Utnevnelsen av Stoltenberg er en belønning for lydighet og tilpasningsevne.

Tidligere statsminister og Ap-leder Jens Stoltenberg overtar 1. oktober som ny generalsekretær for NATO, etter danske «Fogh of War» Rasmussen.

Høyreregjeringa til Erna Solberg så vel som Ap-ledelsen er sprekkeferdige av stolthet på den norske krigerstatens vegne.

Men det norske folket har ingen grunn til å juble over at Stoltenberg skal være frontfigur for NATOs Drang nach Osten. Han får i oppgave å fronte en aggresjon østover som i verste fall kan ende med en ny europeisk storkrig. Handelskrigen så vel som forpostkrigen gjennom stedfortredere i Ukraina er allerede i gang.

Rolla som nyttig redskap for imperialismen inngår for så vidt i en ubrutt og skammelig sosialdemokratisk tradisjon helt siden utbruddet av Den første imperialistiske verdenskrig for hundre år sida.

1914 var et tidsskille. Nesten alle de gamle sosialdemokratiske partiene i Europa, men ikke det russiske, forrådte sine røtter ved å gå i tjeneste for imperialismen og sitt «eget» borgerskap. Først sverget de at de var imot imperialistisk krig og aldri ville rette våpen mot klassefeller i andre land, så snudde de og stemte for krigsbevilgningene. Etter dette sviket mot Europas arbeiderklasse ble det umulig for revolusjonære sosialister å kalle seg sosialdemokrater. Nytt i dag er at sosialdemokratiets ledere ikke lengre er imperialismens nyttige idioter. De er sjøl blitt den moderne imperialismens talerør og frontfigurer.

La oss ikke glemme at det var Stoltenbergs «rødgrønne» prosjekt som virkelig gjorde Norge til NATOs mest effektive kamphund, slik vi så det i Libya i 2011. Utnevnelsen av Stoltenberg er en belønning for lydighet og tilpasningsevne. Når stormaktene samler seg om en norsk kandidat, er dette også et signal om at NATO ytterligere vil trappe opp militariseringa vis a vis Russland i nordområdene, noe som lenge har vært en våt drøm i norske regjeringskontorer og hos oljemonopolene.

En generalsekretær i NATO har mest av alt til oppgave å glatte over motsetningene mellom USA og de europeiske stormaktene. Han har til oppgave å få denne imperialistiske alliansen til å samles om en felles strategi, som i praksis er USA-imperialismens strategi. En strategi som sjølsagt er vendt mot hovedrivalen Russland, til en viss grad også Kina, men i enda større grad mot verdens frihetselskende folk og opprørske arbeidere i inn- og utland.

Det er ingen nasjonal ære, men en skam at Norge og Jens Stoltenberg skal fronte verdens mest aggressive militærallianse. I opptil flere nyttårstaler har Stoltenberg fortalt det norske folk at han er «fylt av stolthet over å se hva norske soldater utretter i et land langt borte». Landet «langt borte» var i 2011 Afghanistan.

Ved inngangen til 2012 kunne Stoltenberg skryte av at norske jagerfly hadde sønderbombet Libya: «Våre mannskaper var blant de dyktigste i en bred koalisjon, og har siden høstet fortjent ros fra våre allierte.»

Lidelsene som norske angrepsstyrker har påført sivile i Afghanistan og Libya, er ufattelige. Men for imperialistene og monopolene er dette bare svinn i krigsregnskapet. For Stoltenberg gir norsk drapseffektivitet ekstra grunn til sjølskryt.

En norsk generalsekretær for NATO vil bety at Norge i enda større grad enn hittil vil gå i spissen når denne ekspansive alliansen igangsetter nye krigseventyr. Det vil bety en om mulig enda mer NATO-servil presse, mer militarisering og enda mer plyndring av skattebetalernes penger.

Istedenfor å få Stoltenberg inn i NATOs generalstab, må kravet være å få Norge ut av NATO. Det er den største tjenesten det norske folket kan yte verdensfreden og klodens undertrykte folk og nasjoner.

Lederartikkel i Revolusjon nr. 45

Jubileumsinnsamling

Takk for ditt håndslag!
Kontonummer 9235 32 26489

oktoberinnsamling2017