36 år etter at det frie Irak nasjonaliserte oljeindustrien, får de transnasjonale oljeselskapene sin etterlengtede revansj – i et hærtatt land. Hvis det går som USA og vasallregimet håper, vel å merke.

I 1972 nasjonaliserte Irak alle eiendeler til det private oljekonsortiet The Iraq Petroleum Company, IPC, som i elleve år hadde nektet å betale det som irakske myndigheter hevdet at de skyldte. Sammenslutninga IPC omfattet britiske, nederlandske, amerikanske og franske oljeselskaper, nærmere bestemt BP, Shell, Mobil, Standard Oil og CFP. De tre siste er i dag representert ved Exxon Mobil og Total.

41 utenlandske selskaper får konsesjon til å utvikle lukrative oljefelter gjennom kontraktsinngåelser den 30. juni. 35 av disse er internasjonale monopoler. Exxon Mobil, Shell, Total og BP, dvs de gamle partnerne fra Iraq Petroleum Company, er blant de utvalgte. StatoilHydro har sett sitt snitt til å hive seg med. Selskapet satte seg på lista over interessenter i januar, og konsernsjef Helge Lund hevdet den gangen at han var sikker på at StatoilHydro ville kvalifisere for kontrakter. Det stemte, StatoilHydro er nr. 32 på lista over de utvalgte for første lisensieringsrunde.

Eventyrprofitt i trangt marked

Irak har verdens tredje største stipulerte oljereserver, anslått til 115 milliarder fat. Nasjonaliseringene i land som Russland, Venezuela og Bolivia, har gjort rommet trangere for de mektige oljemonopolene. Dermed har Irak fått enda større betydning som investeringsområde. Med oljepriser som kryper opp mot 150 dollar fatet, skyr verken oljeselskapene eller deres respektive regjeringer noen midler. Sett i lys av at det koster rundt en dollar å utvinne ett fat irakisk råolje, tilsier den astronomiske profitten at man har råd til både private hærer for å beskytte produksjonsanleggene, og enda blir det nok noe til overs til et smørefond. Ubekreftede meldinger har tidligere hevdet at "parlamentarikerne" i Den grønne sonen har blitt tilbudt fem millioner dollar hvis de stemmer ja til forslaget til oljelov…

Kontraktene blir omtalt som kortsiktige og uten rom for større investeringer i første omgang, men det gir likevel selskapene det fotfestet de har siklet etter i årtier. Fortsatt gjenstår det å få på plass den omstridte oljeloven, der okkupantmakta USA og de kurdiske og andre fraksjoner i regimet i Bagdad har kraftige uoverensstemmelser. Kontraktene er derfor utformet slik at de omgår hele lovproblemet, ved at selskapene skal "utføre tjenester" og videreutvikle infrastrukturen på de nedslitte feltene. Kontraktene er derfor i navnet ikke investeringsavtaler. Planen er imidlertid at betalinga for disse tjenestene skal skje i olje, som selskapene dermed kan disponere og eksportere med saftig profitt.

Det kortsiktige målet er å øke oljeproduksjonen med en halv million fat på kort sikt, slik at det skal komme opp mot førkrigsnivået på rundt tre millioner fat per dag.

DNO i Nord-Irak

Fra før av er 20 selskaper, blant dem det norske DNO, aktive i det kurdiskdominerte Nord-Irak. Det kurdiske regimet i Arbil har vedtatt sin egen "oljelov" og forlengst inngått separate produksjonsdelingsavtaler. Problemet for selskapene som opererer her, er at de i liten grad får mulighet til større eksport, og må selge olja lokalt til dumpingpriser. Av den grunn fyker DNO-aksjen opp og ned som en jo-jo på Oslo Børs.

Men nå er også StatoilHydro i full gang med å røve det irakiske folkets olje, og verken en fraværende oljelovgivning eller StatoilHydros påståtte bekymringer over sikkerhetssituasjonen i landet hindrer statsselskapet fra å hive seg på når byttet skal fordeles. Det hele vil naturligvis bli presentert som konsulentbistand og eksperthjelp til utvikling, riktignok med olje som betalingsmiddel, ettersom det formelt ikke dreier seg om investeringskontrakter. Tidligere har StatoilHydro hevdet at selskapet ikke ville inngå kontrakter før et juridisk rammeverk er på plass. Det har Komiteen for et fritt Irak betegnet som både falskspill og irrelevant. Et "juridisk rammeverk" i et ulovlig okkupert land betyr at dette rammeverket er illegitimt! Den eneste legitime oljeloven i Irak er de jure den fra 1972.

Regning uten vert

Oljegribbene satser på å forsyne seg mens den amerikanske løven og dens hyener holder kustus på de rettmessige eierne av ressursene. FN-mandatet som "legitimerer" en okkupasjon som det samme FN har sagt er ulovlig, utløper ved nyttår. I forhandlinger om vilkår for "tilbaketrekking" fra Irak, krever okkupasjonsmakta av undersåttene i Bagdad at USA skal beholde over 50 militærbaser i landet, at amerikanske avdelinger skal kunne operere fritt uten irakisk innblanding, full kontroll over irakisk luftrom under 29 000 fot (marsjhøyde for sivil luftfart) og juridisk immunitet for sine soldater og private sikkerhetsvakter.

Likegyldig hvilket kompromiss disse forhandlingene måtte avstedkomme, er det innlysende at USA ikke har den fjerneste tanke om å avvikle okkupasjonen, men bare om å gi den en form som er billigere for den amerikanske statskassa og mer appetittvekkende på diplomatiske festmiddager.

Som så ofte før, gjør USA opp regning uten vert. StatoilHydro har gått i den samme fella. De rettmessige eierne av irakisk territorium og landets ressurser er ingen ringere enn det irakske folket. Dette modige og hardt prøvede folket kan bli en tøff kreditor når sluttregninga skal gjøres opp med kolonialistene.

Jan R. Steinholt
Forfatteren er styremedlem i Komiteen for et fritt Irak, samt redaktør av tidsskriftet Revolusjon.
Dagbladet trykte en forkortet versjon av innlegget den 28. juni [LES HER ]
{smooth-scroll-top}

 

Likte du det du leste? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 
Vipps noen kroner til #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML