«Vi vil forandre verden. Vi vil gjøre ende på den imperialistiske verdenskrigen, som hundre millioner mennesker er trukket inn i, som kapitalinteresser på hundrevis av milliarder er innvevd i, og som bare den største proletariske revolusjon i menneskehetens historie kan gjøre ende på ved en virkelig demokratisk fred.» V.I. Lenin, april 1917

IKMLPO logo

Den store Oktoberrevolusjonen vakte proletarenes og arbeidernes entusiasme og håp til live, og har samtidig vært gjenstand for kapitalistenes og reaksjonens enorme hat imot bolsjevikpartiet og dets framstående ledere.

For det var en revolusjon uten sidestykke i menneskehetens historie, en revolusjon «som rystet verden».

I Russland ga revolusjonen ikke bare opphav til en stat og regering av ny type: Den skapte en ekte sivilisasjon, en høyere form for samfunnsliv (sosialisering og kollektivisering), en organisering bygd på likhet og folkenes frihet, og den betydde et sprang framover for kultur og vitenskap som forbløffet en hel verden.

Sovjetunionen var gjennom årtier en avgjørende faktor i menneskehetens historie. Det lyktes å konsolidere en stålsatt folkelig enhet som gjorde landet i stand til framgangsrikt å overvinne de prøvelser det ble stilt overfor – nemlig borgerkrig, den imperialistiske intervensjon, kollektivisering og industrialisering, de nazistiske hordenes utryddelseskrig og invasjon (godt påskyndet av de såkalte vestlige demokratier), den dramatiske gjenoppbygginga av landet etter krigen, osv.

Blant de mange erfaringer og lærdommer vi kan trekke av Oktoberrevolusjonen og av de handlinger som ble iverksatt av historiens første sosialistiske stat, vil vi særlig framheve den praktiske gjennomføring av den proletariske internasjonalismen sånn som den er sammenfattet i de berømte og fullt dekkende orda fra Det kommunistiske manifest: «Proletarer i alle land, forén dere».

Dette er en aktiv internasjonalisme som ikke innskrenker seg til ord, som hos sosialdemokrater og andre. Sovjetmakten virkeliggjorde den på en klar og radikal måte ved å omskape det tsaristiske imperium til en union av republikker, basert på en frivillig sammenslutning av folkene av mange nasjonaliteter.

Til gjengjeld kunne USSR støtte seg på internasjonal solidaritet i dets kamp mot den imperialistiske alliansen som samarbeidet med Kerenski i den første tida etter revolusjonen i håp om at det ville utløse en blodig borgerkrig.  Sjøfolkene fra Svartehavet, som under ledelse av den franske kommunisten André Marty nektet å angripe USSR, er et eksempel på solidaritet som – knytta til adjektivet proletarisk  – bør være normen for forbindelsene mellom likeverdige søsterpartier samtidig som en tar høyde for partienes ulike utvikling, både organisatorisk og politisk.

Den internasjonale solidariteten kommer ikke bare til uttrykk i mer eller mindre storslåtte manifestasjoner, som for eksempel De internasjonale brigadenes kamp imot nazisme og fascisme i Spania. Den antar også organisatorisk skikkelse, og det var slik Marx, Engels, Lenin og Stalin og alle de store revolusjonære oppfattet den. Ut fra Oktoberrevolusjonen organiserte Lenin og bolsjevikene Den 3. Internasjonale (Komintern), som fastla som en av sine oppgaver å danne bolsjevikpartier, det man i dag ville kalle marxist-leninistiske partier, i alle land. Dette er en oppgave vi også står overfor i dag. Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO) er et uttrykk for denne nødvendigheten, uten at den ennå utgjør en ny Internasjonale.

Den proletariske internasjonalismen ble kraftfullt forsvart av Lenin, Stalin, Dimitrov osv, det er alle verdens arbeideres internasjonale solidaritet, og den må være et grunnleggende prinsipp og en integrert del av de ekte marxist-leninistiske partienes virksomhet, som den var det for bolsjevikene.

På samme måte følger vi de store ledere av den sosialistiske oppbygginga i Sovjetunionens eksempel og bekrefter at revolusjonær vold er nødvendig for å styrte borgerskapet og andre kapitalistiske krefter som fører kamp mot proletariatet og folkene i verden. Revolusjonær voldsbruk er på et bestemt trinn i klassekampen en uatskillelig del av denne kampen. Den revolusjonære voldens høyeste uttrykk er proletariatets diktatur, «organiseringa av de undertryktes avantgarde som herskende klasse for å undertrykke undertrykkerne». Dette er et av de prinsipper som sosialdemokrater, revisjonister og forskjellige opportunister har utsatt for de største bakvaskelser. Khrusjtsjov lanserte på den berykta 20. kongressen en hel serie løgner og angrep imot Stalin, imot vold og imot proletariatets revolusjonære diktatur. Som den store fortsetter av Lenins verk førte Stalin en uforsonlig kamp for anvendelsen av disse prinsippene, en kamp som stadig er etset inn i alle kommunisters erindring. Vi vil forsvare Stalin ved å sitere Lenin: «Marxist er bare den som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen fullt ut til anerkjennelsen av proletariatets diktatur. Deri ligger den mest fundamentale forskjellen mellom en marxist og en ordinær små-  (eller stor-) borger.» Det var midt under sovjetmaktas store bedrifter, midt oppi dens vanskeligheter og problemer, at Khrustsjov og hans følgesvenners forræderi kom for dagen, et forræderi som underminerte den sosialistiske statens grunnlag, til borgerskapets og de reaksjonære krefters begeistring verden over.  Dertil kommer de andre moderne revisjonister som under mange former og med forskjellig framtoning allikevel tilhører den samme opportunistiske og anti-marxist-leninistiske blokken.
De reaksjonære har utstedt profetier om de kommunistiske ideers død, om avslutninga på proletariatets og arbeiderklassens avgjørende rolle og i siste instans de kommunistiske partiers nytteløshet.

Marx, Engels, Lenin og Stalin Vi partier og organisasjoner som er medlemmer av IKMLPO, fastholder og bekrefter at det kommunistiske partiet er den uunnværlige motoren som må tilveiebringe den nødvendige bevissthet, organisere og lede proletariatet, hovedstyrken i den revolusjonære kamp, i allianse med husmenn og småbønder der disse finnes, og med de øvrige arbeidende lag av folket. Imperialismens utvikling eller de gigantiske teknologiske framskrittene og alskens oppdagelser har ikke avsluttet klassekampen, og kan selvfølgelig ikke stoppe den. Alle seirene som ble oppnådd med Oktoberrevolusjonens storslåtte epos, med Lenin og Stalin i spissen, forblir like gyldige: klassekampen er drivkraften i historia, og det kommunistiske partiet er pådriveren for at, som Marx sa: «Menneskene kan bare frigjøre seg selv gjennom sine egne handlinger, ikke som følge av en eller annen mesens luner eller i kraft av en opplyst diktators vilje.»

Tesen om det svake ledd i kjeden, dvs. at revolusjonen kan bryte ut der hvor de grunnleggende motsigelsene er som mest skjerpet, især dem imellom proletariatet og borgerskapet, gjelder også i dag. Dette bør taktisk holdes for øye i kommunistenes internasjonale kamp. Men den imperialistiske kjeden bryter bare sammen i ett eller flere svake ledd med styrting av kapitalismen og bygging av sosialismen som resultat, når kampen ledes av et ekte kommunistisk parti, slik som under  revolusjonen i 1917. Russland var virkelig et svakt ledd i det kapitalistiske system, men det var ikke det eneste. Det var det kommunistiske partiet, som med en sikker styrende hånd, vant ledelsen av de arbeidende masser, bønder og soldater, som brøt gjennom denne kjeden, stormet Vinterpalasset og førte makta over til sovjetene. Dette er en av de store lærdommer og en av de viktigste erfaringer fra dette heroiske epos, som forblir etset inn i revolusjonens årbøker, og som leder oss og ansporer oss.

Vi kan uten ringeste tvil fastslå at det er nødvendig at det finnes et marxist-leninistisk parti, herdet i kamp og væpnet med en solid ideologi, med organisatorisk fasthet og dristighet, og med erfarne ledere som er i stand til å forutse og fremme begivenhetene. Uten et sånt parti kan folkemassene ved gitte anledninger oppnå en midlertidig suksess, den kan vinne delseire, men de kan aldri gjennomføre revolusjonen i dette ordets egentlige mening, fordi «bare et parti ledet av en framskreden teori kan fullføre fortroppens kampoppgave».

Når vi feirer 90-året for Den store Oktoberrevolusjonen, ledet av Lenin, Stalin og andre bolsjevikledere, ønsker Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner spesielt å framheve og understreke marxismen-leninismens aktualitet og gyldighet for arbeiderklassen og verdens folk, som bombarderes med mengder av kvasimarxistiske teorier som anarkisme, sosialdemokratisme, eurokommunisme, trotskisme, diverse utopier osv. som forsøker å trenge inn i  arbeiderklassen og i progressive kretser. De fleste av disse teoriene, utformet av borgerskapet og dets hær av ’kritiske’ intellektuelle, er ingenting annet enn gjenbruk av gamle ideer i nye klær, som alltid ender opp med å gå reaksjonens ærend. Her har vi disse nye filosofene, som ikke oppdager noe som helst nytt, teoretikere som teoretiserer, underdriver og overser styrken til  den praktiske handling. Deres analyser har ikke til formål å trekke slutninger: Det er teorier som skal forklare forutbestemte konklusjoner. Det er denslags som kaller marxismen foreldet, som hevder at leninismen står i motsetning til marxismen, osv.  De produserer teorier som «overgår marxismen».

For oss er marxismen, beriket av Lenins betydelige og geniale bidrag (marxismen-leninismen), ikke bare gyldig, vi er også overbeviste om at dens korrekte anvendelse under de proletariske og revolusjonære krefters frammarsj og dens rotfeste i folkemassene, er den nødvendige tilskyndelse til den avgjørende kamp for å styrte og utslette kapitalismen og ta fatt på den sosialistiske oppbygningsprosessen.

Vi minner om den berømte setningen: «Marxismen-leninismen er vitenskapen som forholder seg til naturens og samfunnets lovmessigheter, til de utbytta massers revolusjon (…) Det er arbeiderklassens og dens kommunistiske partis ideologi.»

Den er en levende vitenskap, en vitenskap i bevegelse. Den er ikke og vil aldri være en katekisme eller et dogme for kommunister, men er en veiledning til handling og dialektisk analyse. Som Lenin understreket: «uten revolusjonær teori, kan det ikke finnes noen revolusjonær bevegelse».

La oss til slutt erindre Lenins ord: «Det russiske proletariat hadde æren av å være de første, men vi må aldri glemme at dets bevegelse og dets revolusjon bare er en del av proletariatets verdensomspennende revolusjonære bevegelse.»

  • Lenge leve den store Oktoberrevolusjonen!
  • Lenge leve den proletariske internasjonalismen!
  • Leve marxismen-leninismen!
Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner - IKMLPO
Oktober 2007