En stakket stund så det ut til at SV omsider ville prøve å markere en sjølstendig profil, etter gang på gang å ha måttet krype til korset i den rød-grønne regjeringskonstellasjonen. Etter at SV sanksjonerte regjeringsvedtaket om å sende bombefly til Afghanistan, var det mange SV-ere som gråt salte tårer. Det lyste derfor plutselig respekt av Kristin Halvorsen da hun rettet ryggen og sa ifra om at hun og SV oppfordret til Israel-boikott. SV-velgerne må ha fattet nytt håp etter dette konkrete håndslaget til det kjempende palestinske folket.
Men ikke før hadde hun gått bramfritt ut med SVs vedtatte politikk om boikott av israelske varer og tjenester, før Halvorsen fikk hele det norske pressekobbelet på nakken.
Statsministerens kontor og utenriksdepartementet slo «full alarm», og sendte brev i ekspressfart til den israelske utenriksministeren. En kopi, lagt ut offentlig av UD, har også gått til «Kjære Condi» i USA (se faksimile). Her skriver utenriksminister Gahr Støre blant annet at «det har aldri vært og vil aldri bli (sic!) den norske regjerings holdning å fremme noen slik politikk [altså boikott – red.] overfor Israel. Norge er en venn av Israel, basert på langvarige historiske bånd».
VG, NRK og det øvrige mediekobbelet har glefset etter Halvorsens skinnlegg, og hun ble raskt kalt inn på teppet til Stoltenberg.
Etter disse seansene er SVs partileder banket ettertrykkelig på plass: «– Jeg beklager at jeg har bidratt til å gi et feilaktig inntrykk av norsk utenrikspolitikk. Som statsråd burde jeg ikke gått ut offentlig og tatt til orde for en politikk som det ikke flertall for i regjeringen», sier hun til Dagsavisen 7. januar. «Jeg burde ikke gjort dette», fortsetter en duknakket SV-leder. «Jeg beklager, og det har jeg gitt uttrykk for overfor utenriksministeren, statsministeren og resten av regjeringskollegiet. Jeg vil gjøre det offentlig også, for å bidra til å rydde opp i dette, sier Halvorsen.»
Altså opp som en løve, og ned som en skinnfell. Halvorsen har ingenting å beklage. Hun er faktisk partileder for SV, og har tilkjennegitt sitt partis standpunkt. Hun er ikke en gang utenriksminister, men finansminister.
Denne saka er nyttig lærdom på mange måter. For det første viser den at Israel-lobbyen fortsatt er uhyre mektig. For det andre tydeliggjør den, i brevs form, at Arbeiderpartiet anser seg som regjeringas sjef. For det tredje viser den at Israel er USAs protesjé (hvorfor ellers sende kopi av et sånt brev til Condi Rice?). For det fjerde ser vi med all tydelighet at SV som regjeringsparti er fullstendig vingeklipt – og finner seg i det.
Og for det femte er det klart for alle som kan lese at «den fjerde statsmakt» og vår «differensierte presse» har som sin fremste oppgave å opprettholde tingenes orden og de rådende maktstrukturene. Det er i utgangspunktet gitt hvordan ei regjering og dens medlemmer skal opptre, uansett hvilket parti de kommer fra. Regel nummer én er at seriøs kritikk og politiske oppfordringer som retter seg mot USA og dets satelittstater, er uhørt.
SV lærer nok. Etter Halvorsens ynkelige tilbaketog, blir hun skamrost i borgerpressa og av statsministeren for sin modige holdning og integritet. Sånn fungerer den norske kapitalismens politiske konsensus.
Les mer om Israel-boikott: http://www.boikottisrael.no