Vakre ord om fred og frihet vil raust bli øst ut over land og folk når frigjøringsdagen skal markeres 70 år etter avslutninga av den anti-fascistiske verdenskrigen. Noen av talene vil være oppriktige, de fleste dessverre ikke. Bak velklingende hyllest til friheten hører vi mislyden av norsk aggresjon og imperialisme stadig tydeligere.

8. mai er dagen hvor et samstemt folk har ropt: Aldri mer fascisme! Aldri mer krig! Men den politiske eliten kommer også i år til å skjende denne dagen med det stikk motsatte budskapet, om enn pakket inn i humanistisk retorikk. De politiske makthaverne har ikke nølt med å skjenke hedersbevisninger til norske leiesoldater og okkupanter i Afghanistan. De samme makthaverne har aldri fullt ut implementert FNs rasediskrimineringskonvensjon, som krever forbud mot nazistisk propaganda og organisering, i norsk lov. Den norske FN-ambassadøren stemte endatil avholdende da Generalforsamlinga i desember 2012 vedtok resolusjon nummer 67-154 som advarer mot den glorifisering av nazisme og rasisme som nå finner sted, særlig i Europa.
De som ofret mest for et Norge fritt for okkupanter og nazister måtte vente i 68 år før de fikk anerkjennelse av ei norsk regjering.

Krigsminister Søreide utelukker muligheten for et normalt naboforhold med Russland. Det er en farlig og krigersk retorikk.

Muslimhets og russerhat er blitt den nye kombiresepten for å skape folkelig oppslutning bak krav om opprustning, nye krigseventyr og lovforslag som bringer oss stadig nærmere en politistat. Ser vi bort fra alt humanistisk snikksnakk og obligatorisk hyllest til demokratiet, gjennomfører det norske borgerskapet og den politiske eliten en systematisk militarisering av samfunnet. Det skjer dels subtilt, dels gjennom drepende kjedelige «åpne prosesser» som gjør det mulig å forgripe seg på et sovende folk. Med Jens Stoltenberg som bøllete NATO-sjef ser alle motforestillinger ut til å ha forstummet, i hvert fall så lenge vi snakker om de etablerte mediene og politikerkorpset.

La det ikke herske tvil: Russland er og blir en imperialistisk stormakt med egne ambisjoner. Dette er viktig å slå fast overfor de som måtte romantisere Putin og russisk utenrikspolitikk. På samme tid er det lett å se at Russland er presset på defensiven i den imperialistiske rivaliseringa med EU og USA. I norsk og vestlig propaganda er bildet av den frådende russiske bjørnen hentet fram på ny. Det er en bjørn som har mest til felles med sin arktiske artsfrende i at den føler isen smelte under føttene og må se det ene isflaket etter det andre gå tapt.

Den økonomiske krigen i form av sanksjonsregime og tiltak for å svekke valutaer er allerede et faktum. Opprustinga pågår for fullt, både i øst og vest. Krigsøvelser i nordområdene har fått en hyppighet og et omfang som vi ikke har sett på lenge, og de foregår helt inntil rivalens grensestolper i den hensikt å gi politiske signaler og prøve ut motpartens beredskap.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) har gått til det skritt å utrope Russland til permanent fiende. I intervju med CNN 25/2 erklærte hun at «vi står overfor et annerledes Russland. Jeg vil advare mot det faktum at noen mennesker ser på dette som noe som vil gå over», sa hun og la til: «Det er ikke mulig å gå tilbake til den gamle normaliteten. For den normaliteten finnes ikke.» Krigsministeren utelukker permanent andre alternativer enn konfrontasjon, konflikt og i verste fall krig. Denne krigshissende retorikken innvarsler en farlig kurs.

Tro ikke den som tenner hatet mot andre folk og nasjoner, hva enten de heter Ine E. Søreide, mullah Krekar, Max Hermansen eller Jens Stoltenberg. Og tro ikke dem som hevder at vi må ruste opp, militarisere kvinner og ungdom og la oss overvåke døgnet rundt for å hegne om «friheten». Tro ikke dem som vil innbille oss at fred og frihet best vernes ved å legge begge deler i grus.

Redaksjonen avsluttet 11. mars 2015.
Lederartikkel Revolusjon nr. 46.

Jubileumsinnsamling

Takk for ditt håndslag!
Kontonummer 9235 32 26489

oktoberinnsamling2017