I dag er Syria omringet på alle mulige måter. USA presser på fra Libanon og Irak og gjennom Israel, Libanesiske fraksjoner trapper opp konflikten med Syria samtidig som den politiske ledelsen i landet har problemer med hvordan de skal takle sine nye vanskeligheter.

Lars Akerhaug.Likevel har ikke Syria akkurat kokt denne høsten. Eller som en utvandret venn til et europeisk land sa på hjemmevisitt: «I Europa så snakker vi alle om situasjonen, men her er det ingen som gjør det». En annen ung student sa nylig, i frustrasjon over den allmenne situasjonen at «livet er hardt her. Våre egne problemer er store nok».

Men fredag 11. november var det klimaskifte. Den syriske presidenten, Bashar al-Assad, sa i sin tale til nasjonen at Syria ville forsvare seg selv mot den amerikanske aggresjonen. I en allegori om hvordan en som var svak og ble jaget av en større bølle alltid først ville prøve å rømme vekk, måtte den svakere tilslutt likevel snu seg og sloss tilbake, om bøllen ikke ga seg. Videre, i al-safir 12. november ble Presidenten sitert å ha sagt at «Syria er nå i en krigstilstand». Det sterke svaret fra Syria reflekterer antakelig at den politiske ledelsen mener at amerikanerne er bestemte på at de ønsker regimeskifte, og at et hardt motsvar er den eneste måten å hindre det. Professor Joshua Landis, bosatt i Syria, sier også at «regimet stålsetter folk på å møte sanksjoner». Momtaaz, «strålende», sa folk om talen på de arabiske kaffehusene dagen etter.

Ulven og lammet

Alle stiller det samme spørsmålet: «hva slags interesse har USA av å destabilisere Syria, hva er det de vil?». Ethvert angrep på Syria er dømt til å øke problemene amerikanerne allerede har i Irak, og rasjonaliteten i USAs Syria-politikk kan være vanskelig å få øye på.

USAs politikk ovenfor Syria følger i dag en kombinert strategi med sterkt diplomatisk press ? gjennom sikkerhetsrådet og trusler om bruk av militær makt. Så langt er det uklart hvorvidt USA følger en politikk for regimeskifte, eller om det i det hele tatt er et mål for den sittende administrasjonen. Før George Bush II tenderte Pentagon og det hvite hus for det meste til å se på Syria som en stabiliserende, om enn litt trøblete, faktor i området. Men, etter 11. september og «krigen mot terrorismen» er politikken endret. En faktor har vært kristenlibanesiske lobbygrupper, men viktigere var sannsynligvis syrernes manglende evne til å håndtere den nye situasjonen. Når Bashar al-Assads regime umiddelbart etter 11. september begynte å samarbeide med USA ved å forsyne etterretning, til hjelp i krigen mot terror og angrepet på Afghanistan demonstrerte de også sin egen svakhet. Men enda klarere ble denne svakheten da de mislyktes, sett fra Washingtons ståsted, med å stoppe «smuglingen« av deltakere i motstandsbevegelsen inn i Irak.

Med andre ord er endringene i utenrikspolitikken ovenfor Syria sannsynligvis mer eller mindre pragmatiske. Den historiske nødvendigheten av et stabiliserende Syria er ikke lenger til stede. Snarere ser USA ut til å være klare til å slakte lammet, gjennom et pro-amerikansk Libanon og et overkjørt eller regimeendret Syria. Så langt er det meste klart, så gjenstår det å se hvordan dette er tenkt å skulle forløpe.

Mehlisrapporten

Et grunnleggende element i det amerikanske presset mot Syria er Mehlisrapporten. Gjennom denne har USA oppnådd tilnærmet internasjonal konsensus om presset mot Syria, noe de manglet før krigen mot Irak. Men i den arabiske verden stiller mange spørsmål ved hvilke grunner Syria skulle ha til å stå bak drapet på Rafiq al-hariri, den tidligere libanesiske statsministeren. Det er mange gode grunner til at disse spørsmålene blir stilt, for drapet har åpenbart ikke letnet presset mot Syria, hverken internt, i den arabiske verden, eller internasjonalt, men tvert om bidratt til å reise problemene opp til nye høyder. Man kan helt sikkert si, som Bashar al-Assad gjentatte ganger har repetert, at Syrias interesser er motsatte av drapet på den tidligere libanesiske presidenten. Faktisk var det syriske regimet til tider på relativt god fot med den saudi-støttede emiren.

Nå er det heller ikke klart hvem som sto bak drapet på Hariri. Men en av de mer åpenbare tingene Mehlis klarte å peke ut i en ellers ganske vag rapport var selve størrelsen på operasjonen som tok livet av Hariri. Dette var ikke amatører, og peker i retning av at syrerne, som på dette tidspunktet hadde en sterk etterretning i Libanon, i det minste må ha vært klar over hva som ville skje. Et annet poeng er Assads stadig mykere retorikk, fra en absolutt nektelse for et hvert syrisk ansvar fram til å si at en hver som måtte ha noe med drapet på Hariri ville bli straffet.

Såkornene høstes i Libanon

Hadde syrerne trukket styrkene sine ut bare måneder før drapet på Hariri ville regimet høstet lovord fra «det internasjonale samfunnet». Ettersom de ikke gjorde dette, er det vanskelig å forstå noe annet enn at de ønsket å bli. Tilbaketrekningen under verbal ild var nok en ydmyking av regimet i Damaskus. Nederlaget var selvfølgelig knyttet til FN-resolusjonen 1459, som er rammeverket for hva USA og Europa ønsker for Libanon, og også en sterk internasjonal konsensus som det er vanskelig for en hver stat å opponere mot uten å miste troverdighet. Dette innrømmer Assad også i sin krigertale, der han sier at de vil «delta i spillet» om etterforskningen av Hariri.

Med syrerne ute av Libanon har de latt igjen den libanesiske motstanden, de palestinske militsene i flyktningeleirene og militsen til PFLP General Command (Ahmed Jibril). I dagens Libanon er dette en tikkende bombe. Det er en stor splittelse i den libanesiske folkemeningen. Dette åpner for konfrontasjoner vi alt har sett konturer av i forbindelse med nesten-trefninger mellom den libanesiske hæren og de syrisk-støttede styrkene til Ahmed Jibril, som mange ser på som Syrias siste militære arm i Libanon. Men sannsynligvis blir det ikke en direkte konfrontasjon med disse gruppene. Et forsøk på å integrere den libanesiske motstanden under hærens kommando er mer sannsynlig, og noe Hizbollah kanskje kan leve med så lenge de beholder en viss grad av autonomi. De palestinske styrkene vil i så fall bli stående igjen alene.

Samtidig vokser konfrontasjonene i Libanon til uforutsette nivå. Som en på venstresiden i Libanon nylig fortalte meg «hvis du vil ha noen drept er dette den rette tiden». Han pekte på at drapet på George Hawi, tidligere generalsekretær i det libanesiske kommunistpartiet og tidligere en alliert av Syria, som et eksempel. I Hawis landsby har det i lengre tid vært en feide mellom hans familie og en annen. Dette er et eksempel på noe som kan se ut som et angrep fra Syria, men som ikke trenger å være det. Det grunnleggende er at døren til sekterisk konflikt, og kanskje borgerkrig, er åpnet opp igjen, og det vil ikke bli lett å stenge den, selv om full krig er usannsynlig.

Stå sammen med folket i Syria

Som sett tidligere er faren for videre amerikansk aggresjon overhengende. På 70-tallet, da amerikanerne begynte å innse at de tapte krigen i Vietnam, begynte angrepene på Laos og Kambodsja. I dag er amerikanerne, fullstendig ute av stand til å skape noen «politisk prosess» i Irak, i ferd med å synke ned i samme type problemer. Som sist er den amerikanske ulven tvunget opp i et hjørne, blødende, men den kan fortsatt bite. Og fra det Hvite Hus og Condolezza Rice har det blitt hylt lenge om at syrerne er ansvarlige for strømmen av «opprørere» inn i Irak. Det ser ut som det er vanskelig for amerikanerne å trekke seg.

I denne situasjonen er det tydelig at syrere flest vil forsvare landet sitt sammen med den politiske ledelsen. Den politiske overlevelsen til regimet er basert på å kunne vise styrke. Samtidig vil de være nødt til, som president Assad også sa i sin tale, å jobbe hardt for å lege dype sår både hos den patriotiske opposisjonen og blant undertrykte og underprivilegerte grupper som kurderne i Qamishleregionen. Men det gjenstår å se om regimet faktisk vil gjennomføre disse reformene. Dette vil være helt avgjørende for hva slags evne Syria har til å stå i mot det amerikanske presset. Hvis regimet faktisk falt, eller et pro-amerikansk kupp ble gjennomført, frykter vanlige syrere at det som ville komme i stedet ikke er en demokratisk stat, men borgerkrig. Det har vært flere sammenstøt allerede som har involvert kurdere og arabere, ismailere og alawier så vel som sammenstøt mellom syriske styrker og salafist-islamister fra «Jund-ash-Sham». Sekulære frykter også at det muslimske brorskapet vil gripe makten så snart Assad er borte. Men til dette er det grunn til å spørre om dette er sant, eller mer skremselspropaganda fra regimet. Fra regimets side har det også i det siste vært flere runder med løslatelser av islamistiske fanger.

Krigsmotstandere må nå gjøre alt de kan for å stoppe den amerikanske aggresjonen. I fokus står fortsatt motstanden mot amerikanerne i Irak. Det er helt essensielt at antikrigsbevegelsen støtter legitimiteten til den irakiske motstandsbevegelsen. Men vi må også generelt mobilisere for uavhengigheten og selvråderetten til Libanon og Syria, og særlig for den libanesiske og palestinske motstanden, som utgjør de mest progressive og avanserte delene av samfunnet i disse områdene. Og ikke minst må vi snakke, høyt og tydelig, om faren for at USAs utenrikspolitikk skal drive oss inn i nok en krig i Midtøsten.

tidsskriftet mcashVar denne artikkelen nyttig? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 eller bruk Donér-knappen. Du kan også scanne koden ved siden av og bruke mCASH.

Tusen takk for bidraget!

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML

Alle delar av norsk militærpolitikk er basert på NATO og utanlandske aggresjonskrigar, medan territorialforsvaret vert redusert til eit nivå som vi aldri tidlegare har sett. 

Befalsskolen for Heimevernet på trening i Porsanger. Foto: Marte Brohaug / ForsvaretBefalsskolen for Heimevernet på trening i Porsanger. Foto: Marte Brohaug / ForsvaretDen nye  langtidsplanen for Forsvaret som vart lagt fram av regjeringa 17. juni i år har fått stor merksemd. Det økonomiske hovudelementet i planen er auka løyvingar til Forsvaret på 165 milliardar kroner i løpet av dei neste 20 åra.

Et amerikansk Pave Hawk tranpost- og angrepshelikopter.Illustrasjonsfoto: Et amerikansk Pave Hawk transport- og redningshelikopter. Foto: Tim Felce (Airwolfhound) CC BY-SA 2.0  via Wikimedia Commons.Den USA-initierte koalisjonen i Irak, der også Norge nå bidrar, skal angivelig bekjempe terroristene i Den islamske stat (IS). Men det blir stadig tydeligere at IS-barbarene er et nyttig redskap for imperialistene. Irakiske parlamentarikere og iranske militære mener å ha bevis for at USA-koalisjonen systematisk slipper ned våpen og forsyninger til IS-kontrollerte områder.

USS Abraham Lincoln. Foto: Wikipedia/US Navy.
Styrkeoppbygging: USS Abraham Lincoln på tokt med støttefartøyer. Foto: Wikipedia/US Navy.
USA slår stadig kraftigere på krigstrommene mot Iran. Argumentene ligner til forveksling de som ble brukt mot Irak før det fatale angrepet i 2003.

FN skjerper tonen med nye sanksjoner, uten at Kina eller Russland legger ned veto i Sikkerhetsrådet. De imperialistiske rivalenes ettergivenhet og Obamas dalende popularitet i det kriseherja USA, gjør ny aggresjon fristende – sjøl om alle innser at det ville være den rene galskap.

Det pågår en enorm styrkeoppbygging i og rundt Persiabukta. USA har nettopp utplassert sin fjerde ubåt i Gulfen, tre andre ubåter vaker fra før av utenfor kysten av Bahrain. Hangarskipene USS Abraham Lincoln og franske Charles de Gaulle er dirigert til området. Abraham Lincoln blir eskortert av en krysser og fire destroyere. Totalt tretti kampfartøyer befinner seg i regionen, inklusive de som tilhører Storbritannia og Frankrike. I tillegg kommer en lang rekke støttefartøyer.

Dokumentasjon Som en motvekt mot den imperialistiske krigspropagandaen, bringer vi her et utdrag fra Talibans melding fra slagmarken i Afghanistan.


I navnet til Allah, den nådige og barmhjertige.

De siste to ukene har en hær på 15.000 mann fra NATO, Storbritannia og USA gjennomført militære operasjoner i det lille området rundt Marjah, som ligger i Nad Ali-distriktet [kart]. En rekke fiendtlige bombefly, inkludert ubemannede droner og 60 kamphelikoptre deltar i operasjonen. Utenom dette har fienden også satt inn sine store og mest avanserte stridsvogner, Abraham og Shifton, som veier ca 65 tonn stykket.

Men til tross for forberedelser, skryt og propagandastunt har fienden vært ute av stand til å gjøre framskritt mot en liten gruppe av Mujahedin, som ikke teller mer enn 1000 væpnede menn og har våpen som ikke kan sammenlignes med fiendens. Men likevel, den selvoppofrende og dedikerte mujahedin har modig og vellykket stengt veien for okkupantene.

FredsVagten har den 19. oktober stått uavbrutt  i 8 år – 2923 dager – foran det danske Folketinget på Christiansborg i protest mot dansk krigsdeltakelse i Afghanistan og Irak. Ingen aksjon i nyere tid har vart så lenge. Det er en prestasjon det står respekt av. Og noe for norsk antikrigsbevegelse å lære av?

USA sender mange beskjeder samtidig. Tegning: Carlos Latuff.Det er ironisk at Syria med sin uforsonlige kamp mot fremmedkrigerne fra IS (Islamsk Stat), al-Nusra og al-Qaida framstår som sivilisasjonens skanse i Levanten. Like ironisk er det at USA kan finne på å utnytte sin «kamp mot IS» til å gå til fornyet intervensjon mot nettopp Syria.

«Aurora» blir den største militærøvinga i Sverige på over 20 år. 

Fra en tidligere Cold Response-øvelse ved riksgrensa mellom Sverige og Norge. Nå trekkes hele NATO inn. Fra en tidligere Cold Response-øvelse ved riksgrensa.
Foto: © Forsvarets mediearkiv.
20000 soldatar frå ti NATO-land skal delta og prislappen er på 583 millionar kroner. Landsetting av soldatar i Gøteborg by er òg ein del av øvinga som finn stad i september.

Det okkupantregisserte valget i Afghanistan blir forskriftsmessig utropt som en suksess av imperialistene, som skal «lære afghanerne demokrati».
I virkeligheten tyder alt på at valgresultatet er en katastrofe sett med okkupantenes øyne, som minst av alt vil gi den forhåndsutpekte vinneren Karzai noen legitimitet. I noen av provinsene anslås deltakelsen til ti – 10 – prosent. General Petraeus, sjefen for de amerikanske styrkene med forhistorie fra Irak, slår ikke desto mindre fast at valget gikk «etter forholdene bra».

Advokatfirmaet Stabell & Co har på oppdrag fra Amnesty International gjennomgått Aker Kværners arbeid på Guantanamo for å ta stilling til om selskapet kan holdes strafferettslig ansvarlig for noe de har gjort på basen. Konklusjonen er entydig: Aker Kværner risikerer en torturdom og foretaksstraff i en norsk rettssal:

«Etter disse forfatteres vurdering er det ingen avgjørende momenter som taler mot at det inngis en politianmeldelse mot Aker Kværner ASA, og at det innledes etterforskning for medvirkning til brudd på den norske straffelovens regler», skriver advokat Mette Yvonne Larsen og advokatfullmektig Bendik Velde Koslung.

Rapporten blir nå et viktig dokument Riksadvokaten må ta hensyn til når de skal ta endelig standpunkt til Ivar Johansens anmeldelse fra mars i fjor.

Samtidig dokumenteres det at det norske teknologiselskapet DynaPel har levert video-overvåkingsutstyr til USAs fangeleir på Guantanamo-basen.

 

Paroler mot krigen i Afghanistan var godt synlige i motdemonstrasjonen. Foto: Revolusjon.
Foto: Revolusjon.
Om lag to tusen mennesker samlet seg til en fredelig protest mot tildelinga av fredsprisen til Barack Obama i Oslo den 10. desember. Dermed ble det skapt ei nødvendig motvekt til Obamania-rusen som har preget mediebildet de siste dagene.

Et trettitalls organisasjoner hadde tilsluttet seg arrangementet, blant dem KPML og ML-gruppa Revolusjon. Den amerikanske fredsaktivisten Cindy Sheehan var en av appellantene før avmarsj fra Jernbanetorget. Etter toget var det konsert på Smuget og på Blitz.

Flere bilder fra demoen på fronlinjer.no

G8-lederne får en varm velkomst fra 200.000 demonstranter når imperialisthøvdingene møtes i Edinburgh. Blairs politi er sjølsagt på tå hev, og fant det best å arrestere alle som hadde kledd seg ut i klovnedrakt...

Faksimile fra Aftenposten 5. september 2009.Hun drepte på oppdrag fra Stortinget. Faksimile fra Aftenposten 5. september 2009.

NOU 2016:8 Rapporten fra det regjeringsoppnevnte utvalget ledet av tidligere forsvars- og utenriksminister Bjørn Tore Godal slår fast at 14 år med norsk krigføring i Afghanistan har vært en fiasko.

Situasjonen i landet har vært en sammenhengende katastrofe for befolkningen, i den grad at den ser på Taliban som et mer sivilisert alternativ enn NATO/ISAF og USA. Det eneste målet som er nådd er at Norge har vist seg fram som «en god alliert for USA og NATO i kampen mot internasjonal terror».

AGM-119 “Penguin” sjømissil blir skutt ut fra et SH-60B “Sea Hawk” helikopter. Foto: US Navy
AGM-119 “Penguin” sjømissil blir skutt ut fra et SH-60B “Sea Hawk” helikopter nær Okinawa. Penguin er produsert av Kongsberg-gruppen. Bilde frigitt fra US Navy, tatt av Lisa Aman.

Regna etter folketall er «fredsnasjonen» Norge verdens største våpeneksportør. I absolutte tall er Norge nummer 6 på lista over våpen- og ammunisjonseksporterende land. Våpen og ammunisjon blir eksportert til alle NATO-land, samt en rekke andre «demokratiske» regimer som for eksempel Saudi-Arabia.

Organisasjonen Changemaker har laget et nyttig  faktahefte om norske våpeninteresser og eksportvirksomheten. [Les heftet her]

Globaliseringskonferansen som gikk av stabelen i Oslo i helgen, hadde lørdag stormøte om krigen i Afghanistan. Det ble en dårlig dag for SVs representant i panelet.

Norge ut av NATO. Foto: Revolusjon CC/BYNATO går til toppmøte i Lisboa den 19. november for å legge det som kalles en ny strategi, NATO 2020. Sist NATO reviderte sin strategi, for elleve år sida, var det starten på et bomberegn over Jugoslavia som siden har fortsatt out-of-area østover og eskalert i takt med «krigen mot terror».

Strategiutvalget, som er ledet av tidligere utenriksminister Madeleine Albright, legger opp til en «allianse som er tilpasningsdyktig og fleksibel i denne perioden med usikkerhet i det 21. århundret». Det meste av denne usikkerheten skyldes nettopp et stadig mer aggressivt NATO, men det inngår ikke i analysen.

NATO og USA har med 15.000 mann gått til storoffensiv i Helmand-provinsen i Afghanistan. Det blir kalt svenneprøven for president Obamas opptrapping av krigen med 30.000 nye soldater.

Det som skal være en styrkedemonstrasjon, vil om en tid ende i en ynkelig retrett. Okkupantene er dømt til nederlag, men kommer i sin desperasjon til å fortsette med å begå nye massakrer.