Brexit skremte vannet av det europeiske borgerskapet – også det norske. Her representert ved Dagens Næringsliv.Brexit skremte vannet av det europeiske borgerskapet – også det norske. Her representert ved Dagens Næringsliv.

Vi ser tilbake på noen begivenheter i året som gikk – samtidig som vi tjuvtitter litt inn i det store jubileumsåret 2017.

Det imperialistiske systemet er i krampetrekninger. 2016 har vært et år fylt med terror, bestialske kriger og angrep på faglige og demokratiske rettigheter i inn- og utland.

Men arbeiderne og folkene har gitt makthaverne og EU flere sjokkopplevelser. Skal 2016 bli året da ting begynte å snu?

 

–  Faglige kampmidler må tas i bruk, slo Trondheimskonferansen i januar fast i en skarp uttalelse som burde henges opp på alle klubbkontorer rundt om. Resten av året har bekrefta sannheten i det utsagnet.

Vårens tariffoppgjør skulle visstnok sikre både pensjon og reallønna. I stedet ble det et nulloppgjør med nok en utsettelse av pensjonsspørsmålet. Allerede i august kom fasiten når det gjaldt reallønna: For første gang på 27 år har den gått ned. SSB regner med et reallønsnedslag på ca en prosent i 2016.

Annet var ikke å vente når LO-toppen er mest opptatt av bærekraftig solidaritet med NHO. En sånn fagbevegelse har vi ikke bruk for. Det vi trenger er en kjempende fagbevegelse, sa KPml i denne uttalelsen.

Gjennomgangstema i årets mange og lange streiker har vært rett til lokale forhandlinger samt forsvar av tariffavtaler, arbeidstidsordninger og faglige kvalifikasjoner mot uthuling og liberalisering. Få av streikene har handla direkte om lønn, de har stort sett vært reine forsvarskamper. Flere av streikene, som den til lokførerne og havnearbeiderne, har direkte eller indirekte også vært retta mot privatisering og «fleksibilisering» inspirert av eller pålagt av EU og EØS-avtalen.

Hotell- og restaurantarbeiderne vant til slutt fram med sitt krav om lokal forhandlingsrett, mens streiken i helsesektoren ble møtt med lønnsnemnd. Lokomotivførerne kjempet i fem uker for å forsvare fagopplæringa som trues av Jernbanereformen og EUs Jernbanepakker.

Norsk Lokomotivmannsforbund vedtok som fjerde LO-forbund å kreve at Norge sier opp EØS-avtalen. Landsmøtene i Norsk Jernbaneforbund og Handel og Kontor har fulgt opp med krav om at EØS-avtalen blir reforhandlet. «I Europa ser vi eksempler på at EU-regler gis forrang fremfor ILO-konvensjoner. Vi frykter at norsk arbeidslivslovgivning og norske tariffavtaler på sikt kan måtte vike for EU-retten», het det i HK-vedtaket som var et kompromiss.

Høyesterett er et ekko av EFTA-domstolen.Nøyaktig det var det som skjedde da Høyesterett avsa dom i Holship-saken oppunder jul. Det juridiske heksebrygget var forhåndsservert fra EFTA-domstolen. I realiteten ble EØS-avtalen dømt i samme slengen. Den utilsikta bieffekten er at kampen mot EØS-avtalen kan bli så omfattende at den truer både kapitalmakta og LO-ledelsen.

Mens det tidligere har vært allment akseptert at tariffavtaler på mange områder har overkjørt konkurranse- og etableringsretten i EØS, så er tariffavtalens forrang nå kraftig innsnevra. Virkningene kommer til å merkes langt utenfor havnearbeidernes rekker. Det vil tvinge fram nytenkning på grunnplanet i fagbevegelsen om kampformer, om organisering og om hvor lenge arbeidsfolk skal godta å bøye kne for det borgerlige rettsapparatet.

LO-ledelsen fortsetter til tross for dommen å forsvare EØS-avtalen. Tor-Arne Solbakken bør kanskje nomineres til en pris for årets verste sitat når han påstår at havnearbeidernes tap kan bety en styrking av den faglige kampkrafta …

Ett er sikkert: Det er duket for kamp og konfrontasjon på LO-kongressen i mai 2017!

Borgerskap i spagat

Den mørkeblå regjeringa kan se tilbake på nok et vellykket år i sitt utrettelige arbeid for å selge ut nasjonale verdier og ressurser som tilhører allmenningen. Velferden blir demontert bit for bit. Arbeidsløsheten er rekordhøy i norsk målestokk, særlig på sørvestlandet. I denne situasjonen kommer deler av «venstresida» og miljøbevegelsen borgerklassen til unnsetning ved å lansere en kapitalistisk utopi om samfunnslønn.

Regjeringa har lyktes over all forventning med å gjøre de fattige fattigere og de rike rikere. Aldri har det vært så mange fattige barn her til lands, og det til tross for at regjeringa har ovegått seg sjøl når det gjelder å kaste de aller fattigste flyktningebarna ut av landet.

Da Listhaug ble utnvent til minister skrev Revolusjon følgende i lederartikkelen Fremmedfrykt og arbeiderklassens svar :

«Med Sylvi Listhaug (FrP) som innvandringsminister har de mest reaksjonære kreftene fått et talerør som bygger opp under rasistiske og kulturelle fordommer med en gjennomslagskraft som de talentløse fascistiske og rasistiske organisasjonene bare kan drømme om.»

Det har dessverre vist seg å stemme overmåte godt.

Med parlamentarisk støtte fra hele eller deler av «opposisjonen» har regjeringa fortsatt med å innskrenke demokratiske rettigheter og intensivere overvåkinga av vanlige folk. Politiet skal snart overvåke tankene våre også.

Også når det gjelder norsk spionasje på oppdrag for USA går demokratispørsmålet under radaren. Den modige journalisten Bård Wormdahl var drivkraft bak en etterretningskonferanse i Vadsø som fikk atskillig oppmerksomhet før temaet igjen vil bli tidd ihjel.

Borgerskapets falske flagg

Som alltid forsvarer stortingspartiene med H og Ap i spissen EØS-avtalen. De nøyer seg ikke med det, men avgir gjerne det som er igjen av nasjonal sjølråderett til Brussel eller Washington, alt ettersom. I sommer dreit de på Grunnloven igjen og avstod suverenitet til EUs finanstilsyn, tross protester fra Nei til EU og andre folkebevegelser. Borgerskapet seiler under falskt flagg. Det er ute av stand til å ivareta nasjonens mest grunnleggende interesser. Vi har en herskerklasse som ikke bare er unasjonal, men en direkte skam for sin eget opphav – det en gang unge, norske og nasjonale borgerskapet som innstifta Grunnloven i allianse med bondestanden.

Derfor ble de norske borgerne også vettskremt da undersåttene til de to lands borgerskap de har som forbilder – det britiske og det amerikanske – ga langfingeren til eliten, til ekspertene, til de «ansvarlige» mediene og politikerne. Det begynte med det historiske britiske Leave St. Hansaften. De europeiske folkene trapper opp kampen mot monopolenes Europa. Brexit kan bety begynnelsen på slutten for unionsprosjektet, sjøl om kjernelanda svarer med å forsere unionen og vil bygge sin egen Europahær. Det setter det norske borgerskapet i en lojalitetsskvis mellom Brussel og London. Siden har også italienerne i en folkeavstemning gitt statsminister Renzi et støvelspark bak og forlanger ny avstemning om det kriseramma Italia sitt forhold til euroen.

Også de udemokratiske handels- og investeringsavtalene TTIP og TiSA har stanget i veggen takket være enorm folkelig motstand og mobilisering på begge sider av Atlanteren. Men storkapitalen har på ingen måte skrinlagt avtalene. De vil prøve seg igjen.

Ny herre i Washington

Som om ikke dette var nok, har borgerfiffen havna i en skvis i forhold til His Master's Voice – som fra januar av heter Donald Trump. Han var slett ikke det europeiske borgerskapets kandidat, og han var heller ikke førstevalget til de amerikanske monopolene og krigsindustrien. Hele bunten av europeiske ministre, fra Angela Merkel til Børge Brende, har måttet komme krypende for å stå på god fot med Trump etter at de hadde gitt ham det glatte lag i trygg forvissning om at Killary Clinton ville gå av med seieren – i samsvar med «ekspertene» og meningsmålingsinstituttene. Mangemilliardæren, den ultrareaksjonære, mannssjåvinistiske og rasistiske Trump klarte med sin retorikk å framstå som en motpol til det korrupte etablissementet i og rundt Washington. Denne korrupte eliten er så hata av arbeidsfolk at mange stemte på Trump sjøl om han er aldri så mye en sjarlatan.

Men Trumps åpne favorisering av monopoler som produserer for det nordamerikanske hjemmemarkedet har skapt nye problemer for USAs tradisjonelle allierte. Trump vil ha et mer rasjonelt forhold og avspenning i forhold til Russland, som ikke er noen økonomisk trussel mot amerikanske interesser. Derimot legger han an en ekstremt aggressiv retorikk mot handesrivalen Kina. Begge deler skaper voldsomme vansker for et europeisk borgerskap som er vant til å danse etter USAs pipe.

Bedre blir det ikke av at Trump ikke ser ut til å ha samme sansen for regimeendringer og støtte til jihadister i Syria og Midtøsten for øvrig. Øst-Asia generelt og Kina spesielt er hans hovedfokus. Trump er også lei av å finansiere de europeiske stormtroppene til Jens Stoltenberg. Når vi legger til at Trump også mener det er hinsides sløsing med penger å pøse dem inn i kampflyet F-35, slik Norge og andre land gjør, er det ikke rart at det lukter stram svette i regjeringskontorene i mange europeiske hovedsteder.

Dersom Trump skulle komme til å gjennomføre de dramatiske endringene i amerikansk utenriks- og Midtøstenpolitikk som han har varsla, tipper vi at monopolene og det militærindustrielle kompleks ikke lar ham sitte særlig lenge i presidentstolen.

Krigerstaten Norge

krigens barnNATO-Norge har i løpet av året gått med i intervensjonskrigen i Syria og åpnet for stasjonering av amerikanske tropper i Trøndelag. Det første er et brudd på folkeretten, det siste er et fullstendig brudd med den norske basepolitikken siden 1949.

Det blir tydelig for stadig flere at NATO-medlemskapet dreier seg om alt annet enn forsvar av norsk terrrirtorium. For samtidig bygger stortingsflertallet ned norske avdelinger og hærinstallasjoner. Isteden brukes enorme beløp på opprustning av offensivt materiell som kampfly, fregatter og ubåter.

Forsvarets langtidsplan er en plan for offensiv krigføring og permanent militarisering på USA-imperialismens premisser. På NATO-møtet i Warszawa sist sommer var Norge villig med på å sende personell og utstyr til fire brigader som NATO skal utplassere i Øst-Europa. Rapporten NOU 2016: 8 «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001-2014» ble lagt fram før sommeren. Den konkluderte med at Norges offensive krigføring på ordre fra USA først og fremst har til hensikt å «bevare NATOs relevans». Desto viktigere er det å bryte krigens onde sirkel, slik KPml sa det i sin landsmøteuttalelse i fjor vår.

Det var en trist dag for Sverige og Norden da landet tok det første steget inn i NATO ved å inngå vertslandsavtalen, en avtale som åpner opp for okkupasjonssoldater på svensk jord.

Til gjengjeld øker NATO-motstanden i flere nordiske land, også i Norge. En av årets gledelige hendelser var stiftelsen av Stopp NATO som medlemsorganisasjon. Stopp NATO har allerede aktive lokallag i flere større byer. Har du ikke meldt deg inn, så start deg nye året med å bli medlem!

Internasjonalt

Tyrkia har vært utsatt for både terroraksjoner og et kuppforsøk som etter all sannsynlighet var klarert med USA, noe som i ettertid har skapt knute på tråden mellom Ankara og Washington. Kuppforsøket til Gülen-bevegelsen mislyktes, og president Recep Erdogan greip umiddelbart sin «gave fra gud» til å gå løs på kurderne, hele den tyrkiske venstresida, fagbevegelsen og de sekulære kreftene i landet. Titusener er arrestert, aviser, mediehus og tidsskrifter er stengt og Tyrkia er på rask marsj mot et autoritært regime som vel kan ende i et åpent fascistisk diktatur. Progressive verden rundt, og ikke minst i Europa, oppfordres til aktiv solidaritet med de demokratiske kreftene i Tyrkia.

Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner gjennomførte sitt 22. verdensmøte i Danmark. Plenumsmøtet vedtok flere resolusjoner, blant annet om forfølgelsen av lærerforbundet i Ecuador og om fredspristildelinga til Colombias president Santos. Møtet analyserte verdenssituasjonen og fattet en rekke vedtak om markeringa av hundreårsjubileet for Oktoberrevolusjonen.

Den cubanske revolusjonshelten Fidel Alejandro Castro Ruz døde i november, 90 år gammel. Dermed er den siste av de store revolusjonære lederne fra det 20. århundret borte. Inspirasjonen fra det cubanske anti-imperialistiske eksemplet gjennom mer enn 50 år vil uansett leve videre, sjøl om Cuba er i ferd med å skli tilbake inn i den imperialistiske folden.

Imperialisme betyr reaksjon over hele linja. Dette er enda sannere i dag enn det var for hundre år siden. Revolusjonen i 1917 beviste konkret at det er fullt mulig å avskaffe kapitalismen og å bygge et langt mer framskredent samfunn der man produserer for folkets behov og ikke for profitt. Denne lærdommen blir på alle måter forsøkt utradert fra historiebøkene og fra arbeiderklassens kollektive bevissthet.

Kommunister verden over vil i året som kommer sørge for å bringe disse erfaringene fram i lyset for å lære, forstå og mobilisere arbeiderklassen til å fullføre sin historiske oppgave: Å styrte det kapitalistiske systemet som altfor lenge har utsatt menneskeheten for utbytting, krise og krig

Også Kommunistisk plattform (m-l) vil sjølsagt markere hundreårsjubileet og Revolusjon vil utgi et eget temanummer om Oktoberrevolusjonen.

Dessuten vil vi markere at det marxist-leninistiske tidsskriftet Revolusjon fyller 30 år. Uten bidragene fra våre lesere og støttespillere ville Revolusjon ikke ha eksistert. Vi oppfordrer alle som kan om å støtte innsamlingskampanja i forbindelse med jubileet. Små som store beløp er velkomne.

Har du lyst til å bidra til tidsskriftet med innlegg, omtale, kritikk eller ros, setter redaksjonen stor pris på det! Skriv gjerne til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Vi ønsker alle våre lesere et godt rødt år!

fb oktober image

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML