Stormen på vinterpalasset-  Stormen på vinterpalasset.Nettstaden Radikal Portal har 29. januar i år ein artikkel om den russiske revolusjon. Artikkelforfattar er Torbjørn Monsen og tittelen er «Revolusjonsåret 1917 – i etterpåklokskapens lys».

Denne artikkelen er så svak at den fortener ein kommentar. Først og fremst inneheld artikkelen ein del historiske feil og den manglar fullstendig klasseperspektiv.

Artikkelforfatteren maktar ikkje å sjå at den russiske revolusjonen var ein stor siger for arbeidarklassen i Russland og ein stor inspirasjon for arbeidarane i resten av Europa. Ikkje minst var den ein stor siger for den vitskaplege sosialismen.

Februarrevolusjonen

Torbjørn Monsen peikar på februarrevolusjonen som den viktigaste i 1917. Dette er ikkje i samsvar med dei historiske fakta. Hendingane i februar kan neppe kallast ein revolusjon. Rett nok blei tsaren styrta, men borgarskapet sat framleis ved makta. Den gamle byråkratiske ånd som rådde i Russland var uforandra. Dette nemner ikkje Monsen i sin artikkel. I hans verd er februarrevolusjonen folkestyre og oktoberrevolusjonen er innføring av eitpartistat.

Men faktum er at tenestemennene fortsatte i departementa. Eit viktig grunnlag for hendingane i februar blei ikkje innfridd, det var å få slutt på den upopulære krigen Russland var innblanda i.

Årsakene til oktoberrevolusjonen

Monsen peikar på at tsaren var ein svak leiar og at det var årsaka til den russiske revolusjonen. I denne samanheng er det ei fullstendig uinteressant opplysning.

Det var dei objektive forholda som la grunnlaget for oktoberrevolusjonen: Krig, stigande prisar, hungersnaud og fattigdom, samstundes som borgarskapet fortsatte å regjere som før.

Arbeidarpressa blei forbudt, bolsjevikar fengsla og det var dødsstraff for soldatar.

Alt dette var årsaka til at bolsjevikane fortsatte sitt arbeid. Parola «all makt til sovjetene» blei lansert i april og folk fylka seg bak dette og ikkje minst kravet om at det var avgjerande å få Russland ut av den imperialistiske krigen.

Arbeidarsovjeta tok makta i oktober. Folket kom sigerrikt ut av kampen og ikkje ein arbeidar støtta borgarskapet og Kerenski-regjeringa.

Den nye staten sette straks igang med å gjennomføre arbeidarklassens krav, betre levevilkåra og få slutt på krigen.

Lærdom av oktober 1917

Det vi har lært av oktoberrevolusjonen er at dei herskande si makt ikkje varer evig. Dei russiske arbeidarane, soldatane og bøndene utfordra den og vant. Og for første gong kunne dei starte medvetent og planmessig å bygge ein ny samfunnstype.

Det skedde samstundes som arbeidarstaten blei utsett for blokade og militært overfall. Dette er ikkje borgarkrig, Torbjørn Monsen, det er eit militært angrep frå imperialistmaktene som fryktar «smitteefekten».

Og arbeidarane i heile Europa lot seg inspirere og tok lærdom i det å organisere seg og kjempe for sine krav.

Dei krava som dei klarte å kjempe igjennom nyt vi på mange måtar godt av i dagens såkalla veferdsstat. Litt av æra for våre demokratiske rettar kan vi takka erfaringane frå den russiske revolusjonen for.

Difor er det på sin plass å forsvare oktoberrevolusjonen. Han viste at sosialismen kan sette stoppar for imperialisme, krig, utbytting og undertrykking

Skal vi lære av erfaringane, må vi studere dei. Nettstaden revolusjon.no og tidsskriftet Revolusjon har allereie skrive mange artiklar om 1917, og fleire kjem sikkert.

Denne kommentaren er òg freista sendt til Radikal Portal.

tidsskriftet mcashVar denne artikkelen nyttig? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 eller bruk Donér-knappen. Du kan også scanne koden ved siden av og bruke mCASH.

Tusen takk for bidraget!

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML
Resultatet av uravstemninga på bussoverenskomstene ga et svært knapt ja-flertall: 3829 ja mot 3365 nei. Dermed blir det ikke streik. Blant Fagforbundets medlemmer var det et overveldende nei-flertall, mens Transport var delt på midten.

bussgarasjeAvstemninga skjedde forbundsvist, men stemmene er samordna for de fire forbundene som har forhandlet i fellesskap om flere bussoverenskomster. Fagforbundet, Norsk Jernbaneforbund, Transportarbeiderforbundet og Yrkestrafikkforbundet (YS) har kjørt et felles løp mot Transportbedriftenes Landsforbund (NHO) og Nettbuss (Spekter).

LO vert, Oslo arena for Den «frie faglige internasjonalen»s kongress i juni.  Frie faglige internasjonale* på kongress i Oslo

Denne internasjonale fagbevegelsen blir gjerne framstilt av sosialdemokratiet og borgerne som demokratisk og uavhengig. I denne artikkelen ser vi nærmere på hvor «fri» FFI egentlig er og bakgrunnen for at denne organisasjonen blei oppretta.

Et lite folkehav på et par tusen mennesker stilte opp ved avdukinga av skulpturen «Knus nazismen» foran Østbanehallen i Oslo 1. mai.

Monumentet «Knus nazismen» er en hyllest til Asbjørn Sunde og sabotørene. Foto: © CC-BY Revolusjon/JRS«Knus nazismen» er en hyllest til Asbjørn Sunde og sabotørene. Foto: © CC-BY Revolusjon/JRSDet ble en mektig og verdig foreløpig avslutning på en årelang kamp for å hedre dem som ga det aller største bidraget i den militære motstanden mot nazismen i okkupasjonsåra.

Avdukinga av det symboltunge monumentet var også et stort øyeblikk for de gjenlevende medlemmene av «Osvald-gruppa» som var til stede som hedersgjester: Marie Malmo, Harry Sønsterud, Lars Bottols og Signe Raassum.

De heltemodige sabotørene har inntil helt nylig blitt fortidd og mistenkeliggjort av norske myndigheter. «Osvald» var dekknavnet som Spaniakjemperen, kommunisten og sabotørlederen Asbjørn Sunde brukte.

Tid for å reise mistillitsforslag mot en LO-ledelse som er ute av stand til å føre kamp for sine medlemmer?

Markering foran Oslo havn KF i juni 2015. © JRSMarkering foran Oslo havn KF i juni 2015.

Havnearbeiderkonlikten er i ferd med å gå over i historia som Norges lengste arbeidskonflikt, lengre enn kampen ved Folldal Gruber som varte fra 1929 til 1931.

Nikita Khrusjtsjov.Nikita Khrusjtsjov.I februar 1956 – for femti år sia – gjennomførte Sovjetunionens kommunistiske parti sin første kongress etter Stalins død. Den berykta 20. partikongressen er blitt stående som symbolet på den fredelige kontrarevolusjonens seier i USSR.

Den dag i dag sliter den internasjonale kommunistiske bevegelsen, arbeiderklassen og folkene i de tidligere sosialistiske landa med de katastrofale ettervirkningene. Det var revisjonismens seier på 50-tallet som systematisk beredte grunnen for den åpne og totale kontrarevolusjonen som skjedde i Sovjetunionen og hele Øst-Europa omkring 1989-91.

Den massive motstanden i fagbevegelsen mot Tjenestedirektivet, har framkalt skjelvinger hos borgerklassen. Kanonene er hentet fram for å hindre at Norge reserverer seg mot direktivet som EU-parlamentet banket igjennom den 15. november.

Ap har sluttet rekkene. Stoltenberg har utvilsomt hvisket noen alvorsord i øret på LO-leder Gerd-Liv Valla og gjort det klart at regjeringa ikke tåler en ny feide som den omkring sjukelønnsordninga.

Et rammedirektiv

Stop BolkesteinDet utvanna Tjenestedirektivet (TD) er et råttent kompromiss mellom ultraliberalistene og sosialdemokratene i EU, som er laget for å dempe protestbølgen i Europa uten at essensen i direktivet er endret en tøddel. Det er fortsatt et direktiv for liberalisering, privatisering og sosial dumping, bare i mer ullen form enn Kommisjonens opprinnelige språkdrakt.

En kort biografi i anledning 145-årsdagen for Lenins fødsel

 

Lenin (1921)Lenins navn er udødelig, som hans ideer og hans gjerninger er det.

«Det er umulig å være marxist uten å være leninist.»
Etter at hovedoppgjørene innenfor NHO, kommune, staten og NAVO stort sett er kommet i mål, er hovedkonklusjonen at årets forbundsvise oppgjør har gitt et brukbart resultat for mange, sjøl om det var mulig å hente ut atskillig mer i flere bransjer.

De som fortjener størst takk fra hele fagbevegelsen for å ha gått i spissen for overordna krav, er sannsynligvis sjukepleierne – som markerte kampvilje allerede i januar – og ikke minst hotell- og restaurantarbeiderne, som har frontet kampen for ubekvemstillegg.

Takk til hotell- og restaurantarbeiderne!

Hotell- og restaurantarbeidere 1. mai 2002. Foto: RevolusjonNatt til 17. mai fikk Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforbund (HRAF) gjennomslag for sine hovedkrav når det gjaldt tillegg for ubekvem arbeidstid. Det skjedde etter fem uker i streik, der motparten NHO og HSF sto steilt på sine prinsipper om mer «fleksibilitet». I stedet fikk de seg en på trynet: HRAF greide ikke bare å øke kronetilleggene, men også å utvide natta med en time. Resultatet av uravstemninga vil foreligge den 7. juni.

HRAF har vært i harde kamper flere ganger de siste åra, og har på mange måter gått i spiss for hele fagbevegelsen. Ved årets oppgjør skilte forbundet seg ut ved å stille offensive krav (økt betaling for skift og overtid), mens de fleste andre forbundene førte en defensiv kamp imot NHOs forsøk på å uthule normalarbeidsdagen. Etter hvert forsto stadig flere at hotell- og restaturantarbeiderne førte en kamp på vegne av alle, der et nederlag kunne få farlige konsekvenser for alle fagorganiserte. Derfor strømmet også støtten inn til HRAFs slunkne streikekasse. NKF ga en million kroner, Handel og Kontor en halv million, Transport 250.000 osv. Målt per medlem var det Norsk Lokomotivmannsforbund som gravde dypest i lommene. Også YS-forbundet Prifo ga 10.000 kroner, og viste konkret solidaritet under streiken.

Skammelig fra Fellesforbundet

Det rikeste av alle LO-forbund, Fellesforbundet, skilte seg derimot ut i motsatt retning. Fellesforbundet, som omfatter store deler av industrien samt byggfagene, ytte ikke så mye som ei krone til kollegene i Hotell- og restaurant. Og det etter at eget oppgjør allerede var i havn. Forbundsleder Kjell Bjørndalen «begrunnet» dette standpunktet med at det dreide seg om et forbundsvist oppgjør. Ifølge Bjørndalens logikk betyr forbundsvise oppgjør at ethvert forbund må seile sin egen sjø, og ikke kan forvente solidaritet fra resten av fagbevegelsen! Klubber og foreninger i Fellesforbundet, hvorav flere støttet de streikende fra egne foreningskasser, bør sørge for at Bjørndalen og den øvrige forbundsledelsen blir tatt i skole for denne hårreisende holdninga. Var Bjørndalen mest redd for at hotell- og restaurantarbeiderne skulle greie å tilkjempe seg en bedre avtale enn den malen som var lagt av Fellesforbundet i forhandlingene med NHO?

NAVO har gitt bedre forhandlingsposisjon

I år har mer enn 150.000 fagorganiserte i bedrifter med en eller annen offentlig tilknytning for første gang hatt reell streikerett, etter at de har kommet over i NAVO-området. Som vi vi skrev tidligere i vår vil «overgangen til NAVO på mange måter styrke streikevåpenet og gi større innflytelse og makt på egne tariffavtaler» der det finnes et aktivt grunnplan. (Se artikkelen om NAVO fra Revolusjon nr. 24) Det har også blitt resultatet for eksempel innenfor NSB og i helseforetakene. Postkom er derimot et unntak, som har servert medlemmene et såpass dårlig resultat at ingen bør bli overrasket om det blir nedstemt.

Historisk bra oppgjør?

Årets tariffoppgjør blir framstilt som fryktelig dyrt for arbeidskjøperne og tilsvarende lukrativt for de fagorganiserte. Dette er langt på vei en myte som kapitalen, men også ledelsen i flere forbund, har interesse av blir stående som en vedtatt sannhet. Isolert sett er de fleste tillegget gunstige i forhold til ei offisiell prisstigning på 0,5 prosent siste år. Men disse 0,5 prosentene framkommer ikke minst på bakgrunn av momsreduksjonen på matvarer fra 1. juli i fjor. En 12-måneders statistikk vil derfor se ganske annerledes ut i august enn den gjorde i april 2002. Lavere priser på mat og strøm er hovedårsaken til de lave indekstallene. Imidlertid har boutgiftene sjelden eller aldri vært høyere enn nå, og det samme gjelder de reelle lånekostnadene. For de fleste er boutgiftene langt større enn utgiftene til mat og klær.

De som har fått 5-6 prosent i tillegg (minus «overheng») kan være fornøyd med at ramma ble sprengt. Men mange har fått langt lavere tillegg. Et lønnsoppgjør som virkelig tar høyde for det som rammer lommebøkene til arbeidsfolk flest, og i særdeleshet de unge og nyetablerte, burde ligget på 6-7 prosent. Det er nemlig hva den reelle lånerenta ligger på i dag. Og allerede nå rasler det «politisk fristilte» Norges Bank med sablene. Økonomene forventer kraftige renteøkninger utover sommeren, for å forhindre «kjøpefesten» – som i utgangspunktet er lånefinansiert fordi husholdningene opparbeider stadig større gjeld.

J.St.
Skader jeg konkurranseevnen?
Typisk eksempel på slett arbeidsmoral, ifølge NHO.
Det har vært mye snakk om moralpolitiet på Grønland i Oslo. Et mye farligere moralpoliti er gjengen som fins i NHO-bygget på Majorstua, i regjeringskvartalet i Grubbegata og på Youngstorget.
Vi snakker om den nye offensiven mot sjukelønnsordninga.

Kampen for Aker sykehus er også en kamp mot fagforeningsknusing. Fagforbundet Aker samler voksende støtte for kravet om å beholde Are Saastad som fagforeningsleder.

Are Saastad er leder av Fagforbundet Aker.
Are Saastad er leder av Fagforbundet Aker.
© Privat foto.
– Aker trengs, og det fungerer. Vi kan ikke la makta rå, bare fordi de har mer penger enn oss.

Det sier Are Saastad fra Fagforbundet Aker til nettmagasinet Revolusjon.

Tirsdag 4. oktober vedtok bedriftsforsamlingen å legge ned papirfabrikken Union Bruk i Skien. Vedtaket ble fattet med knappest mulig flertall og ble avgjort med lederens dobbeltstemme. Mediene og partiene vil ha det til at dermed er «spillereglene» fulgt og kampen avgjort. Men det er nå den begynner.

Konsernledelsens forsøk på å sette de to fabrikkene Union og Follum opp mot hverandre, lyktes. Arbeiderne i Skien ble dolket i ryggen av «en av sine egne», de ansattes representant fra Norske Skog-bedriften Follum Bruk på Hønefoss, som etter massivt press stemte for styrets nedleggingsforslag.

Stol på egne krefter

Verken den gamle eller nye regjeringa kan eller vil gjøre noe som helst. «Private bedrifter i Norge avgjør selv om de vil drive videre. Derfor kunne ikke Ap, om vi hadde sittet i regjering, ha forbudt Norske Skog å legge ned en lønnsom bedrift», sa Jens Stoltenberg til TA 26. august, uka før nedleggingsvedtaket. Og den påtroppende statsministeren la til: «Da måtte vi hatt statlig planøkonomi i Norge og det vil ikke Ap innføre».

Velbekomme til de som fortsatt innbiller seg at vi nå har fått ei «rød» regjering.
Til tross for svik må kampen for arbeidplassene føres videre. Det er nå kampen virkelig starter. Håpet om et vedtak for arbeidsplassene i bedriftsforsamlingen er nå ute, de kapitalistiske investorene Spetalen og Stordalen er ute. Valget er over og den rørende omsorgen for Union er blåst bort.

Rettslig etterspill

Det er allerede varslet et rettslig etterspill fra klubben sin side mot Norske Skog. Vi skal ikke her si at det er galt å prøve saken for rettsapparatet, for ingen forsøk og metoder i kampen for arbeidsplassene bør være uprøvd. Men tida må nå brukes til organisering, ikke til å vente håpefullt på rettsapparatets kvern – et rettsapparat som dessverre er til for å verne om kapitalens interesser og sikre klassesamarbeid på borgerskapets premisser.

Fellesforbundet og LO-toppen vil i praksis neppe gjøre noe for arbeiderne når regjeringa ikke kan stille opp. En kan i alle fall ikke la det stå på Fellesforbundet og LO sentralt hvordan kampen skal føres. Fagbyråkratiet vil heller prøve å føre kampen inn i den borgerlige jussens blindspor. Det betyr at det er egne krefter arbeiderne og klubben på Union har igjen. Bare den egne kampen kan tvinge LO-systemet på banen.

Forbered aksjoner og mulig okkupasjon

Unionarbeiderne må nå så raskt som mulig forberede å organisere aksjoner og ta i bruk nødvendige kampmidler for å vinne fram.
I en situasjon hvor Norske Skog verken vil drive en lønnsom fabrikk eller selge den, må arbeiderne vurdere å ta den, med andre ord okkupere sin egen arbeidsplass. Dette vil i så tilfelle kreve grundig organisering og en må være forberedt på å få demonstrert tydeligere hvem som er kamerater og hvem som er fiender. Samtidig må det organiseres solidaritetsaksjoner i hele fagbevegelsen, enten det er politiske streiker, sympatiaksjoner eller blokader. Her må både formelle og uformelle nettverk komme på banen.

Bryt med klassestatens lover

Det norske lov- og avtaleverket er lagt til rette for arbeidsgivernes styringsrett og kapitalens demokratiske rettigheter, arbeiderklassen er avspist med en formell ytringsfrihet, men ingen rettighet til å føre en kamp for fabrikken, for arbeidsplasser og egne klasseinteresser. Da måtte vi hatt sosialisme og planøkonomi, som Stoltenberg & Co. absolutt ikke vil ha. Både den gamle og den nye regjeringa vil, uansett vakre ord om «samfunnsansvar» og lignende, forsvare og verne det kapitalistiske systemets spilleregler.

Unionarbeidere: vær forberedt på at nødvendige kampmidler blir stemplet som ulovlige og tariffstridige. Også LO-toppen og Fellesforbundet vil vifte med pekefingeren og anbefale dere å gå rettens vei i stedet. Det vil være «ulovlig» for dere å okkupere deres egen arbeidsplass, en fabrikk som eierne verken vil drive eller selge. Det sier alt om et sjukt samfunnssystem. Og det viser hvor absurd det er å skulle bøye seg for den slags «lov og rett».

Kapitalistenes lovverk er lagd for at kapitalistene skal kunne gjøre hva de vil. For arbeidsfolk gjelder bare det som Rudolf Nilsen sa: Tvers igjennom lov til seier.
Kamerater, stå på! Med kampen kommer klassesolidariteten.

Onsdag 24. mars ble Lex Laval (Laval-loven) vedtatt av den svenske Riksdagen. Det er et alvorlig slag mot svensk fagbevegelse og mot konfliktretten.
Med fem stemmers overvekt vedtok det borgerlige flertallet å godkjenne regjeringens fagforeningsfiendtlige forslag.

Den 16. oktober er det hundre år siden Enver Hoxha (1908–1985) blei født. Han vil bli husket som leder av den nasjonale frigjøringskrigen, som arkitekten bak oppbygginga av det sosialistiske Albania og som en prinsippfast forsvarer av marxismen-leninismen.

LO, YS og Unio vil svare på regjeringas underminering av Arbeidsmiljøloven med en landsomfattende streik på nyåret. Det skulle bare mangle. Men planene om en to timers streik er så puslete at det i verste fall kan bli en flopp.

Styrk arbeidsmiljøloven! Foto: RØkt bruk av løsarbeid er ett av regjeringas forslag til endring av arbeidsmiljøloven. Arbeidsministeren fra FrP vil gi allmenn adgang til midlertidighet i inntil 12 måneder, under dekke av at dette skal «gi flere adgang til arbeidsmarkedet». Men det blir ikke flere jobber sjøl om det blir flere løsarbeidere. Resultatet blir bare mer sosial dumping, mer rettsløshet og fritt fram for grov utbytting, spesielt av unge og av innvandrere.

I en artikkelserie i tidsskriftet Revolusjon fra 1990, analyserte vi under temaoverskiften «Revisjonismens fallittbo» utviklinga i en rekke av de tidligere sosialistiske landa: Sovjetunionen, DDR, Polen og Jugoslavia. Dette var en periode fylt med frustrasjon i mange gamle venstrepartier verden over – og en periode med hemningsløs eufori i reaksjonens leir.

Fra Revolusjon nr 4 (1990)

Revolusjon nummer 4, 1990 Diktatoriske presidentfullmakter er et desperat svar på det totale forfallet i revisjonistenes Sovjet-imperium.

Det er en utbredt misforståelse at den kontrarevolusjonære prosessen som førte til at sosialismen degenererte og kapitalismen ble restaurert i Sovjetunionen, begynte med Gorbatsjovs innsettelse som generalsekretær i 1985. Sprinteren Gorbatsjov er ankermann i en revisjonistisk maratonstafett. Startskuddet gikk da Krustsjov-revisjonistene tilrante seg ledelsen i parti og stat for trettifem år siden.

Det er maktpåliggende at fagbevegelsen bryter alle bånd til «arbeiderpartier» som sprer borgerlig ideologi og politikk i rekkene til arbeiderne og de fagorganiserte. Like avgjørende for framtida til fagbevegelsen er at den knytter politiske bånd til et revolusjonært arbeiderparti som viser seg tillit verdig.