Forsvar den demokratiske sentralismen!

Et "kommunistparti" der enheten rakner og der partimedlemskapet blir uforpliktende, gir borgerskapet ingen grunn til uro.

For kommunister henger sentralisme og demokrati uløselig sammen. Det ene fungerer ikke uten det andre. Uten en sentralistisk ledelse - som er valgt til og har plikt til å lede ut fra partiorganisasjonens vedtak og retningslinjer - lar ikke demokratiet seg virkeliggjøre. Diskusjonsopplegg må f.eks. være skikkelig forberedt og organisert, slik at alle organisasjonsledd får lik mulighet til en grundig behandling - og til å rapportere tilbake flertallets konklusjoner. Omvendt kan sentralismen ikke fungere uten et levende medlemsdemokrati og den bevisste og frivillige disiplinen, der alle medlemmer føler seg som viktige og nødvendige ledd i partiet. Den kan ikke virke hvis ikke medlemmene anerkjenner og har tillit til den ledelsen de sjøl har valgt. På alle nivåer må det være snakk om kollektive avgjørelser og kollektive hensyn. I motsetning til borgerlige og reformistiske partier forutsetter kommunistpartiet aktivt handlende og tenkende medlemmer, som gjør partiet til et redskap for revolusjonær handling. De øvrige partiene baserer seg alle på en skare av passive medlemmer som settes i sving ved hvert kommune- eller stortingsvalg. Den egentlige politikken er det en stab av lønna funksjonærer og Stortingsgruppa som fastlegger. Altså "ovenfra". Bare de ivrigste og mest karrierehungrige medlemmene deltar i partiliv og diskusjoner. Aktiv politisk handling blir stort sett overlatt til de som har tillitsverv. De hissigste diskusjonene dreier seg oftest om personvalg og nominasjonsprosesser, om hvem som har best mediatekke osv.

Forskjellige anarkistiske og trotskistiske strømninger kjører på sin side en "ultrademokratisk" stil, hvor meninger omkring ethvert spørsmål veltes ut i plenum, tilsynelatende uten forberedelser og uten ledelse. Men alltid er det sånn at en liten, uoffisiell kjerne i virkeligheten har hånd om såvel manus som regi. Uten å være valgt til det, og uten å være underlagt noen form for demokratisk kontroll. Begge disse formene for partiliv står kommunister fjernt.

Et nødvendig redskap

Verken det kommunistiske partiet eller den demokratiske sentralismen som organisasjonsprinsipp er mål i seg sjøl. Partiet skal være et redskap for arbeiderklassen i den daglige kampen og i kampen for revolusjonen. Den demokratiske sentralismen er den eneste formen for organisasjon som kan sikre at partiet blir et sånt redskap. Den demokratiske sentralismen fyller flere funksjoner på samme tid.

  • Organisasjonsprinsippet sikrer at partiet ikke blir redusert til en prateklubb, men at det omsetter ord i handling.
  • Det sikrer at demokratiet er levende, ettersom ethvert partimedlem ikke bare har rett, men også plikt til å si sin mening og delta i utforminga av den politiske linja og i valg til høyere organer.
  • Den demokratiske sentralismen er en garanti for at partiet ikke framstår med motstridende linjer og oppfatninger, slik at det blir handlingslamma og går i oppløsning.
  • Prinsippet gir partiet fleksibilitet og mulighet til rask omstilling i tilfelle av hurtig oppsving i klassekampen, okkupasjon, krise eller krig. Det dreier seg om å &laqno;forvandle ideenes autoritet til maktens autoritet», som Lenin sa.
  • Angrepsmål nummer én

    Det er derfor ikke noen tilfeldighet at den antikommunistiske hetsen, enten den kommer åpent fra høyre eller fra reformister, trotskister og anarkister, konsentrerer kritikken i særlig grad rundt det kommunistiske organisasjonsprinsipp. Målet med denne ustoppelige kampanjen er å fremme oppløsningstendenser og lammelse i kommunistenes rekker. Fienden vet utmerket godt at kommunistenes styrke ligger i kombinasjonen av ideologisk-politisk enhet og den frivillige partidisiplinen. Og at disse to elementene er tett forbundet med hverandre. Et "kommunistparti" der enheten rakner og der partimedlemskapet blir uforpliktende, gir borgerskapet ingen grunn til uro.

    Må diskuteres

    Det holder ikke at den demokratiske sentralismen er nedfelt i partiets lover og programmer. Det er forståelsen og tillempinga det kommer an på. Kommunistene må løpende diskutere sin egen forståelse av hva den demokratiske sentralismen innebærer. Det er nemlig også et ideologisk spørsmål, ei side ved klassekampen innafor partiets rekker. Metoden med kritikk og sjølkritikk må brukes aktivt for å uavbrutt styrke denne kollektive forståelsen. En klar og felles fortolkning av den demokratiske sentralismen er nødvendig, hvis ikke begrepet skal bli en floskel som kan &laqno;fortolkes» av den enkelte eller av partiledelsen. Resultatet kan da bli enten liberalisme, hvor partiet gradvis går opp i liminga, eller byråkratisk sentralisme; dvs. at ledelsen dirigerer ovenfra, uten å gjøre jobben sin med å sikre at viktige avgjørelser gjennomgår en grundig diskusjon i partiets grunnorganisasjoner. Prinsippet om at mindretallet må underordne seg flertallet, om at hele partiet må underordnes en demokratisk valgt ledelse etc. er ikke pønsket ut av "maktsjuke individer". Kommunistene har ganske enkelt tatt konsekvensen av klassekampens harde lærdommer: Når den politiske linja først er lagt, så avgjør det organisatoriske arbeidet alt. For arbeiderklassen er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor demokratisk sentralisme er et fornuftig prinsipp. Problemet oppstår i første rekke blant de intellektuelle, som jamrer seg over at de mister sin "individuelle frihet" og blir "små hjul" i dette "umenneskelige maskineriet". I kampen for å forsvare den demokratiske sentralismen - og for å omsette den i praksis - er det desto viktigere at partiet sørger for at det ikke bare blir et parti for arbeiderklassen, men også et parti av arbeidere. Ikke dermed sagt at det kommunistiske partiet og den demokratiske sentralismen for all framtid vil være det optimale uttrykket for arbeiderklassens bevissthet og dens høyeste organisasjonsform. Særlig er det grunn til å omvurdere partiets rolle - dets forhold til statsmakta - etter seieren i revolusjonen og etter at arbeiderklassen har erobret samfunnsmakta (proletariatets diktatur). Under kapitalistiske og imperialistiske kampbetingelser er det likevel ikke til å komme ifra at den kommunistiske partimodellen har vist seg uovertruffen som redskap for arbeiderklassens dagskamp og dens kamp for revolusjon og sosialisme.

    Forståelse og tillemping av den demokratiske sentralismen er, ved siden av ideologisk avklaring og enhet, en absolutt forutsetning for utviklinga av et sterkt, kommunistisk parti i Norge.

    Fra Kommunistisk Forum nummer 1, februar 1996

    Innholdsoversikt Kommunistisk Forum