Den reaksjonære opposisjonen mobiliserer i gatene, driver aktiv sabotasje og snikmyrder representanter for regjeringspartiet PSUV. Med USA i ryggen blir disse kreftene stadig mer aggressive. Det er mangt som minner faretruende om Chile før 1973-kuppet.

Sammen med Cuba har Venezuela vært forbilder for millioner av latinamerikanere. Landet har vist at det er mulig å stå opp mot USA-imperialismen i utenrikspolitikken og sikre et minimum av velferd for befolkningen. Denne folkelige legitimiteten er nå i ferd med å rakne på grunn av forsyningskrisa og matkøene som i stor grad er framprovosert av det reaksjonære borgerskapets sabotasje. Imperialistene legger skylda på «sosialismen», mens Vatikanets argentinske pave får fritt spillerom for å bane vei for imperialismen.

I likhet med de andre progressive regjeringene som kom til makta i Latin-Amerika tidlig på 2000-tallet, kunne Venezuela i et tiår nyte godt av høye råvarepriser på verdensmarkedet. Med verdens største oljereserver og høye oljepriser hadde Venezuela og chávistene et stort fortrinn og gode forutsetninger for å bygge sosialismens økonomiske grunnlag. Det skjedde ikke. Fra 2015 er oljeprisen halvert og har sendt landet ut i krise.

Regjeringene til Chávez og Maduro var aldri ledet av marxismen-leninismen. I stedet fulgte de den Tito-inspirerte «Sosialismen for det 21. århundre», som i realiteten ikke er annet enn en sosialdemokratisk modell, ispedd litt katolisisme, som minner om den vi kjenner fra Norden i etterkrigsperioden. Monopolkapitalens makt har bare blitt begrenset på visse områder, de borgerlige partiene og borgerskapets undergravende medier har for det meste fått operere fritt. Sjøl etter kuppforsøk og sabotasje har de reaksjonære kreftene ikke blitt satt på plass, sjøl om dette hadde vært fullt mulig ved å mobilisere landets arbeidere og bønder.

Den slags lemfeldighet overfor den mektige klassefienden og dens internasjonale hjelpere vil straffe seg. Enten i form av nye, blodige fascistiske kuppforsøk, eller i form av «fredelig» gjenoppretting av et åpent borgerlig regime.

All historisk erfaring har vist at en fredelig overgang til sosialismen er utopi, i alle fall hvis ikke det arbeidende folket er væpnet og forberedt på å erobre den politiske statsmakta og holde utbytterne nede med makt.

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML