Spørsmålet som antakelig ingen tør stille på LO-kongressen i mai, er om den sittende ledelsen fortjener tillit. For ikke å snakke om fornyet tillit.
Gerd Kristiansen.
Foto: LO / Tom IsaksenMye kan sies om LOs ledelse de siste hundre åra, men ingen har som den nåværende LO-toppen unnlatt å følge opp vedtak fra kongress og representantskap.
Med sitt «bærekraftsalternativ» har den til de grader lefla for NHO at kjøpekrafta til medlemmene i 2016 gikk ned. Noe lignende har vi ikke sett siden den djupe krisa i 1991.
Vedtaket på forrige kongress stilte som forutsetning for å akseptere EØS at «ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang». Det motsatte har skjedd, uten at LO-ledelsen har foretatt seg noe annet enn å fortelle medlemmene at det etter Brexit gjelder å «sitte stille i båten» og ikke rokke ved EØS-avtalen! Dét var hva LO-lederen presterte å si da hun møtte på Trondheimskonferansen i januar. Nestleder Tor-Arne Solbakken reagerte på Holship-dommen med å bagatellisere denne overkjøringa av tariffavtaler og internasjonale konvensjoner.
Overvåkingsorganet ESA går løs på alle reguleringer som hindrer sosial dumping og som sikrer noenlunde forsvarlige arbeidsvilkår. Taxinæringa, ferjetrafikken, allmenngjøring av reise, kost og losji i verftsindustrien og i renholdsbedrifter er bare noen regulerte områder eller tariffavtaler som ESA påstår er til hinder for etableringsretten og den frie flyten av tjenester og arbeidskraft.
LO-ledelsen frykter en ny EØS-skandale før LO-kongressen og stortingsvalget.
For å unngå at EFTA-domstolen overprøver norsk høyesterett og erklærer at verftsoverenkomsten ikke kan allmenngjøres når det gjelder reise, kost og losji, driver LO renkespill med regjeringa og NHO for å endre tariffavtalen sånn at den ikke skal stride mot EØS-avtalen. Det vil ikke skje før i 2018. Dermed unngår de en ny EØS-skandale før LO-kongressen og stortingsvalget.
«Den økonomiske krisa i Europa er kapitalismens krise. EU fungerer som et redskap for kapitalen i kampen mot arbeidsfolks interesser i Europa. I dette inngår å svekke nasjonalstatene og overføre mest mulig makt til et overnasjonalt EU.»
Slik lyder innledninga på den fire sider lange resolusjonsteksten vedtatt på den årvisse faglige Trondheimskonferansen som samler 600 tillitsvalgte. Konferansen vedtok også en rekke enkeltresolusjoner for utmelding av EØS, fortsatt solidaritet med havnearbeiderne etter Høyesterettsdommen, vern om velferd og rettigheter, kamp mot velferdsprofitører og for internasjonal solidaritet.
Til forskjell fra det som er gjengs på venstresida, løfter konferansen fram kamp for et sosialistisk samfunn som eneste holdbare perspektiv:
«Det er viktig for fagbevegelsen og venstresida å innse og forsvare nasjonalstatens positive betydning som en ramme for den faglige og politiske kampen, slik vi så ved nei-seieren i 1994, samtidig som det utvikles og forsterkes en internasjonal solidaritet mellom arbeidsfolk i alle land basert på prinsippene om gjensidighet og respekt. Den økonomiske krisa viser at vi trenger et nytt samfunnssystem. Fagbevegelsens svar på kapitalens offensiv må være å gjenreise arbeiderbevegelsens visjon om et demokratisk, sosialistisk samfunn.»
Trondheimskonferansen har også tidligere uttalt seg skarpt i forhold til EØS. Etter dommen mot havnearbeiderne er tonen skjerpa enda mer. «EØS angriper demokratiet», slås det fast. «Trondheimskonferansen 2017 oppfordrer fagbevegelsens organisasjoner til å slutte opp om ”Ut av EØS”-kampanjen i fagbevegelsen, og kreve at Norge i stedet må reforhandle en handelsavtale med EU.»
EØS-motstanden har vind i seilene. Det er nå seks LO-forbund som enten krever Norge ut av EØS eller som vil at avtalen skal reforhandles. Motstanden ulmer også kraftig i de to viktigste forbundene: Fagforbundet og Fellesforbundet.
På kongressen i mai vil LO-ledelsen på alle vis forsvare EØS-avtalen, men den vil kanskje la seg presse til å ta noen forbehold som i 2013. Taktikken blir å rette alt fokus på å bli kvitt H/FrP-regjeringa og indirekte beskylde EØS-motstanderne for å «avspore» valgkampen, en valgkamp hvor Arbeiderpartiet setter alt inn på å gi inntrykk av at de skal ordne opp ved å bruke det mer og mer fiktive «handlingsrommet» i EØS. Det veit vi av erfaring er bløff. Den ene gangen Ap måtte legge ned veto mot Postdirektivet, var det et reint internt arbeidsuhell. Opposisjonen i LO må denne gangen ikke nøye seg med vedtak som ikke forplikter.
LO-ledelsen må stilles til ansvar for sitt svik mot havnearbeiderne og sin nonchalans i forhold til kongressvedtak. Den nye lederkandidaten Hans Christian Gabrielsen fra Fellesforbundet må få tydelig beskjed om at han sitter løst i lederstolen hvis LO spiser flere EØS-kameler. J.St.
Faglig kommentar publisert i Revolusjon nr. 50.