, som går enda lengre ved å hevde at det er like makabert å feire oktoberrevolusjonen som det ville være å feire 100-årsdagen for Hitlers maktovertakelse i 1933.

Begge ser ut til å ha glemt at det nettopp var oktoberrevolusjonens menn (og kvinner) som med sine matros- og soldatopprør fikk slutt på røverkrigen Første verdenskrig, og at det var deres barn i Den røde arme som kom oss til unnsetning og knuste Hitler-nazismen med dens folkemord og masseutryddelser i Andre verdenskrig. Om ikke annet, så burde vel det aleine være verdt en skål?

Les også foredraget til Harald Berntsen på festmøtet for Oktoberrevolusjonen: Da arbeiderklassen tok statsmakta