Pensjonsranet har pågått lenge. Her fra 1. mai-toget i Tromsø 2009. Foto: JRSPensjonsranet har pågått lenge. Her fra 1. mai-toget i Tromsø 2009. Foto: Revolusjon

Offentlig tjenestepensjon kan bli helt likvidert i 2018.

Pensjonsreformen rammer hardere enn først antatt, har LO funnet ut – femten år for seint.

Avtalefestet pensjon (AFP) var opprinnelig ei ordning for at arbeidsfolk som var utslitt før de nådde 67 år, kunne gå av med verdighet fra 62 år istedenfor å havne på uføretrygd. I 2009 ble AFP-modellen i privat sektor snudd på hodet som del av det store pensjonsranet, eller pensjonsforliket, fra 2005. Det skulle «lønne seg å stå i jobb» og pensjonen skulle justeres ned i forhold til økt forventa levealder, angivelig for at Folketrygden skulle bli bærekraftig for framtida.

Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg (nå NATO-sjef) og LO sentralt var motorer for å få reformen igjennom, mens store deler av grunnplanet i LO protesterte.

Under halve lønna i pensjon

AFP blei endra i tråd med «arbeidslinja» og tilpasset den nye og «fleksible» alderspensjonen i Folketrygden. Kort fortalt betyr det at de friskeste med de letteste jobbene kunne fortsette i jobb og opparbeide mer pensjon mens sliterne fikk avkorting.

AFP har blitt en viktig tilleggspensjon til Folketrygden. Men vilkåra for å få tilleggspensjonen er så strenge at hundrevis av arbeidsfolk som nærmer seg 60-åra har mista retten til AFP helt og holdent. Det kan dreie seg om mange hundre tusener i tapt pensjon. Dette har typisk skjedd for mange som har mista sin gamle jobb på grunn av nedlegging kort tid før de skal gå av. Sjøl de som har fått ny jobb i en AFP-bedrift vil ofte ikke fylle kriteriene for opptjeningstid. En av fire som hadde utsikter til AFP mister den, ifølge en Fafo-undersøkelse.

LOs egne beregninger viser at arbeidstakere født etter 1963 og som går av ved 62 års alder bare vil motta om lag 45 prosent av lønna si i pensjon fra folketrygden og AFP.

Det har hele tida vært en forutsetning at ordninga skulle evalueres i 2017. Denne evalueringa er i gang foran tariffoppgjøret 2018, der vi nok en gang blir kalt til strid for å kjøpe tilbake en bit av pensjonen som vi allerede har betalt for mange ganger.

«Levealdersjusteringene blir sterkere enn vi ble forespeilet.»
LO-økonom Roger Bjørnstad.

– Levealdersjusteringene blir sterkere enn vi ble forespeilet da pensjonsreformen ble utarbeidet, sier sjeføkonom Roger Bjørnstad i LO til NTB. – Årsaken er delvis at vi lever lenger enn forutsatt, men også at de tekniske måtene å løse reformen på legger en større byrde på framtidens pensjonister, tilføyer han.

I samspill med Ap-ledelsen trumfa LO-toppen viljen sin igjennom på LO-kongressen i 2005, til tross for hard motstand fra opposisjonen som advarte nettopp mot de dramatiske utslaga levealdersjusteringene ville få. Et LO som sjøl er sterkt medskyldig i pensjonsranet som foregår, ber likevel ikke medlemmene om unnskyldning.

Nå skal offentlig sektor «tas»

Det som blir omtalt som Norges mest solidariske pensjonsordning, den offentlige tjenestepensjonen, kan bli helt likvidert i 2018. Gjennom samordning med det øvrige pensjonssystemet, vil regjeringa presse gjennom dramatiske endringer som ødelegger ordninga. Regjeringa har som uttrykt mål å samordne offentlig tjenestepensjon med den nye alderspensjonen. Nye samordningsregler vil særlig ramme deltidsarbeidende kvinner.

Da pensjonsreformen ble dunka igjennom i Stortinget, klarte offentlig sektor å skjerme sin offentlige tjenestepensjon og offentlig AFP (som skiller seg sterkt fra privat AFP). Dette betyr at dagens offentlige tjenestepensjon ikke harmonerer med den nye folketrygden. Den er en rød klut for pensjonsranerne.

Fagforbunda i offentlig sektor gikk med på gradvis samordning i 2009, men fikk løfte om et tariffesta garantitillegg som sikrer at personer født til og med 1958, med 30 år i full stilling, skal ha 66 prosent sluttlønn uansett hvordan regler og justeringer slår ut. Men et flertall av de ansatte kommer ikke til å få dette garantitillegget, mener pensjonseksperten Harald Engelstad. Dette fordi de ikke vil ha oppfylt de 30 opptjeningsåra på fulltid. Han mener at årgangene etter 1944 allerede har tapt titusener.

Avkorting og brutte løfter

Da grunnlaget for pensjonsreformen ble lagt i 2005 var løftet at «tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler av sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) videreføres.» (Avtale om pensjonsreform 19/5 – 2005 mellom Ap, H. KrF, Sp, og V.)

Med virkning fra 2011 ble det vedtatt at pensjonene skal reguleres med lønnsveksten minus 0,75 prosent. I år med tilnærma nulloppgjør, betyr dette at pensjonene blir redusert også nominelt. «Pensjonistene får lavere kjøpekraft tredje året på rad», meldte Aftenposten 26. februar 2017. I 2016 var nedgangen på hele 1,8 prosent.

Planen er nå helt å skrote garantien for en pensjon på to tredjedeler av lønna, slik at offentlig sektor ender opp med den samme elendigheten som privat sektor. Med fleksibelt uttak fra 62 år kan du jobbe ved siden av uten at pensjonen blir avkorta, så sant du har helse til det. AFP blir også her endra fra tidligpensjon til tilleggspensjon.

I praksis betyr det at en som orker å jobbe til han blir 70 år, kan få ut omtrent det dobbelte i alderspensjon som en som må gi seg når han fyller 62. I dag er det sånn at ansatte i offentlig sektor får omtrent den samme alderspensjonen etter fylte 67 år uansett om de går av med AFP, blir uføretrygda eller står i jobb til de har nådd ordinær pensjonsalder.

Gode tider for forsikring og «mobilitet»

De som kan glede seg mest over avkortinga av pensjonssystemet, er forsikrings- og finansbransjen.

Tjenestepensjonsordninger av alle mulige slag, kollektive og individuelle, blomstrer for å kompensere for ei stadig skrumpende folketrygd. De gamle ytelsespensjonsordningene, som sammen med Folketrygden garanterte for 66 prosent av inntekta i pensjon, blir avvikla i ekspressfart fordi de er «for dyre» for bedriftene.

En viktig tanke bak reformen er også å sørge for større «mobilitet» i arbeidsstyrken. Dette er i tråd med tilsvarende krav fra EU. Mange i offentlig sektor vil tenke seg om både en og to ganger før de går over til langt mer usikre vilkår og innskuddspensjoner i privat sektor. Ved at ordninger i offentlig sektor blir like dårlige som i privat sektor, blir det langt «smidigere» å skalte og valte med ansatte. Anbudsregimet i for eksempel kollektivtransport, som nå også kommer for fullt på jernbanen, gjør at folk må regne med å bli overført til nye arbeidskjøpere på nye overenskomster og med dårlige pensjonsbetingelser.

Planmessig demontering av Folketrygden

Pensjonsfond Utland har åtte tusen milliarder plassert i aksjer og obligasjoner.

Da Folketrygden ble innført i 1967 skulle den avskaffe fattigdommen og sikre en verdig avslutning på arbeidslivet, ikke putte mest mulig penger i lommene på private pensjonsprofitører. Når det i 1960-tallets Norge var mulig å finansiere en Folketrygd som gir to tredjedeler av lønna i pensjon, så er det sjølsagt fullt mulig i et land som med sitt Pensjonsfond Utland (ja, det heter nettopp det) har langt over åtte tusen milliarder kroner på bok.

Samfunnsmessig sett ville det ha blitt billigere enn floraen av tjenestepensjonsordninger som bedriftene og de ansatte spytter penger inn i. Store deler av innskuddene forsvinner i forvaltningsgebyrer og i ulike former for børsaktivitet og spekulasjonsvirksomhet. Sjøl om vi ser bort fra Oljefondet, ville en økning av arbeidsgiveravgifta på noen få prosent ha finansiert store deler av beløpet.

Arbeidsgiveravgifta er i realiteten lønn som blir holdt tilbake, og er «arbeidsgivernes bidrag» til folketrygden på dine vegne. I 1974, før arbeidsavgiveravgifta (AGA) ble differensiert i soner, lå den på 16,7 prosent av lønnsutgiftene. Fram til skattereformen tidlig på 1990-tallet lå AGA i sone 1 på rundt 17 prosent. Den er gradvis satt ned med rundt tre prosent og utgjør i dag 14,1 prosent. Omvendt har trygdeavgiften (den delen av skatten som du betaler inn til Folketrygden) økt fra 7,8 til 8,2 %. Du må bidra mer, mens de som kjøper arbeidskrafta di betaler betydelig mindre enn før. Gjennom nedsettelse av arbeidsgiversatsen tar Stortinget gjennom statsbudsjettet deler av lønna og pensjonen din og fører den tilbake til kapitalistene.

Oppsummert: Du betaler mer for din egen pensjon, arbeidskjøperne og staten betaler mindre, og du ender opp med mye mindre i pensjon enn før. Velferdsstaten blir demontert.

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML