Parat/YS vil ha en gjennomgang og regelendringer for å bekjempe streikebryteri i framtida. Bakgrunnen er rimeligvis det omfattende streikebryteriet som pågikk under Norwegian-konflikten. Intensjonen er god, men virkemidlene som blir foreslått, er kortsynte og prega av illusjoner om kapitalen og dens stat.
– Vi mangler verktøyene for å motarbeide streikebryteri, sier Vegard Einan, nestleder i Parat til Klassekampen 11. mars. – Uten klare regler for å hindre streikebryteri, står hele den norske arbeidslivsmodellen for fall, legger han til.
UNIO har hengt seg på forslaget fra Parat, med støtte fra partier som SV og Sp. Forslaga dreier seg om å endre regelverket, blant annet Arbeidsmiljøloven.
Tydeligere AML
Anders Folkestad, leder i Unio, ser for seg endringer av arbeidsmiljøloven når det gjelder definisjon av arbeidsgiverbegrepet. Jorunn Berland, leder i YS, sier til Klassekampen at den aggressive utviklinga i arbeidslivet i Europa er i ferd med å komme til Norge, og at man «må ha myndighetene med på laget» for å tilpasse både avtaleverk og lovgivning. LO og Ap vil foreløpig ikke si noe som helst, trolig av redsel for å møte seg sjøl i døra etter sviket mot havnearbeiderne og deres kamp mot aktivt streikebryteri.
Visst kan det være grunn til å gjøre Arbeidsmiljøloven tydeligere når det gjelder spørsmålet om hvem som er reell arbeidsgiver og dermed har det reelle arbeidsgiveransvaret. Det har både Norwegian-streiken og andre konflikter demonstrert, etter hvert som virksomhetene tyr stadig oftere til oppsplitting og nye selskapsetableringer for å tvinge fram tariffhopping eller regelrett overgang til vikarbyråer. På dette området kan en med fordel kreve og kjempe for revideringer, skjønt borgerskapet garantert vil finne nye smutthull som kan utnyttes i klassekampen mot oss som skaper verdiene. Det vil alltid være mulig å fortolke hva som kan kalles «lovlig arbeidsinnsats» under en streik. Det så vi under flystreiken, og vi har sett det i over ett år i havnekonflikten.
Klassejustis må til
De eneste med forutsetninger til å fastslå hva som er og ikke er streikebryteri, er de streikende sjøl. Det er de og ingen andre som er «fagdommere». Men at arbeidsfolk skal ta saken i egne hender vil aldri det borgerlige rettssystemet og de kreftene som står bak det, frivillig finne seg i. Derfor er det skadelig illusjonsmakeri å snakke om å ha «myndighetene med på laget».
Den borgerlige staten og dens institusjoner vil aldri foreta seg noe som umuliggjør streikebryteri. Staten sitter på det største og mest virkningsfulle streikebryterverktøyet av alle. Før man i det hele tatt tenker på å få til «regelendringer» som kan forhindre streikebryteri, må en kreve avskaffing av tvungen voldgift (lønnsnemnd). Dette er et spørsmål om klassekamp og klassejustis. Det er som kjent ikke arbeiderklassen som sitter med statsmakta.
Streikebryteri er klassesamarbeid i sin mest direkte og primitive form, enten vi snakker på kollektivt eller individnivå. Streikebrytere vil alltid bli hyllet og kjælt med av kapitalen, dens statlige lovverk og dens medier, nettopp fordi dette er de usleste kryp menneskeheten har frambrakt. Streikebrytere må håndteres av dem som står i konflikt, med solidarisk bistand fra andre fagorganiserte. En streikebryter som fortsetter sin sjofle virksomhet etter å ha fått en advarsel, må ikke forvente noen nåde. Han eller hun må bli offer for klassens justis, en justis som er hard, men alltid rettferdig.
Rettferdighet er et klassespørsmål. Verktøyet for å motarbeide streikebryteri finnes i rikt monn hos de streikende sjøl og i arbeiderklassen. Det gjelder bare om å utøve klassejustisen.
{jcomments on}