Historieforfalskning, antikommunisme og skjønnmaling av nazismen er blitt hverdagskost i mediene.

NRK-propagandaTorsdag 28. august 2009 sendte NRK første del av en «dokumentar» fra BBC (2. verdenskrig – bak lukkede dører). Vaskeseddelen NRK serverte seerne var denne: «Nylig frislipp av dokumenter avslører Stalins hemmelige sympati for nazismen under 2. verdenskrig. Han hadde planer om å hjelpe Hitler og nazistene, før han allierte seg med Roosevelt og Churchill.» (!) Med dette har NRK brakt useriøsiteten til et nytt nivå.

Programmet ble først sendt på BBC i november 2008, omtrent samtidig med at The Telegraph kunne avsløre nytt arkivmateriale som viser at Sovjetunionen tilbød seg å stille en million soldater til rådighet for å demme opp for Hitler. Også Simon Sebag Montefiore, den omdiskuterte borgerlige forfatteren av «Den røde tsarens hoff», medgir at dokumentene viser at «britene og franskmennene kan ha gått glipp av en kolossal mulighet i 1939 til å forhindre den tyske aggresjonen som utløste Den annen verdenskrig».
Vestmaktenes avvisning tvang Sovjetunionen til å inngå ikke-angrepspakten med Tyskland for å vinne tid og ruste opp forsvaret av Sovjetunionen. Men for NRK er dette en ikke-sak!

Historisk såpeopera

Vi aner ikke hva de neste episodene bringer. Men allerede etter del én har NRK, som skilter med å være en objektiv allmennkringkaster, plassert seg sjøl i bunnsjiktet som troverdig TV-kanal. Som introen forteller, har denne serien ett eneste formål: å «bevise» at Hitler og Stalin var to alen av samme stykke, og at Stalin egentlig var nazist! Med skuespillere som ligner de historiske personlighetene blir en rekke scener rekonstruert og klippet sammen med enkelte dokumentaropptak. Noen av disse scenene er trolig nær virkeligheten (som når utenriksministrene Molotov og Ribbentrop utbringer skåler for hverandre, det er sånn den diplomatiske kotyme er), mens andre scener er regelrett parodiske og minner mest om en politisk farse.

Påstandene om det tette samarbeidet mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen blir frisket opp med angivelige nye funn i de sovjetiske arkivene. Atter får vi høre at to «totalitære regimer» var enige om å rive Polen i stykker og hvordan russerne valgte å alliere seg med djevelen sjøl, nazistene, istedenfor med England og Frankrike. Ikke-angrepspakten blir framstilt som en forbrødring mellom to likeverdige aggressorstater. Igjen blir vi fortalt at det var Den røde hær og NKVD som sto bak drapet på 20.000 polske offiserer. Og sjølsagt blir det gjentatt at Stalin og sovjetregjeringa var fullstendig uforberedt på Operasjon Barbarossa i juni 1941 (skjønt BBC-serien samtidig er nødt til å innrømme at sovjetiske agenter i tyske områder rapporterte til Moskva om dette allerede på vårparten 1941).

Pakten – en nødløsning for å vinne tid

polen1920 400px
cc.primary.srrKart: Wikipedia.

Ikke-angrepspakten var en forebyggende nødløsning for å forberede forsvaret av Sovjetunionen i den krigen man visste ville komme. Storbritannia og Frankrike hadde avvist flere sovjetiske invitter til kollektiv sikkerhet og oppdemming mot den aggressive hitlerismen, men imperialistene hadde stadig et håp om at Hitler ville vende troppene østover og gjøre kål på «den bolsjevikiske trussel». En avtale med Tyskland gjensto som siste utvei. Sovjetunionen var samtidig truet av aksemakten i øst, Japan, som sto i Kina. Sovjetunionen forsynte de kinesiske kommunistene og Kuomintang med våpen i kampen mot japanerne. Ikke-angrepspakten bidro til å utsette den tyske offensiven på Østfronten, og den forårsaket politiske gnisninger mellom de fascistiske allierte Tyskland og Japan.

En grundig tilbakevisning av alle løgnaktighetene og halvsannhetene som NRK villig formidler til norske TV-seere, ville kreve flere bøker, og ikke en kort artikkel. La oss bare kort repetere noen historiske fakta:

  • Polen og de baltiske statene var undertrykte nasjoner under den eneveldige russiske tsarismen. Den russiske revolusjonen og fredsslutninga etter første verdenskrig ga disse statene sin nasjonale frihet. Grensa som ble trukket mellom Polen og Sovjet-Russland fikk navnet Curzon-linja, oppkalt etter den britisk Lord Curzon.
  • Under intervensjonskrigene mot den unge sovjetrepublikken, var Polen særdeles aktiv. Under ledelse av den ultrareaksjonære (seinere fascistisk kuppmaker) Józef Pilsudski la polske styrker deler av dagens Hvite-Russland og Ukraina under seg. Ved Rigafreden i 1921 kunne Polen notere seg for 135 000 kvadratkilometer landerobringer. Disse områdene ble tatt tilbake av Sovjetunionen i 1939.
  • Det polske regimet var sterkt antisemittisk, og de polske jødene ble ansett som potensielle bolsjeviker. Frivillige jødiske soldater ble sendt til interneringsleire (Ezra Mendelsohn. The Jews of East Central Europe Between the World Wars. Indiana University Press, 1983).
  • Allerede i 1935 gjorde den sovjetiske ledelsen flere framstøt for å få til kollektive sikkerhetsløsninger og oppdemming for den tyske fascismen med land som Storbritannia, blant annet gjennom møter med britenes utenriksminister Anthony Eden.
  • I 1936 undertegnet fascistmaktene Tyskland og Japan Antikominternpakten, som var direkte rettet mot Sovjetunionen. Italia tilsluttet seg i 1937. Var den et tegn på tysk-sovjetisk «vennskap»?
  • Münchenforliket av 1938 var en form for ikke-angrepspakt der Storbritannia, Frankrike og Italia ga Nazi-Tyskland frie tøyler til å annektere deler av Tsjekkoslovakia. Også det polske regimet var med på annektering av deler av tsjekkoslovakisk område.
  • Den 15. august 1939 la Sovjetunionen  – gjennom marskalk og minister Klement Vorosjilov – fram et tilbud til Storbritannia og Frankrike om å stille en million mann samt 9500 stridsvogner og 5500 kampfly til rådighet for å holde Hitler stangen, under forutsetning av at Den røde hær fikk krysse den polske grensa. Sunday Telegraph skrev den 18. oktober 2008 at dette kunne ha snudd krigshistoria. Men den britiske admiral Sir Reginald Drax fikk ingen fullmakt fra sin regjering til å inngå noen avtale. Først etter dette de facto avslaget vendte USSR seg til Tyskland for å inngå en ikke-angrepspakt. Det skjedde den 23. august, ei uke seinere.
  • Polen og de baltiske randstatene som framstilles som stakkarslige ofre for stormaktene, var alle halvfascistiske stater, noen av dem samarbeidet tett med Nazi-Tyskland.
  • I januar 1939 diskuterte den polske utenriksminister Beck med Tysklands Joachim von Ribbentrop i Warszawa om samarbeid mot USSR. Ribbentrop noterte at «M. Beck la ikke skjul på det faktum at Polen hadde aspirasjoner rettet mot sovjetisk Ukraina og tilgang til Svartehavet…» (Grover Furr, Polish imperialism.)
  • Folkeforbundet og alle de krigførende statene anerkjente Sovjetunionens fortsatte nøytralitet etter den såkalte delinga av Polen i 1939, Sovjetunionen ble altså ikke vurdert som krigførende land (i motsetning til under Vinterkrigen mot Finland). USA anså heller ikke USSR for å være en aggressor i forhold til Polen (se Franklin D. Roosevelt 150 – Proclamation 2374 on Neutrality – der Sovjetunionen ikke er nevnt). Frankrike, som hadde en forsvarsavtale med Polen, erklærte ikke Sovjetunionen krig.
  • Den polske regjeringa erklærte Nazi-Tyskland krig etter den 1. september, men det ble fra polsk side aldri rettet noen krigserklæring mot Sovjetunionen.
  • Da sovjetiske styrker krysset grensa den 17. september, var ikke Polen en fungerende stat, som president Ignaz Moscicki sjøl vedgikk (se Grover Furr, The Polish State Collapsed). Den polske regjeringa gjorde ingenting for å slåss eller forhandle, men avsatte seg sjøl. Istedenfor å flykte østover eller til et annet land der de kunne sette opp ei eksilregjering (slik for eksempel den norske gjorde), stakk den til det nøytrale Romania. Her ble den internert og handlingslammet de nærmeste månedene.

Når det gjelder Katynmassakren, er det påfallende hvordan alle «demokrater» nå nesten ordrett gjengir nazistenes anklager om at det var russerne og NKVD som sto bak. I april 1943 meldte nazistenes propagandamaskin at det var funnet massegraver med polske offiserer i Katyn, og beskyldte sovjetiske offiserer – alle med jødiske navn (!) – for å stå bak. Sovjetregjeringa tilbakeviste straks anklagene fra de tyske bødlene, blant annet i en artikkel i Pravda 19. april, der det ble slått fast at alle de jødiske navnene i nazistenes propaganda var fingerte og at ingen med disse navna noensinne hadde tjenestegjort i OGPU/GUGB eller NKVD. (The Katyn massacre.)