Bjørnar Moxnes. Pressefoto fra Rødt.Rødt strømlinjeformer seg som støtteparti for ei ny regjering dominert av Arbeiderpartiet. 

Pragmatismen viser seg tydelig gjennom nedtoning av antikrigsprofilen og i partiets mer «fleksible» EØS-motstand.

Rødt har holdt landsmøte. Mange velmente og fornuftige vedtak er fattet om alt fra lokalsjukehus og kystsamfunn til TiSA og Palestina. Med valget av ny partiledelse forsøker partiet å styrke sin faglige profil og framstå litt mer som «klasseparti».

Ved første øyekast ser det vel og bra ut. Det viktigste signalet fra landsmøtet er imidlertid at Rødt vil gjøre seg mer relevant som «korrektiv» og samarbeidspartner for sosialdemokratiet. «Jo sterkere vi blir, jo lenger til venstre kan vi dra Ap», som Moxnes sjøl uttrykker det. Tydeligere kan det ikke sies at Rødt har blitt det nye SV. Ja, dagens Rødt står faktisk langt til høyre for 1970-tallets Sosialistisk Venstreparti.

Toner ned krigsmotstanden

Inspirert av meningsmålinger som for første gang på lenge gir et visst håp om stortingsmandat, gjør Rødt sine hoser grønne (eller rosa) for en mulig rolle som kritisk støttehjul for ei ny rødgrønn regjering. Da gjelder det å vise realpolitisk pragmatisme i forhold til Arbeiderpartiets to untouchables: NATO og EØS.

Partileder Moxnes’ medietekke har sørget for omtale og oppmerksomhet. NRK vurderer nå at Rødt er blitt spiselig nok til å få delta i partilederdebatten foran Storingsvalget. Rødt profilerer seg som «velferdsparti» og som ansvarlig samarbeidspartner for Arbeiderpartiet, det norske storborgerskapets tradisjonelle A-lag. Det direkte samarbeidet med høyresosialdemokratiet er allerede virkeliggjort på kommuneplan i byer som Bodø og Oslo.

På riksplan er NATO- og EØS-motstand skjær i sjøen for et sånt samarbeid. Dermed toner Rødt ned antikrigsprofilen. Mange i Rødt vil øyeblikkelig protestere mot at det er tilfelle. Men faktum er at partiets mest markante antikrigsprofil og NATO-motstander, Marielle Leraand, er degradert fra nestleder til utvalgsleder.

Til tross for at vi lever i ei tid med den villeste krigspropagandaen og opprustninga i løpet av en generasjon, er det også et faktum at partileder Moxnes ikke nevnte NATOs terrorkriger og imperialismen med ett eneste ord i sin landsmøtetale. Dette var så påfallende at til og med Aftenpostens kommentator fant grunn til å poengtere det.

EØS som forhandlingskort?

Både i kampen mot EØS i fagbevegelsen og som aktivister i Nei til EU, gjør mange tillitsvalgte fra Rødt en formidabel jobb. Rødt-erne har alltid vært konsekvente EØS-motstandere og forsvarere av den nasjonale suvereniteten. Nettopp derfor er ordlyden i landsmøteuttalelsen «En solidarisk regulert arbeidsinnvandring» overraskende.

Med utgangspunkt i Brexit vil Rødt ha reforhandling av EØS-avtalen når det gjelder tilknytninga til EU-områdets liberalistiske arbeidsmarked. Utmelding av EØS blir et subsidiært krav dersom ikke EU anerkjenner full norsk suverenitet, spesielt når det gjelder arbeidsinnvandring, og at norsk lov og norske tariffavtaler skal ha forrang framfor EUs rettspraksis. «Hvis disse prinsippene, forankret i folkesuvereniteten, ikke er akseptable for EU, bør Norge bruke EØS-avtalens adgang til å falle tilbake på en balansert frihandelsavtale som sikrer gjensidig markedsadgang uten å sette tvangstrøye på folkestyret og undergrave resultatene av 100 års kamp for faglige rettigheter.»

Sjølsagt er sånne premisser uakseptable for EU. Vi tror på ingen måte at Rødt har fått illusjoner om EØS over natta. Dette må forstås som utlagt agn til enkelte LO-forbund som i ferske landsmøtevedtak har uttrykt nølende EØS-motstand i vendinger som til forveksling ligner Rødts egne. Noen forbund har for første gang bevilget Rødt valgkampstøtte, og partiet kvitterer med å vise seg som en «ansvarlig» EØS-opponent. Slik håper Rødt på å bli tatt inn i varmen blant flere av forbundene som Ap-toppen fremdeles har nakketak på.

Denne «realpolitiske taktikken» fra Rødt sin side bidrar til å befeste illusjonene om handlingsrommet innafor EØS-avtalen. Med sitt «ja til arbeidsinnvandring når det er behov i arbeidsmarkedet», snakker Rødt kapitalen etter munnen. Uttalelsen åpner også for tvilsom forskjellsbehandling mellom arbeidere fra Norden, EØS og verden for øvrig:

«I en ideell verden ønsker vi like regler for arbeidsinnvandring fra EU-land og andre land», heter det, men «(I) i virkelighetens verden kan vi bli nødt til å velge litt ulike løsninger for Norden, EØS og verden for øvrig.»

I årevis har det vært klart hvor det bærer hen for det reformistiske Rødt-prosjektet. Enhver marxistisk tilnærming til brennende politiske spørsmål blir stadig mer fremmed for partiet. Den styrka faglige profilen klarer ikke å skjule at Rødt er blitt en kloning av gammeldags sosialdemokrati og småborgerlig fortvilelse over manglende rettferdighet innenfor kapitalismens rammeverk.

Rødt vikler seg mer og mer inn i den realpolitiske trålposen som Ap-skuta drar etter seg, med fare for å ende opp som sosialdemokratisk sushi.

Behovet for et samlende venstrealternativ, en virkelig folkefront mot krise, krig og fascisme, blir stadig mer påtrengende. 

tidsskriftet mcashVar denne artikkelen nyttig? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 eller bruk Donér-knappen. Du kan også scanne koden ved siden av og bruke mCASH.

Tusen takk for bidraget!

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML