Tunisias kommunistiske arbeiderparti (PCOT) har nettopp avholdt sin første legale kongress.

Etter 25 år under jorda, ble partiet lovlig som resultat av folkeopprøret i vinter. Fana til Tunisias kommunistiske arbeiderparti vaier nå fritt og lovlig i Tunisia.30 marxist-leninistiske og revolusjonære partier var gjester på kongressen til våre tunisiske kamerater.

Ett av dem var Arbejderpartiet Kommunisterne (APK), som har skrevet reisebrev fra den historiske kongressen i pionerlandet for folkeopprørene i Nord-Afrika.

ML-gruppa Revolusjon sendte en hilsen til kongressen som du kan lese her (engelsk).


{tab=Partikongress i Tunisia. Del 1}
Hverdagen har vendt tilbake til hovedstaden Tunis. Men et halvt år etter opprøret som fordrev diktatoren Ben Ali, Helle Thorning Schmidts [leder for de danske Socialdemokraterne – o.a.] partifelle i Sosialistinternasjonalen, er den tunisiske revolusjonens skjebne ennå ikke avgjort.

Ben Ali og klikken hans, som i mer enn 20 år utplyndret Tunisia mens de undertrykte, torturerte og fengslet all virkelig politisk opposisjon, er borte. Plasser og gater han hadde fått oppkalt etter seg har fått nye navn etter 14. januar-revolusjonen og dens helter og martyrer, men makthaverne tilhører fremdeles den gamle garde.

Selv om Ben Alis etterfølgere også ble tvunget vekk av stadige masseprotester, har det ennå ikke skjedd et avgjørende maktskifte. Den nåværende lederen av overgangsregjeringen er nettopp en mann fra eliten siden uavhengigheten, tidligere innenriksminister. Han var med på å bygge opp den forhatte sikkerhetstjenesten som i årtier holdt tunisierne i en situasjon hvor ingen våget å protestere mot overgrep og bare ganske få torde å hjelpe en nabo eller arbeidskamerat som ble politisk forfulgt.

Forholdene mellom menneskene i samfunnet ble forkvaklet. Den tunisiske befolkningen ble som i andre diktaturer holdt apolitisk.

I dag spaserer tunisiere og turister bedagelig i sommervarmen på den store bulevarden i sentrum av Tunis med alle bankene og de internasjonale hotellene. I januar fylte hundretusener av tunisiere denne bulevarden i protest. De stormet det forhatte innenriksdepartementet, symbolet på regimets brutale undertrykkelse.

Også kafélivet er vendt tilbake til bulevarden som fører forbi statuen av filosofen Ibn Khaldoun og bort til den gamle byporten, inngangen til medinaen og den myldrende basaren. Hele dette strøket ble bygget av kolonimaktene, de store bygningene er franske og italienske.

Piggtråd og militærkjøretøy i hovedstaden Tunis.
Piggtråd og militærkjøretøy i hovedstaden Tunis.

Foran innenriksdepartementet er det igjen fullt av soldater, politi og store piggtrådsperringer. Også ambassader og en synagoge er sterkt bevoktet. Den nåværende presidenten snakker i mediene om terrortrusselen fra ekstremister fra både høyre og venstre. Med sistnevnte mener han fagforeninger, venstreorienterte og ikke minst PCOT – det kommunistiske arbeiderpartiet.

Men likevel er det synlige forskjeller fra Ben Alis tid. Et mangfold av politiske budskap preger nå bybildet. Og på plassen foran innenriksdepartementet og langs hele bulevarden henger det store bannere for PCOTs første legale partikongress. Partiet ble stiftet i 1986, det har vært forbudt i alle disse årene og konstant og brutalt forfulgt.

Ikke så langt borte ligger det nyinnredede partihuset, hvor dusinvis av aktivister er i ferd med å forberede den historiske begivenheten som finner sted i dagene 22.-25. juli, og som vil gi gjenlyd ikke bare i Tunisia, men i hele den arabiske verden og langt utover.

– Det er mange som sier at revolusjonen ikke har endret noe, sier Yussif, vår partikamerat og guide for den danske delegasjonen fra APK til kongressen.
– Og det er sant: Arbeidsløsheten og fattigdommen er der ennå. Revolusjonen er ikke fullført, langt fra alle dens mål er nådd. Men jeg ser forandringen på menneskene selv, i øynene deres og i holdningen deres. De kan si hva de vil, de har kastet frykten av seg. Derfra kan vi gå videre.

Mer enn 30 marxistisk-leninistiske og revolusjonære partier er til stede på kongressen som er en kraftanstrengelse for et parti som nettopp har trådt ut av illegaliteten, og hvor medlemmene ikke kjenner hverandre, eller bare i mindre grupper. Ved siden av selve kongressen vil det innimellom avholdes en hel rekke kulturelle arrangementer – teaterstykker, konserter og politiske seminarer.

Åpningen av kongressen den 22. juli foregår på en stor håndballarena og er i likhet med avslutningen fire dager senere en offentlig manifestasjon.

Lenge før starten kl 17 begynner den å fylles med folk og taktfaste rop og vaiende bannere. Den kommunistiske ungdommen, som var en fremtredende del av januarrevolusjonen, og som fikk mange av sine fengslet og torturert, kan både høres og ses.
Det hele innledes med en konsert med revolusjonære sanger: V-tegn og knyttede never blander seg. Noen legger dem i kors ved siden av hverandre: Et frihets- og seierstegn i kampen mot fascismen og den fremdeles ufullendte sosiale revolusjonens tegn. Den revolusjonære entusiasmen er til å ta og føle på.

Flere tusen er samlet, og lyden blir øredøvende når PCOTs leder Hamma Hammami holder hovedtalen. Han er den eneste av de forbudte partienes ledere som ikke gikk i eksil, men insisterte på å bli i Tunisia, hvor han satt fengslet i flere år og opplevde utallige arrestasjoner og reiseforbud. Han og partiet var til stede i de vanskeligste periodene, og hele det tunisiske folket er klar over det.

PCOT har nektet å delta i spillet om makten og har fastholdt kravet om at Ben Ali og hans parti og hele den gamle eliten skal vekk. Dette er også budskapet man sender til den midlertidige regjeringslederen og til hele folket. I oktober skal det være valg til en grunnlovgivende forsamling som forhåpentlig kan gi Tunisia en ekte demokratisk forfatning, som et nytt samfunn kan bygges på.

Raul Marco fra Spanias kommunistiske parti (marxist-leninister) hilser det tunisiske partiet og det tunisiske folket på vegne av partiene fra Den Internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner IKMLPO, som også PCOT og Arbejderpartiet Kommunisterne er medlemmer av.

Og så går det slag i slag med hilsener og taler, hele tiden avbrutt av tilrop og en applaus som blir øredøvende når representanten for palestinske PFLP taler og uttrykker takk til det tunisiske folket og PCOT for at de har tent revolusjonens gnist i den arabiske verden.

Kongressen har begynt.

{tab=Partikongress i Tunisia. Del 2}
Stemningen i de fire dagene PCOTs partikongressen varer er vanskelig å beskrive: Partimedlemmer og sympatisører har i flere tiår levd i et diktatur hvor sikkerhetstjenesten når som helst kunne banke på døra. Nå skal de og partiet deres omstille seg til en ny situasjon. Om enn ikke til «normale» forhold, for noe sånt eksisterer ikke og har ikke eksistert siden Ben Alis kupp.

Tunisia og det kommunistiske arbeiderpartiet er i en overgangsfase mellom en gammel tid som er sendt på dør, og noe nytt som ennå ikke er etablert og som det er usikkert hvordan blir.

Den provisoriske regjeringen har ikke innfridd løftene om sosiale forbedringer som trygd eller arbeid til en million arbeidsløse av en befolkning på 12 millioner. Det har rett og slett overtatt Ben Ali-regimets kvelende gjeld til den internasjonale finanskapitalen, og forhandler om nye lån.

Antallet streiker og okkupasjoner vokser over hele landet. Det kan utvikle seg til et nytt opprør før valgene til en grunnlovgivende forsamling som er planlagt i oktober.

En grunnlovgivende forsamling som skal lage utkast til en ny demokratisk grunnlov var et av de viktigste kravene fra januarrevolusjonen, et krav som har måttet kjempes frem flere ganger. Men det sittende regimet gjør sitt beste for å gjøre det til noe som ser ut som en fiasko ved å hindre valgdeltakelsen – blant annet gjennom en komplisert prosedyre for velgerregistrering.

Det er flere mulige utviklingsscenarier for den tunisiske revolusjonen. Disse ble diskutert på kongressen, som prøver å ta mest mulig høyde for alle forhold. Hamma Hammamis kongressberetning trekker opp hovedfasene fra flere tiår med kamp under illegale forhold, og de oppgavene som partiet står overfor i overgangsperioden der partiet skal kjempe under legale forhold.

Denne overgangsfasen blir gjenspeilet i den sterke og følelsesladde stemning på kongressen. I mange innlegg minnes en martyr med gråt, som snur til overstrømmende glede over at partiet har kommet forent og styrket ut av illegaliteten og revolusjonens første etappe, og med en sterk følelse av ansvar for å lede den helt fram gjennom alle vanskeligheter.

Det nye partihovedkvarteret.
Det nye partihovedkvarteret.

En rekke utvalg nedsettes som skal utarbeide forslag til partiets politikk i den nye situasjonen for endelig vedtak på kongressen: Nytt program, nye vedtekter, en ny demokratisk politikk på alle områder av utviklingen av det tunisiske samfunnet i dag.

Talebehovet er stort etter flere tiår da det var farlig å si sin mening eller mene noe om politikk. Et nytt Tunisia strekes opp. Det blir vedtatt uttalelser om arbeidernes situasjon og rettigheter, om ungdom og utdanning, kultur, om kvinnenes stilling – herunder en rekke likestilingskrav som lik arverett, retten til ikke å bli påtvunget mannens etternavn, rett til fødselspermisjon med mer. En kvinneorganisasjon under ledelse av partiet vil bli stiftet.

Omtrent en tredjedel av representantene på kongressen er kvinner. De er herdet i kamp og snakker tillitsfullt og frimodig – både unge og gamle. Kongressdeltakerne er ikke helt ferske partimedlemmer, selv om tilveksten har vært stor siden revolusjonen. De har alle vært involvert i illegal kamp.

Kongressen avsluttes mandag 25. juli, den tunisiske nasjonaldagen, med et festmøte og konsert på samme håndballarena som der den ble åpnet. Det er en stor forløsning, jubelen er enorm og slagordropingen vil ingen ende ta.
Den nye nasjonale ledelsen som kongressen har valgt, blir presentert. Hamma Hammami blir møtt med jubel når han holder en kort tale. Han har blitt et symbol på den demokratiske revolusjonen.

Han etterfølges av en sangerinne i verdensklasse. Palestinske Rim Banna (*) er en av den arabiske verdens mest elskede artister. Hun holder en liten konsert med sanger fra de arabiske revolusjonene, og ikke minst fra den palestinske kampen. –  Den tunisiske revolusjonen var også den palestinske revolusjonen, sier hun, og den fortsetter i Palestina!

Sangen om en liten martyr, en palestinsk jente som ble drept av israelske soldater, når inn til nerverøttene. Det er store emosjonelle øyeblikk som avløses av revolusjonær entusiasme og nye kamprop for et fritt Palestina.

Festmøtet avsluttes med revolusjonær tunisisk musikk: PCOTs første lovlige kongress er over – en gigantisk suksess som allerede har gitt gjenlyd i den arabiske verden, blant annet formidlet av Al Jazeera.

Den har også vist at det eksisterer en sterk internasjonal revolusjonær bevegelse, der Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner inngår som en viktig kraft.

(*) Rim Banna har sammen med danske Annisette fra Savage Rose sunget inn en palestinsk vuggesang på CD-en «Lullabies from the Axis of Evil».

{tab=Se video fra kongressen}


Video: AlJazeera rapporterer fra kongressen.