Den amerikanske kommunistleder Gus Hall sier i en artikkel i tidsskriftet "Verden og Vi" at klassemessig holdning - klassestandpunkt - er noe som dikteres av virkeligheten i klassesamfunnet. Så lenge samfunnet og verden er splittet i antagonistiske klasser, er det grunnleggende at en anvender klassestandpunktet på alle sosiale, økonomiske, politiske og ideologiske sprsmål. se bort fra eller nekte å ta klassemessige standpunkt er å fornekte en grunnleggende sannhet, det betyr å avvise en vitenskapelig holdning når en skal analysere virkeligheten. En klasseholdning er i bunn og grunn en kjempende holdning til fordel for den ene klassen eller den andre.
Kommunistene er overbevist om at det å gi opp en klassemessig holdning vil være ensbetydende med å gi slipp på rollen som forkjemper for arbeiderklassen, den eneste konsekvente revolusjonære klasse i verden. Det er ensbetydende med å lukke øynene for klassekampen. En kapitulasjon som vil bety at en gir opp kampen. Forestillingen om en ledende revolusjonær kraft er uløselig knyttet til den spesielle rolle historien har gitt arbeiderklassen.
Kapitalismens historie er ikke bare historie om klassekamp. Den er også historien om at kapitalismens eksistens bygger på klassekamp, blir benektet.
Begge sider benekter denne kjensgjerning. Men grunnene og innholdet i påstandene er forskjellige. For kapitalismen tjener benektelsen som et skalkeskjul. Det er en måte å villede arbeiderklassen på. Innafor arbeiderbevegelsen, spesielt utpreget blant de sosialdemokratiske partiene, rper slike benektelser en opportunisme. Opportunistene prver å skjule at de kapitulerer overfor klassemotstanderen og dermed forråder arbeiderklassens interesser. Likeledes å la være å ta opp klassesprsmål som et annet utslag av samme opportunisme.
Kapitalistene gir aldri opp forsket på å få arbeiderne og arbeiderklassen til å gi opp sin klasseholdning godt hjulpet av de sosialdemo-kratiske partier som Det Norske Arbeiderparti (DNA) og Sosialistisk Venstreparti (SV) i Norge. Det blir snakket mindre og mindre om sosialismen og sosialistiske begreper. Selv om den sosialistiske oppfatningen blir byttet ut med abstrakte henvisninger til "et nytt samfunn" og "nye samfunnsformasjoner". Slik at klasseskiller og politiske grupperinger ikke har noen betydning i våre dager.
Enkelte og relativt innflytelsesrike grupper av intellektuelle har også sin oppfatning. De har ikke bare &laqno;tapt troen» på arbeiderklassen. De sker også å begrunne hvorfor. De hevder arbeiderklassen er blitt integrert i det de kaller det seinkapitalistiske samfunn.
Dette at arbeiderklassen har tapt det meste av sitt revolusjonære potensiale, mistet mye av sin bevissthet om seg selv som klasse og blitt politisk svært passiv, er en katastrofe for arbeiderklassen og kampen for et sosialistisk Norge. I dag finner den enkelte og alminnelige arbeider/lnnstaker seg stort sett i alt og lar seg lede av de opportunistiske og reformistiske kreftene i de sosialdemokratiske partiene DNA og SV samt arbeidernes faglige organisasjoner i LO.
Reformismen er en strmning innen arbeiderbevegelsen med grunn-lag i borgelig ideologi og som i samarbeid med kapitalistene/borgerskapet vil oppnå reformer for arbeiderne uten å velte det kapitalistiske samfunn.
Motsetningen mellom sosialdemokrater (reformister) og kommunister (revolusjonære) ligger ikke i selve sprsmålet om reformer, men i vurdering av reformer som skaper bedre vilkår for arbeiderklassens klassekamp og som legger grunnlaget for at arbeiderklassen kan ta makten.
Arbeiderklassens intellektuelle utvikling har kapitalistene/borgerskapet ndvendigst selv vært med å fremme for å skaffe kvalifiserte lnnsslaver i en stadig mer komplisert og krevende arbeidsprosess. I den moderne industri nær-mer arbeiderne seg raskt samme kunnskapsnivå og evne til teoretisk tenkning som de tradisjonelle intellektuelle yrkesutvere tidligere stort sett var alene om. Dette kan bli en reell trusel mot ka-pitalismens hegemoni dersom den alminnelige lnnstaker erkjenner sin klassetilhrighet til arbeiderklassen.
I flge sin klassestilling som eiendomsls (eier ikke produksjonsmidlene i samfunnet) og utbyttet klasse (selger sin arbeidskraft billigst mulig) må arbeiderklassen mer enn noen sinne interessere og samle seg, for å fremme utviklingen fra kapitalisme til sosialisme. Arbeiderklassens politiske forståelse, bevissthet om seg selv og sin rolle må igjen komme til syne og til overflaten å bli en ledende kraftfaktor i samfunnet vårt. I den grad det forgår diskusjoner blant arbeidere/medlemmer i de sosialdemokratiske partier og i det sosialdemokratiske dominerte LO, føres de vesentlig på det konomiske plan og i hovedsak på borgelige premisser. Dermed blir det, stort sett, begrenset til problemstillinger og krav uten politisk dynamikk.
Selvflgelig foregår det en viss kamp på det politiske og ideologiske område. Men også her vesentlig innafor den borgerlige ordningens rammer. Et uhyre viktig prinsipp blir da å føre diskusjonene og oppmerksomheten over fra borgerlige til sosialistiske premisser, både når det gjelder de økonomiske kriser og andre vesentlige samfunnssprsmål.
Kort sagt; snu måten å tenke på. Det er det det gjelder - å ta utgangsstilling i arbeiderklassens og ikke i kapitalistenes/borgerskapets klassestandpunkt, i all debatt om samfunnssprsmål.
Og er det noe som preger norsk arbeiderbevegelse mer i dag enn nettopp teoretisk forvirring? Det måtte i tilfelle være den rådløshet, den famling og den sken som selv er resultatet av forvirringen.
Men det er ikke lett for arbeiderklassen &laqno;å snu måten å tenke på». Og her er det på sin plass med noen ord av Marx som generelt illustrerer dette:
"Tradisjonene fra alle dde slektsledd rir de levendes kjerner som en mare".
I tillegg den belastningen som tradisjonene fra årtusners klassesamfunnsforhold legger på tenkningen, utvikler borgerskapets ideologer den borgelige klassetenkning og poder den inn i arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen, over alt og når muligheter byr seg. Særlig vanskelig blir det å tenke annerledes enn borgerskapet når innflytelsesrike krefter innafor arbeiderbevegelsen (les sosialdemokratiet) selv settes inn for å hindre arbeiderklassen i å forstå seg selv og sin rolle.
Hovedtrekkene i klassestrukturen i Norge har forandret seg noe, men stort sett kan en vel si at den norske arbeiderklassen (de vanlige lnnstakere) utgjr omlag 80 prosent av folket. Mellomklassen d.v.s. de ikke-kapitalistiske selvstendig næringsdrivende, deler av funksjonærene og de intellektuelle (som objektivt tilhrer arbeiderklassen) utgjr omlag 18 prosent og den herskende klasse (kapitalistene/borgerskapet) omlag 2 prosent.
At deler av arbeiderklassen i valg, fra tid til annen, orienterer seg mot borgelige partier er en alvorlig utvikling og har sin grunn bl.a. i manglende forståelse/skolering for sin klassetilhrighet, sosialdemokratiets passivisering av arbeiderklassen og kapitalistenes/borgerskapets ideologiske påvirkning. Dertil en utpreget misnye med den politikk &laqno;arbeiderklassens partier» DNA og SV utver.
Er den vitenskapelige sosialismens teori for vanskelig å forstå for "arbeidsfolk"? Der er i så fall en nedvurdering av arbeiderklassens forutsetning for teoretisk tenkning. Og slett ikke for våre dagers arbeiderklasse.
Til slutt: Hva med de kommunistiske strmninger i vårt land? Kan kommunistene/sosialistene makte å stoppe flukten fra klassekampens virkelighet? "Snu måten å tenke på"?