Et kvart århundre er lang tid. Og allikevel kan det virke kort. Situasjonen for den kommunistiske bevegelsen i Norge er på mange måter kvalitativt annerledes – og mer oppløftende – enn tilfelle var i 1987.  Men partiet er fremdeles på fosterstadiet.

revo1 150Førsteutgaven av Revolusjon utkom til 1. mai 1987.«Det umiddelbare problemet i Norge i dag er at det ikke finnes noen revolusjonær ledelse verken for dagskampen eller forberedelse til revolusjon. Den revolusjonære rørsla har brutalt sagt aldri kommet seg opp i knestående etter at AKP sveik sine gamle målsettinger og hele den rørsla partiet sjøl sto i spissen for», het det i den første lederartikkelen. Lederen avslutta med: «Situasjonen krever at det blir gjenreist en revolusjonær bevegelse. Det er ikke gjort i én håndvending, for å si det mildt. Framveksten av ei slik rørsle innebærer problemer, kritikk, diskusjon og kamp. Men framfor alt må det første skrittet tas. I dag vil det si å legge grunnen for en enhetsprosess med samling av så mange som mulig på revolusjonær grunn som mål. Det er denne prosessen for enhet på marxismen-leninismens grunn dette tidsskriftet skal tjene og understøtte.»

Da disse orda ble skrevet, ante den lille redaksjonen at oppgaven var både seig og formidabel, men den forestilte seg ikke at det skulle ta flere tiår å skape den nødvendige enheten og klarheten for å komme nærmere målet om et nytt kommunistisk arbeiderparti.

I alle disse åra har det vesle tidsskriftet stått trofast ved målet, det har trosset både storm og fortielse.

AKP tok sitt eget liv i 2007, mot løfter om at en urne med partiets aske skulle oppbevares av partiet Rødt. Det ble et skille for mange. De siste åra har mange titalls folk, både politisk erfarne og unge, tatt fatt på veien for å søke klarhet og orientere seg tilbake til kommunismen og den revolusjonære veien.

Nye organisasjoner og initiativer har oppstått i løpet av denne prosessen. Men bare Kommunistisk plattform (KPml) har vist evne og livskraft til å forene enkeltkamerater og organisasjoner fra forskjellige deler av den norske ml-bevegelsen. Som Jon Trygve Bergsåker skriver i en større artikkel i denne utgaven av bladet: «Den politiske forskjellen mellom disse er vanskelig å få tak på for utenforstående, og fremstår mer enn noe annet som historiske splittelser som handler om hvorvidt man støttet den politiske linjen fra Moskva, Beijing eller Tirana. Å forvente at arbeiderklassen skal slutte opp om kommunismen når kommunister ikke en gang klarer å bli enige seg imellom, vitner om manglende forståelse for utenforståendes oppfatning av oss som politiske aktører.» Det synspunktet deler vi fullt ut. Og prosessen er i gang, tingene er blitt klarere. Vi har ennå ikke sett slutten på enhetsprosessen, men kanskje har vi sett slutten på en famlende begynnelse.

Vi tror ubeskjedent at dette tidsskriftet har spilt en rolle på veien for å skape klarhet. Og for å skape enhet. Ulike bidrag i dette nummeret forsterker den vissheten. I stedet for å hylle oss sjøl med et jubileumsbilag, velger vi heller å hylle enhetsprosessen for å reise arbeiderklassens revolusjonære marxist-leninistiske klasseparti. Styrking og utvikling av KPml er den sikreste garantien for at målet om å bygge et nytt parti ikke lenger er en framtidsvisjon, men en håndfast oppgave som er tatt opp til løsning.    

Redaksjonen avsluttet 5. april 2012.

Jubileumsinnsamling

oktoberinnsamling

Kontonummer 9235 32 26489
Vipps til #114366

Takk for ditt håndslag i jubileumsåret!