Solidaritet og aktivisme

Antall artikler:
17

Aktiviteter

Antall artikler:
3

Møter og seminarer

Antall artikler:
5

Demonstrasjoner

Antall artikler:
5

Demokrati og ytringsfrihet

Antall artikler:
93

Kvinnekamp

Antall artikler:
8

Ungdom

Antall artikler:
10

Miljøkamp

Antall artikler:
5

Europa og EU

Antall artikler:
66

Krig og krigsmotstand

Antall artikler:
80

Fascisme og rasisme

Antall artikler:
23

Klassekamp og fagbevegelse

Antall artikler:
47

Globalisering og imperialisme

Antall artikler:
41

Palestina

Antall artikler:
19

Irak

Antall artikler:
42

Kulturkamp

Antall artikler:
4

Kulturelt

Artikler, kritikk, bokomtaler, filmanmeldelser og kommentarer.

Antall artikler:
22
Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML

Medlemmer av Fellesforbundet på Rockefeller/John Dee er i streik. Årsaken er at Rockefeller-ledelsen nekter å undertegne tariffavtale!

15.12.2010  SISTE: De streikende på Rockefeller har vunnet takket være egen innsats og solidaritet fra resten av fagrørsla, ikke minst fra ølkjørerne i NNN-klubben hos Ringnes.

Nå er altså både ansatte v/Becken og Strøm og Rockefeller i streik grunnet ledere som nekter –  i 2010 – å inngå en tariffavtale! Krav om tariffavtale er også sendt til Sentrum scene. Dette er streiker det er nødvendig å vinne.

stopp pensjonsranet

Forsikringsbransjen skor seg og 300 000 ansatte får svi når ytelsespensjonen blir vingeklippet så den ligner innskuddspensjon. Banklovkommisjonen la sist sommer fram sitt opplegg for en såkalt hybridpensjon. Opplegget blir etter alt å dømme innført fra 1. januar 2014.

Hensikten er ytterligere pulverisering av hele pensjonssystemet: Folk skal tvinges til å stå lenger i jobb for å få samme pensjon som før, forsikringsfondene skal gradvis over i private selskapers hender, og risikoen flyttes mer og mer fra forsikringsselskapene og over på de ansatte.

Fra Revolusjon nr 31, høsten 2005

For 60 år siden var 2. verdenskrig endt med seier for de allierte i kampen mot nazismen og fascismen. Den store alliansen mellom Sovjetunionen og vestmaktene hadde utspilt si rolle, og konturene av nye konflikter blei tydelige.

I de siste fire åra av 2. verdenskrig sto vestmaktene sammen med Sovjetunionen for å nedkjempe den tyske nazi-imperialismen. For den vestlige imperialismen var dette på sett og vis en mesallianse, ettersom en helst hadde sett at krigen blei et oppgjør mellom det nazistiske Tyskland og det sosialistiske Sovjetunionen. I stedet blei det krig i Vest-Europa, og Hitlers Tyskland hadde lagt under seg mesteparten av det europeiske fastlandet og tatt strupetak på Storbritannia før det gikk til angrep på Sovjetunionen.

Paradoksalt nok falt det på en av Vestens ledende anti-kommunister, Storbritannias statsminister Winston Churchill, å besegle alliansen med Sovjetunionen. Men, som Churchill sjøl sa: «Om Hitler gjorde invasjon i helvete, ville jeg i det minste legge inn et godt ord for djevelen når jeg talte i Underhuset.»

I og med at Tyskland i 1945 var beseira, eksisterte ikke forutsetningene for alliansen lenger. Tvert imot sto den vestlige imperialismen overfor et Sovjetunionen som trass i enorme tap måtte antas å komme politisk og militært styrka ut av krigen. Ikke minst åpna imperialismens totale sammenbrudd i Øst-Europa for opprettelsen av sosialistiske og Sovjet-vennlige stater. Allerede i de siste krigsåra viste det seg tegn til motsigelser og gryende konflikter mellom de allierte.

Potsdam-konferansen

Sommeren 1945 – dvs. etter den tyske kapitulasjonen, men før den japanske – fant det sted en konferanse mellom de alliertes tre øverste ledere, Stalin, Churchill og president Truman, i Potsdam utafor Berlin. Konferansen var det siste møtet der det var mulig å glatte over de økende motsetningene mellom de allierte.

Konferansen tok opp spørsmåla om behandlinga av det beseira Tyskland og ordninga av forholda i Øst-Europa etter krigen uten å komme til noen tilfredsstillende enighet. Det var for eksempel enighet om å gjenopprette Polen som sjølstendig stat, men ikke om hvor statens grenser skulle gå. Det var også enighet om å gjenopprette Tyskland som stat og ikke dele opp landet, men det blei delt i fire okkupasjonssoner – sovjetisk, amerikansk, britisk og fransk – som skulle styres av militærguvernører.

Foreløpig skulle det ikke dannes noen tysk regjering. Som følge av disse bestemmelsene blei Tyskland delt i to for mange tiår framover, og resten av det europeiske fastlandet delt i to mellom det kapitalistiske Vest-Europa og det sosialistiske Øst-Europa.

Allerede ved tidligere konferanser var det enighet om at nazismen skulle utryddes og krigsforbryterne stilles for en internasjonal militærdomstol. Denne enigheten blei også bekrefta ved Potsdam-konferansen, og dette var noe vestmaktene ikke kunne komme utenom – hvor mye de enn ønska å slå en strek over fortida og mobilisere Tyskland i kampen mot kommunismen.

Nürnberg-prosessen

Forhandlingene ved den internasjonale militærdomstolen blei åpna i Nürnberg 14. november 1945 med 24 tiltalte fra toppledelsen i nazipartiet, de væpna styrkene og statsapparatet ellers. De tiltalte var sikta for forbrytelser mot freden, mot reglene for krigføring og mot menneskeheten. Retten var sammensatt av dommere fra de samme fire landa som okkuperte Tyskland, og jurister fra disse landa fungerte også som anklagere. De tiltalte hadde tyske forsvarere.

Auschwitz.Rettssaken varte i nesten et år, og 30. september 1946 blei de første dommene avsagt. 12 av de tiltalte blei dømt til døden, tre fikk livsvarig fengsel, fire fikk fengselsstraffer på 10–20 år, og tre blei frikjent. En av de tiltalte, Robert Ley, begikk sjølmord før rettssaken begynte, og Hermann Göring tok livet av seg noen timer før han skulle henges. En annen av de dødsdømte, Martin Bormann, var ikke til stede ved rettssaken, men var trolig død allerede. En av de tiltalte, kanonkongen Krupp, var for øvrig blitt løslatt på grunn av dårlig helse.

Samtidig fordømte Nürnberg-domstolen den tyske overkommandoen sammen med fem nazi-organisasjoner som kriminelle. Som et resultat av Nürnberg-prosessen fikk vi også Nürnberg-prinsippene, en definisjon av hva som er krigsforbrytelser.

Alliansen slår sprekker

Mens Nürnberg-prosessen pågikk, blei det stadig mer tydelig at motsetningene mellom imperialismen og Sovjetunionen var for oppadgående igjen. Allerede før Potsdam-konferansen hadde Churchill flere ganger advart mot «jernteppet» som var i ferd med å dele Europa i to, blant annet i et telegram til den nye USA-presidenten Truman i mai 1945.

I mars 1946 holdt Churchill sin berømte «jernteppe»-tale i Fulton i USA, der han foreslo samarbeid mellom Storbritannia og USA for å demme opp for den kommunistiske ekspansjonen. Denne talen førte til et pussig intermesso i Nürnberg, der de tiltalte i krigsforbryterprosessen fikk høre om talen. Ifølge tilstedeværende journalister skal Göring ha utbrutt: «Hva sa jeg! De kommer til å begynne å slåss mot hverandre før dommen er avsagt.» Og Hess skal ha bemerket til Göring: «Du kan ennå rekke å bli Tysklands neste Führer.» Slik gikk det nå likevel ikke.

Men i 1947 blei Truman-doktrinen lansert. Den gikk ut på at USA skulle gi hjelp til nasjoner som «forsvarte seg mot forsøk på undertrykkelse fra væpna minoriteter eller mot utenlandsk press». Den kommunistiske adressa var klar, og Kongressen bevilga penger til Tyrkia og til Hellas, der det foregikk kamper mellom kommunistiske frigjøringsstyrker og regjeringsstyrker.

Den kalde krigen

I 1947 var det skjedd et definitivt brudd mellom de allierte i 2. verdenskrig, og en ny, «kald krig» mellom de imperialistiske maktene på den ene sida og Sovjetunionen og de sosialistiske landa på den andre var et faktum. Det er heller ingen hemmelighet at imperialistiske krefter gjerne ville ha gått til åpen krig mot Sovjetunionen for å nedkjempe sosialismen mens landet ennå var sterkt svekka etter krigen. Men for det krigstrøtte Europa, der folkene dessuten følte sterk takknemlighet overfor Sovjetunionen fordi landet hadde nedkjempa nazismen, var ikke dette noen mulighet.

USA-imperialismen var blitt voldsomt styrka i 2. verdenskrig. Produksjonen var blitt fordobla, og militært var USA sterkere enn noensinne – blant annet med store styrker som kontrollerte Vest-Europa og Stillehavsområdet. USA var blitt den ledende imperialistiske makta og klar til å overta rolla som kapitalismens verdenspoliti, og etter Sovjetunionens definitive sammenbrudd fyller det denne rolla mer aggressivt og brutalt enn noengang tidligere.

  • Les også «Seieren over fascismen- arbeidernes og folkenes verk».

Nazismen blei forbudt

Ved Potsdam-konferansen fastslo stormaktene at de nazistiske organisasjonene var kriminelle og derfor måtte forbys. Nürnberg-domstolen opprettholdt dette standpunktet og fordømte alle de nazistiske organisasjonene, som aldri mer måtte få gjenoppstå. Seinere har FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering også tatt med et forbud mot rasistiske organisasjoner, noe som per definisjon rammer nazistiske organisasjoner.

Problemet er de enkelte landas vilje til å håndheve disse bestemmelsene. Ikke lenge etter 2. verdensrigs slutt reiste nynazismen sitt hode igjen i Tyskland, seinere også i flere vesteuropeiske land, blant dem også Norge.

På sitt årsmøte i juni i år henstilte den danske Folkebevægelse Mod Nazisme til regjeringa om å sørge for at internasjonale forpliktelser blir virkeliggjort og overholdt. Vi lar en tilsvarende henstilling gå videre til den norske regjeringa.

Den 19. mai blei det gjort vedtak om at Oslo losse- og lastekontor (OLLK) skal legges ned. De to styrerepresentantene fra Oslo Bryggearbeiderforening stemte imot. De mener at vedtaket strider mot avtaleverket, blant annet fordi det ikke er gjennomført forutgående drøftingsmøte.

Pensjonsordningene er blitt så skjøre og utilstrekkelige at stumpene må lappes på gjennom tariffoppgjørene.

Fellesforbundet vil legge malen for det forbundsvise oppgjøret til våren, med LO-ledelsen som koordinator for å få tjenestepensjon inn i tariffavtalene. «Det kreves at tjenestepensjonene i privat sektor avtalefestes og organiseres på en mer kostnadseffektiv og mer samordnet måte enn i dag». (LOs Hovedlinjer for Hovedoppgjøret i 2014.)

Tidligere har det dreid seg om AFP, nå handler det om tjenestepensjon. Når turen kommer til offentlig sektor vil det særlig handle om arbeidstida til lærerne, som KS har gått til angrep på etter «dansk» modell (danske KS gikk til storlockout av lærerne i fjor). Begge deler gir varsel om at vårens hovedoppgjør kan ende i konflikt, særlig med ei regjering utgått av Høyre og FrP.

Grunnplanet mobiliserer til kamp for Arbeidsmiljøloven og mot gjeninnføring av løsarbeidersystemet.

Arbeidsmiljøloven (AML) av 1977 var en viktig faglig og politisk landevinning. Den sikrer rettigheter og minstekrav på en lang rekke områder, blant annet når det gjelder stillingsvern, arbeidsmiljø og arbeidstid.

De fagorganiserte hos Bekken & Strøm har ført en seig og tålmodig kamp. To måneder i streik har gitt resultater: Den 27. januar ble tariffavtale undertegnet.

Frykten for de varsla sympatiaksjonene fra bl.a. Transport fikk daglig leder og medier Sven Strøm til å snu i sin «prinsipielle motstand» mot tariffavtale. De 18 organiserte medlemmene i Handel og Kontor og Fellesforbundet kan dermed endelig innkassere seieren.

Hilsningstale til Adam Egede-Nissens 70-årsdag. Friheten 21. juni 1948. 


Oktoberrevolusjonen 100 år

Adam Egede-Nissen (1868–1953)Hvilken arbeider, mann eller kvinne i Norge, i hele Skandinavia, ja, også utenfor dets grenser, kjenner ikke kamerat Egede-Nissen. Hos oss i Sovjet-Samveldet i hvert fall er hans navn elsket, beundret og hedret. Var det ikke kamerat Egede-Nissen som var blant de første der under de første hete måneder etter oktoberrevolusjonen kom til vår sovjetrepublikk for å hilse den unge rådsrepublikken og for å trykke Lenins og Stalins hender.

«Kampen som nå står i Risavika er del av en global kamp.»

Lars M. Johnsen, nestleder i NTF.

Angrepene på havnearbeiderne og Norsk Transportarbeiderforbund blir stadig mer aggressive. – Kampen blir langvarig, men vi vil ikke gi oss, sier nestleder Lars Johnsen i Norsk Transportarbeiderforbund.

Boikotten av Risavika terminal startet 1. november. Foto: Roy Ervin Solstad - NTFBoikotten av Risavika terminal startet 1. november. Foto: Roy Ervin Solstad - NTFKonflikten ved Risavika utenfor Stavanger er i ferd med å spre seg til hele landet. NHO og rederikapitalen ønsker å framprovosere et «endelig oppgjør» med de gjenstridige havnearbeiderne og deres hevdvunne fortrinnsrett til losse- og lastearbeidet.

Etter at hovedoppgjørene innenfor NHO, kommune, staten og NAVO stort sett er kommet i mål, er hovedkonklusjonen at årets forbundsvise oppgjør har gitt et brukbart resultat for mange, sjøl om det var mulig å hente ut atskillig mer i flere bransjer.

De som fortjener størst takk fra hele fagbevegelsen for å ha gått i spissen for overordna krav, er sannsynligvis sjukepleierne – som markerte kampvilje allerede i januar – og ikke minst hotell- og restaurantarbeiderne, som har frontet kampen for ubekvemstillegg.

Takk til hotell- og restaurantarbeiderne!

Hotell- og restaurantarbeidere 1. mai 2002. Foto: RevolusjonNatt til 17. mai fikk Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforbund (HRAF) gjennomslag for sine hovedkrav når det gjaldt tillegg for ubekvem arbeidstid. Det skjedde etter fem uker i streik, der motparten NHO og HSF sto steilt på sine prinsipper om mer «fleksibilitet». I stedet fikk de seg en på trynet: HRAF greide ikke bare å øke kronetilleggene, men også å utvide natta med en time. Resultatet av uravstemninga vil foreligge den 7. juni.

HRAF har vært i harde kamper flere ganger de siste åra, og har på mange måter gått i spiss for hele fagbevegelsen. Ved årets oppgjør skilte forbundet seg ut ved å stille offensive krav (økt betaling for skift og overtid), mens de fleste andre forbundene førte en defensiv kamp imot NHOs forsøk på å uthule normalarbeidsdagen. Etter hvert forsto stadig flere at hotell- og restaturantarbeiderne førte en kamp på vegne av alle, der et nederlag kunne få farlige konsekvenser for alle fagorganiserte. Derfor strømmet også støtten inn til HRAFs slunkne streikekasse. NKF ga en million kroner, Handel og Kontor en halv million, Transport 250.000 osv. Målt per medlem var det Norsk Lokomotivmannsforbund som gravde dypest i lommene. Også YS-forbundet Prifo ga 10.000 kroner, og viste konkret solidaritet under streiken.

Skammelig fra Fellesforbundet

Det rikeste av alle LO-forbund, Fellesforbundet, skilte seg derimot ut i motsatt retning. Fellesforbundet, som omfatter store deler av industrien samt byggfagene, ytte ikke så mye som ei krone til kollegene i Hotell- og restaurant. Og det etter at eget oppgjør allerede var i havn. Forbundsleder Kjell Bjørndalen «begrunnet» dette standpunktet med at det dreide seg om et forbundsvist oppgjør. Ifølge Bjørndalens logikk betyr forbundsvise oppgjør at ethvert forbund må seile sin egen sjø, og ikke kan forvente solidaritet fra resten av fagbevegelsen! Klubber og foreninger i Fellesforbundet, hvorav flere støttet de streikende fra egne foreningskasser, bør sørge for at Bjørndalen og den øvrige forbundsledelsen blir tatt i skole for denne hårreisende holdninga. Var Bjørndalen mest redd for at hotell- og restaurantarbeiderne skulle greie å tilkjempe seg en bedre avtale enn den malen som var lagt av Fellesforbundet i forhandlingene med NHO?

NAVO har gitt bedre forhandlingsposisjon

I år har mer enn 150.000 fagorganiserte i bedrifter med en eller annen offentlig tilknytning for første gang hatt reell streikerett, etter at de har kommet over i NAVO-området. Som vi vi skrev tidligere i vår vil «overgangen til NAVO på mange måter styrke streikevåpenet og gi større innflytelse og makt på egne tariffavtaler» der det finnes et aktivt grunnplan. (Se artikkelen om NAVO fra Revolusjon nr. 24) Det har også blitt resultatet for eksempel innenfor NSB og i helseforetakene. Postkom er derimot et unntak, som har servert medlemmene et såpass dårlig resultat at ingen bør bli overrasket om det blir nedstemt.

Historisk bra oppgjør?

Årets tariffoppgjør blir framstilt som fryktelig dyrt for arbeidskjøperne og tilsvarende lukrativt for de fagorganiserte. Dette er langt på vei en myte som kapitalen, men også ledelsen i flere forbund, har interesse av blir stående som en vedtatt sannhet. Isolert sett er de fleste tillegget gunstige i forhold til ei offisiell prisstigning på 0,5 prosent siste år. Men disse 0,5 prosentene framkommer ikke minst på bakgrunn av momsreduksjonen på matvarer fra 1. juli i fjor. En 12-måneders statistikk vil derfor se ganske annerledes ut i august enn den gjorde i april 2002. Lavere priser på mat og strøm er hovedårsaken til de lave indekstallene. Imidlertid har boutgiftene sjelden eller aldri vært høyere enn nå, og det samme gjelder de reelle lånekostnadene. For de fleste er boutgiftene langt større enn utgiftene til mat og klær.

De som har fått 5-6 prosent i tillegg (minus «overheng») kan være fornøyd med at ramma ble sprengt. Men mange har fått langt lavere tillegg. Et lønnsoppgjør som virkelig tar høyde for det som rammer lommebøkene til arbeidsfolk flest, og i særdeleshet de unge og nyetablerte, burde ligget på 6-7 prosent. Det er nemlig hva den reelle lånerenta ligger på i dag. Og allerede nå rasler det «politisk fristilte» Norges Bank med sablene. Økonomene forventer kraftige renteøkninger utover sommeren, for å forhindre «kjøpefesten» – som i utgangspunktet er lånefinansiert fordi husholdningene opparbeider stadig større gjeld.

J.St.

Borgerskapet gnir seg i hendene over et LO som aktivt støtter ekspansjonsplanene.

LO-spissene flyr sammen med NHO og Jens Stoltenberg til Indonesia, et regime som antakelig har verdensrekord i nedslakting av arbeiderledere, fagforeningsfolk og kommunister.

Vis solidaritet og gi utsugerne svar på tiltale!

Kongsberg Automotive driver grov fagforeningsknusing og lønnsdumping mot sine ansatte i USA.  327 arbeidere ved Van Wert i Ohio har vært utestengt fra jobben siden 2. april. Hvis Fellesforbundet har tenkt å oppvise et minstemål av internasjonal solidaritet med arbeidsfolk som tynes av norsk kapital, er det tid for handling. Hvorfor er det ikke sympatistreik og blokade ved Kongsberg, på Raufoss og Hvittingfoss?

Cargolink prøver seg med en Norwegian-manøver

– Omorganiseringen av driften i Cargolink er et forsøk på fagforeningsknusing, sier Norsk Lokomotivmannsforbund. Lokførerne forventer at LO bruker makta si til å sette en stopper for pulverisering av arbeidsgiveransvar og tariffavtaler.

– Vi forventer at LO bruker sin makt og politiske innflytelse til å hindre at dette blir framtidas arbeidsliv.

Fra solørbanen. Foto: Wikimedia Commons.Fra Solørbanen.
Foto: Wikimedia Commons.
Bruk av outsourcing og vikarbyråer (bemanningsselskaper) har lenge florert. Den nye trenden er at etablerte konserner stykker opp den egne virksomheten for dernest å leie kjernetjenester og spisskompetanse av nyoppretta datterbedrifter og entrepriseselskaper. Ansatte med spesialkompetanse flyttes over til datterselskaper som deretter leier ut tjenestene til den faktiske arbeidsgiveren.

LO vert, Oslo arena for Den «frie faglige internasjonalen»s kongress i juni.  Frie faglige internasjonale* på kongress i Oslo

Denne internasjonale fagbevegelsen blir gjerne framstilt av sosialdemokratiet og borgerne som demokratisk og uavhengig. I denne artikkelen ser vi nærmere på hvor «fri» FFI egentlig er og bakgrunnen for at denne organisasjonen blei oppretta.

I en artikkelserie i tidsskriftet Revolusjon fra 1990, analyserte vi under temaoverskiften «Revisjonismens fallittbo» utviklinga i en rekke av de tidligere sosialistiske landa: Sovjetunionen, DDR, Polen og Jugoslavia. Dette var en periode fylt med frustrasjon i mange gamle venstrepartier verden over – og en periode med hemningsløs eufori i reaksjonens leir.

Fra Revolusjon nr 4 (1990)

Revolusjon nummer 4, 1990 Diktatoriske presidentfullmakter er et desperat svar på det totale forfallet i revisjonistenes Sovjet-imperium.

Det er en utbredt misforståelse at den kontrarevolusjonære prosessen som førte til at sosialismen degenererte og kapitalismen ble restaurert i Sovjetunionen, begynte med Gorbatsjovs innsettelse som generalsekretær i 1985. Sprinteren Gorbatsjov er ankermann i en revisjonistisk maratonstafett. Startskuddet gikk da Krustsjov-revisjonistene tilrante seg ledelsen i parti og stat for trettifem år siden.

Glimt fra Oslo 1. mai 2010. Foto og montasje: Revolusjon
Glimt fra Oslo 1. mai 2010. Foto og montasje: Revolusjon
Kamp for likelønn og kvinnelønn og motstand mot EUs postdirektiv og krigføringa i Afghanistan var noen av de sentrale parolene i Oslo 1. mai.