Enkelte vil ha oss til å tro at med krigen mot Irak «overstått», vil freden senke seg på verdensarenaen. Det er så feil som det kan få blitt. Vi lever i ei førkrigstid – eller rettere: i den nye mellomkrigstida.

Bush-strategien for totalt verdensherredømme er fortsatt i startfasen. USA går ikke av veien for nye kriger. Sabelraslinga overfor Iran, Syria, Nord-Korea og Cuba taler et entydig språk.

Krigen mot Irak har brakt spenninga mellom stormaktene til nye høyder. Rivningene i FN fortsetter. Dragkampen om hva som skal skje med landets enorme utenlandsgjeld (i hovedsak til Russland og Frankrike) pågår for fullt. Det samme gjelder oljekontraktene. USA har innsatt sin lakei Thamir Ghadhban som ansvarlig for oljepolitikken i Irak. Han har allerede kansellert tre kontrakter som var inngått med det forrige irakiske regimet, den ene med det russiske selskapet Lukos i provinsen vest-Qurna, den andre med et kinesisk selskap. Russland skal nå straffes for sin motstand mot krigen.

Forsoning?

På overflaten pågår det samtidig en forsoningprosess mellom USA på den ene sida og Tyskland, Frankrike og Russland på den andre – med Storbritannia og enkelte logrestater av Norges type som «mellommenn». Bondevik fikk innvilget audiens hos president George Bush i Washington den 16. mai for å formidle et fait accomplit til Paris noen dager seinere.

Frankrike fikk beskjed om å opptre «pragmatisk» i forhold til USAs ønske om en FN-resolusjon som gir okkupantene «rett» til å administrere landet og kontrollere oljeinntektene. I virkeligheten var det snakk om et ultimatum og en dårlig skjult trussel: ikke bare overfor Frankrike, men også mot FNs framtidige rolle og blotte eksistens. Resolusjonen ble vedtatt den 22. mai. Den setter strek over de økonomiske sanksjonene som ble innført etter Golfkrigen i 1991. Alle Sikkerhetsrådets medlemmer – også Frankrike og Russland – stemte for resolusjonen, mens det eneste arabiske medlemslandet – Syria – holdt seg borte fra møtet.

Imperialistisk «stabilitet»

Alle er tilsynelatende enige om at situasjonen i Irak må «stabiliseres». Hensynet til det irakiske folket er helt underordna; det dreier seg om en stabilisering som skal sikre imperialistisk utplyndring av Irak. Bak alle fraser og alt diplomati dreier disputten seg om hvorvidt USA og Storbritannia skal sluke hele byttet aleine, eller om også de andre imperialistmaktene skal få noen kjøttstykker. Russland, Tyskland og Frankrike vet at det er makta som rår. Ved at de i ettertid gir folkerettslig «legitimitet» til den krigen de var prinsipielt mot, håper de på å redde seg en plass nederst ved matfatet.

«Forsoninga» i forhold til USA er en dyd av nødvendighet for disse imperialistene, for ikke å bli satt helt på sidelinja.

Splitt og hersk

Motsetningene koker under overflaten. Utenfor medienes søkelys utfordrer USA det franske hegemoniet i Vest-Afrika, for det meste gjennom stedfortredere. På Balkan kjemper rivalene om hegemoniet med politiske og økonomiske midler.

USA kjører et offensivt løp, der Frankrike og Tyskland skal få merke at det svir når de motsetter seg His Masters Voice.

Splitt og hersk er metoden som brukes for å undergrave den eneste potensielle framtidstrusselen mot USAs verdenshegemoni, nemlig den Europeiske Union. Storbritannia har fått en ny mulighet til å fungere som trojansk hest innen EU – som atlantisk brobygger på USAs vilkår. Mens Frankrike er behandlet som den absolutte versting, er Tyskland tilbudt noen gulrøtter ved siden av pisken.

Den polske gjøkungen

Fostring av Polen som gjøkunge i det europeiske reiret, er et lyskespark mot EU. Polen var med i den USA-leda angrepskrigen og er betrodd ansvaret for en okkupasjonssone i Irak som krever en styrke på 7000 mann. Polen er en stormakt innafor EU, og har til nå fulgt taktstokken til den tyske dirigenten. Men USA har brukt press og våpenleveranser for å knytte Warszawa tett til seg. Et Polen som USA-vasall er ikke bare en trussel mot EU-prosjektet til Paris og Berlin, det betyr også at det er opprettet en regelrett buffersone mellom den stadig tettere alliansen som har vært under utvikling mellom Berlin og Moskva.

Krise for EU

For EU er situasjonen mildt sagt illevarslende. Paris og Berlin er hjemsøkt av massive folkelige protester og streiker mot regjeringenes sosiale nedskjæringsoffensiv. Tyskland befinner seg dessuten i en alvorlig økonomisk krise med en eksploderende arbeidsløshet. USAs politikk er med på å forverre denne krisa dramatisk, ved at Tyskland bit for bit blir pressa ut av sine historiske interessesfærer: Balkan, det sentrale Midtøsten – og nå kanskje også Polen! Tyskland blir kort sagt i stadig større grad avhengig av USAs godvilje for å fortsette sin investerings- og utbyttepolitikk i disse regionene. Utsiktene for Tyskland og Frankrike til å få feite gjenoppbyggingskontrakter i Irak, og dermed dempe krisevirkningene hjemme, er små, til tross for avbiktet i FN. USA vil sette nye, ydmykende betingelser som vilkår for å dele byttet med sine rivaler.

En rekordsvak dollarkurs i forhold til euro gjør situasjonen enda mer akutt sett med tysk-franske øyne: europeiske varer er kraftig fordyret på det amerikanske markedet, og eksporten faller. I tillegg kommer den anti-franske krigspsykosen i USA som har lært amerikanerne at å handle franske varer er en tilnærmet upatriotisk handling…

Nei til et «stabilt» Irak

Postulatet om at det viktigste er å sikre «stabilitet» i Irak blir kalt humanisme, men er i virkeligheten reaksjonær imperialistisk retorikk, et knep for å få folkelig aksept for krigsforbrytelser og okkupasjon. Progressive og anti-imperialister kan aldri akseptere stabilitet på okkupantenes premisser. Under den tyske okkupasjonen av Norge fant tyskerne og quislingene gehør hos store deler av det norske borgerskapet for at det beste var ro og stabilitet, slik at «hjulene kunne holdes i gang». Men norske arbeidsfolk, med kommunistene i spissen, valgte motstandens vei gjennom sabotasje og ulydighet. Kampen for å jage ut okkupantene var riktig i Norge da, og den er riktig i Afghanistan og Irak nå – sjøl om det koster ofre.

Norske soldater underveis

FN-resolusjonen har gjort livet lettere for Bondevik-regjeringa, som uansett hadde planlagt å sende soldater til tjeneste for okkupasjonsmaktene. Utenriksdepartementet hevdet først i et brev til de parlamentariske lederne på Stortinget at Norge ikke trengte noe FN-mandat for å sende norske styrker til den britiske okkupasjonssonen. Det ville være tilstrekkelig med en bilateral avtale med Storbritannia, påsto UD – der britene skulle utstede et papir der det sto at de norske soldatene ikke var del av okkupasjonsmakta!

Nå skal de sendes som mineryddere for å blidgjøre USA. Hvis det dreide seg om humanisme, så har de humanitære organisasjonene både erfaring og ressurser på dette området. Som Eva Bjøreng i Norsk Folkehjelp peker på i et innlegg i Dagbladet 27. februar: Militære mineryddere er opptatt av å rydde sikre soner for den militære aktiviteten, kontrollposter osv., ikke å sikre sivilbefolkninga.

Bondeviks spill

Norske soldater har ingenting i Irak å bestille, hvis vi ser bort fra Bondevik-regimets behov for å bekrefte USA-lojaliteten sin. Hva FNs Sikkerhetsråd til enhver tid tvinges til å vedta, eller hvilke post-it lapper britene måtte skrive under på, har naturligvis ingen betydning for hva som er folkerettslig forsvarlige handlinger. Etter et kort mellomspill, der regjeringa var presset på defensiven av en sterk antikrigsbevegelse, er Norge igjen på vei inn i sin tradisjonelle rolle som viljeløst redskap for USA og UK. Bondeviks hykleri i denne mellomfasen er blitt overtydelig etter avsløringene av at amerikanske agenter uhindret har operert i Norge ved å  rekruttere minst 11 irakere bosatt i Norge til sin militære offensiv.

Mer overvåking

Den norske regjeringa er hundre prosent innstilt på å delta i nye «kriger mot terrorismen», og skreddersyr hele militærapparatet etter denne malen. Med krigsminister Devold som mulig ny generalsekretær i NATO, er ikke perspektivene mindre skremmende. Parallelt med den militære opprustninga, pågår det en heftig opprustning av PST og andre overvåkings- og undertrykkingsorganer rettet mot den «indre fiende».

Truslene fra Al-Qaida mot Norge som ble framsatt av Qatar-kanalen Al-Jazeera i slutten av mai, vil bli og blir brukt aktivt til å rettferdiggjøre fortsatt militær innsats i Midtøsten, og til å innskjerpe overvåkinga av alle former for opposisjon i Norge. Det er grunn til å minne om at på de siste, større demonstrasjonene mot krigen i Oslo, fotograferte politiets agenter helt åpenlyst et vidt spekter av demonstranter. Det var før Al-Qaida truslene var framsatt.

Det trengs fortsatt en antikrigsbevegelse!

Disse omstendighetene viser faren ved at fredsbevegelsen har gått mer eller mindre i dvale, og ikke lenger utgjør noe direkte politisk press mot makthaverne. Utenriks- og innenrikspolitiske spørsmål henger tettere sammen enn de fleste tror. En levende antikrigsbevegelse er også en bevegelse til forsvar for demokratiske og politiske rettigheter i vårt eget land.

Tunge, krigstruende skyer henger over verden. Det går ikke mot færre kriger, men flere. Det trengs fortsatt en antikrigsbevegelse, med en tydelig anti-imperialistisk plattform – en bevegelse som ikke under noen omstendigheter godtar politisk og økonomisk «stabilitet» påtvunget av okkupasjonsmakter.

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML