Pensjon, skatt og reproduksjon

Den såkalte pensjonsreformen rammer alle som er født etter 1950 – unntatt borgerklassen og høytlønte intellektuelle.

Folk med vanlige inntekter og de som går av før fylte 67 år blir de store taperne med ei omlegging av den typen pensjonskommisjonen legger opp til. Det er vanlige arbeidsfolk i industri og hotell- og restaurant, renholdere, bussjåfører  og omsorgsarbeidere som må betale. De tjener dårligere og blir tidligere utslitte. Hvis forslaget går igjennom, betyr det 9 000 kroner mindre i pensjon for en industriarbeider. En ingeniør med lønn på 450 000 øker derimot sin årlige pensjon med 36 000, ifølge utregninger fra LOs samfunnspolitiske avdeling.

Verst for kvinner

Kvinnene vil komme ekstra ille ut, fordi det er flere lavlønte kvinner enn menn, fordi det er flest kvinner som jobber deltid og fordi kvinnene gjennomgående har kortere eller mer oppstykka yrkeskarrierer. I tillegg er det særlig kvinnene som har fordel av de offentlige tjenestepensjonsordningene som nå er under angrep.
De som vinner i den foreslåtte pensjonsreformen er i all hovedsak borgerskapet og privelegerte intellektuelle med lange yrkeskarrierer. For eksempel de som sitter i pensjonskommisjonen…

Kapitalisme er bruk og kast av mennesker

Over en million mennesker i arbeidfør alder er uføretrygda, langtidssjukemeldte, deltidsarbeidende eller arbeidsledige. Logisk sett burde alle skjønne at det er noe fundamentalt galt med et samfunn som gjør dette mot sine egne innbyggere. Men dette fenomenet interesserer kapitalen og dens stat bare av en eneste grunn: det er for dyrt. Kapitalens svar er å kutte i trygdene og tvinge de som er i stand til det, til å jobbe enda lenger enn til de er 67. Resten skal leve på eksistensminimum og tjene som kapitalens reservearmé.

Pensjon, skatt og reproduksjon

Pensjonskommisjonen har lagd mer eller mindre fantasifulle regnestykker over hva samfunnet må legge til side for å sikre framtidas pensjonsforpliktelser. Enten må utbetalingene kuttes kraftig, eller skattene må økes drastisk, får vi vite. Staten Norge blir målt og veid som om det var en konkurstrua bedrift det dreide seg om. Sjøl om det blir flere eldre, så øker jo samtidig verdiskapninga år for år, og den stopper ikke opp sånn uten videre – annet enn som følge av en altomfattende katastrofe, og da trengs neppe noe pensjonsfond…

Malthus revival

Det hele minner om de vulgærøkonomiske teoriene til Malthus (1766-1834), som gikk ut på at menneskene formerer seg raskere enn de naturgitte eksistensmidlene kan økes – og at økende elendighet og fattigdom for flertallet følgelig er naturlig. Reaksjonære teorier som blant annet Marx tilbakeviste.

Hvis nå skremselspropagandaen om astronomiske pensjonsutbetalinger i framtida faktisk var forankret i virkeligheten, så ville det naturlige svaret være å øke arbeidsgiveravgifta, Folketrygdens aller viktigste inntektskilde. Men dette er et alternativ som ikke nevnes, antakelig fordi det vil føre til ramaskrik i NHO og fordi anbefalingene fra IMF og OECD går ut på å senke arbeidsgiveravgifta.

Arbeidskrafta viktigste ressurs

I et styrtrikt oljeland er det vanskelig for makthaverne å argumentere for at landet ikke har «råd» til å sørge for sine gamle. Pensjonskommisjonen kommer i sin rapport (NOU 2004:1) i skade for å nærme seg sannheten når den prøver å forklare hvorfor oljeinntektene ikke kan brukes til å betale pensjonene: «Den samlede verdien av arbeidskraften er 15 ganger høyere enn summen av oljeformuen, både den som er tatt opp og plassert i Petroleumsfondet og de gjenværende reservene under havbunnen i Nordsjøen. Arbeidskraften er vår viktigste ressurs.»

Akkurat! Og sånn var det også i 1967, da vi hadde langt færre yrkesaktive enn i dag og ingen oljeformue overhodet.

Men la oss heller bruke tall på samme måte som Pensjonskommisjonen og foreta noen framtidsberegninger som kommisjonen har «glemt». For enkelthets skyld tar vi utgangspunkt i Petroleumsfondet, som er anslått i nasjonalbudsjettt til ca 1000 milliarder ved utgangen av 2004 (selv om fondet bare utgjør en liten del av de faktiske olje- og gassinntektene).

Ca en fjerdepart av de totale olje- og gassressursene er utnyttet så langt, ifølge Oljedirektoratet. Hvis vi legger disse 1000 mrd kroner til grunn og ganger med fire (de resterende uutnytta 75 %), står vi tilbake med 4.000 mrd kroner. Dette beløpet kan altså ganges med 15, ifølge pensjonskommisjonen, hvilket er lik 60.000 mrd kroner. Det er uklart hva kommisjonen legger i arbeidskraftens verdi. Men dersom vi legger til grunn en merverdirate på 1:4, det vil si at lønningene utgjør en fjerdedel av den verdien arbeidskraften skaper, står vi tilbake med 15.000 mrd kroner. Med 14 prosent arbeidsgiveravgift (dagens normalsats) vil da 2100 milliarder gå rett inn i Folketrygda… En økning på ett – 1 – prosentpoeng i arbeidsgiveravgiften ville dermed dekke de 150 milliardene som kommisjonen hevder pensjonsforpliktelsene vil øke med hvert år framover.

Skatteøkning er et blindspor

LO har vært tidlig på banen og gitt pensjonsreformen de karakteristikkene den fortjener. Det skulle også bare mangle. Men LO godtar i virkeligheten kommisjonens alternativ 3 (skattealternativet), med mer eller mindre varm tilslutning fra venstrepartiene. LO vil riktig nok unngå private pensjonsordninger, men for å finansiere sitt alternativ vil LO:

a) bruke fondering (med tilhørende investering) av pensjonsmidler

b) høyne skattenivået ytterligere med om lag 5 prosent rund baut

Arbeidsfolk i Norge betaler mer enn nok skatt som de gjør. Ikke minst gjennom de indirekte skattene, egenandeler og alskens forbruksavgifter. Kanskje er det på tide å avmystifisere hva pensjon egentlig er og dreier seg om.

Reproduksjon av arbeidskrafta

Bildet som ustanselig gjenskapes i våre hoder er at pensjon nærmest er en sosialdemokratisk bonus, et ekstra håndslag fra samfunnet når vi eldes og er slitne.

Men pensjon (og også andre trygdeordninger) er i virkeligheten ikke annet enn en bestanddel av de totale reproduksjonskostnadene for varen arbeidskraft. Så lenge vi ikke lever i et samfunn der arbeidere kan elimineres fysisk når de ikke lenger har produktiv verdi, må det borgerlige samfunnet finne en eller annen løsning på eldreproblemet, som i minst mulig grad er til sjenanse for den fortsatt produktive arbeidskrafta. Uten pensjonsordninger måtte kapitalen avstå en betydelig større del av merverdien til lønnskostnader til arbeiderfamilier som var nødt til å forsørge og pleie sine foreldre. Men gjennom sin framtredelsesform, som en månedlig utbetaling etter at man har sluttet å arbeide, framstår pensjonen som en slags bonus. Og det til tross for at det er arbeidsfolk sjøl som har (dobbelt)finansiert hvert eneste øre, kamuflert på den ene sida som skatt (trygdeavgift) av lønnsinntekt og på den andre sida som et «bidrag» fra arbeidskjøperen (arbeidsgiveravgift). Det siste er ikke annet enn en fastsatt prosentandel av de samla lønnskostnadene (for tida 14,1 prosent), det vil si en bestemt brøkdel av den betalte arbeidstida (her ser vi bort fra den ubetalte arbeidstida, som er kilden til merverdien og profitten). Når arbeidskjøperen innbetaler arbeidsgiveravgiften «gir» han en del av din egentlige lønn.

En skulle tro at det var nok når arbeidsfolk allerede betaler: (1) Ordinær skatt av lønn, herunder tre prosent «pensjonsavgift», (2) Merverdiavgift (moms) på de aller fleste varer og tjenester (nå også kollektivtransporten) og (3) Egenandeler og avgifter til helsevesenet osv.

I tillegg betaler arbeidsfolk de rikes pensjoner, fordi de rike lever lenger. Borgerklassen i Oslo vest blir opptil ti år eldre enn arbeidsfolk på Oslo øst.

I utgangspunktet er det diskutabelt om en kobling mellom lønn og pensjon, som er et knesatt prinsipp i EU, i det hele tatt bør godtas. Hva med de hundretusener uten jobb og opptjeningsår? Men skal lønn og pensjon først kobles, så burde et rimelig LO-krav heller være 100 prosent pensjonsdekning – i tråd med sjukelønnsprinsippet. Uten noen form for skatteskjerpelser.