Logo IKMLPO«Kommunistene støtter uten forbehold de demokratiske og progressive kreftene som fører en kampanje for en 'Brexit'. Hvis dette skjer, vil det skape en ny politisk situasjon. Det vil fordype den politiske krisen i EU og stimulere motstanden mot EU i de andre landa. Vi støtter på det sterkeste ethvert folk sin rett til å gå ut av EU. Vi støtter folkene som krever en folkeavstemning for å si Ut av EU.»

Uttalelse fra marxist-leninistiske partier og organisasjoner i Europa, mai 2016.

I løpet av kort tid har situasjonen i Europa forverret seg kraftig. På tross av gunstige vilkår for kapitalistisk økonomisk utvikling – som billig kreditt, lav eurokurs (i forhold til dollar), lav oljepris og milliarder av euro stilt til rådighet av Den europeiske sentralbanken (ESB) – er økonomien i stagnasjon og ei ny krise er under oppseiling som følge av de uløselige motsigelsene i kapitalismen. En ørliten krets av rikfolk øker sin formue i ekstremt omfang, samtidig som de fattige blir fattigere. Penger finnes det nok av hvis de skal brukes til våpenkjøp, opprustning og krig, mens stadig mindre går til å dekke folkets velferdsbehov.

Herskerklassen og dens partier og regjeringer, enten de kaller seg konservative eller sosialdemokrater, går løs på rettigheter som arbeiderklassen har tilkjempet seg. Det gjelder for eksempel retten til å inngå landsomfattende tariffavtaler eller vern mot oppsigelser. Angrepene følges opp av lønnskutt, sosiale nedskjæringer, kvesting av pensjonene og forlengelse av både arbeidstid og opptjeningsperioden. Alt dette fører til økende mistillit til staten og dens institusjoner samt de ulike borgerlige partiene – enten de er konservative, liberale, sosialdemokrater eller fra den tradisjonelle høyresida.

«Land forvandles gradvis til politistater med autoritære regimer.»

Land forvandles gradvis til politistater med autoritære regimer samtidig med at det vokser fram nasjonalistiske, rasistiske og til dels fascistiske bevegelser og partier. Disse kreftene framstiller seg sjøl på demagogisk vis som «sosiale», mens de støtter politistatsutviklinga. Demokratiske rettigheter trampes ned for fote med «kampen mot terrorisme» som påskudd.

På samme tid blir krigspolitikken mer og mer framtredende. Under ledelse av NATO intervenerer EU og unionens medlemsland, særlig Storbritannia, Frankrike og Tyskland, militært i Syria, Libya, Irak, Afghanistan, Somalia, Mali osv. Krigs- og intervensjonspolitikken er den vesentligste årsaken til det store antall flyktninger som søker seg til Europa. De imperialistiske maktene bruker resultatet av sin egen aggressive, imperialistiske politikk som påskudd for å erobre mer og for å styrke Europa som festning. De vil hindre at ofrene for politikken de fører skal finne en trygg havn hvor de kan leve og overleve. Dette er bakteppet for avtalen som er inngått mellom Tyrkia og EU, en avtale mot menneskeheten. Det er en avtale med et regime som ikke bryr seg om grunnleggende demokratiske rettigheter og friheter. Regimet forsøker å rive all demokratisk opposisjon opp med rota og prøver å knuse det kurdiske folkets nasjonale frigjøringskamp med militære midler.

Flyktningspørsmålet har også vist at herskerklassen i de ulike landa har sprikende mål. Motsetningene innad i EU har tilspissa seg. Den politiske krisa for EU og dets institusjoner har blitt djupere.

Flyktningene utnyttes for å utvide og forsterke politistaten, bestandig med «kampen mot terrorisme» som påskudd. Dette gir spillerom for høyrekrefter og fascistiske bevegelser som får støtte fra deler av borgerskapet, den borgerlige staten og mediene. Alle disse høyrebevegelsene bistår borgerskapet i å splitte arbeiderne og de folkelige bevegelsene for å få dem til å kjempe mot hverandre i stedet for å slåss sammen mot den herskende klasse og deres regjeringer.

Men alle disse tiltakene fra borgerskapets side løser ikke problemene, men får dem tvert om til å vokse. Motstanden fra arbeiderklassen og arbeidende lag mot angrepene fra kapitaleierne og regjeringer av alle nyanser – åpent borgerlige, sosialdemokratiske eller koalisjonsregjeringer – øker i alle land.

Kapitalens angrep retter seg nå særlig mot arbeidslovgivninga, slik som i Frankrike. En stor bevegelse mobiliserer fagforeninger og hundretusener av arbeidere og ungdom til kamp for å slå tilbake reaksjonære arbeidslovforslag gjennom demonstrasjoner og streiker på lokalt og nasjonalt nivå. Det er snakk om en kontrareform som kommer etter flere tilsvarende lovforslag som gjenspeiler de viktigste klassekravene fra kapitalmakta: Dårligere oppsigelsesvern, fleksibilisering i stedet for normalarbeidsdag, lavere lønn, mer utbytting.

Lignende angrep foregår i land som Italia, Tyskland, Norge og Spania, hvor arbeidernes rettigheter – og særlig retten til kollektive forhandlinger og tariffavtaler – undergraves eller undertrykkes. Slik forsøker de å begrense muligheten for arbeiderne til å opptre enhetlig.

Kriminalisering av streikevåpenet og av kampvillige fagorganiserte som står opp mot voldsbruken til kapitalistklassen og deres stat, avler også motstand. Antall fengslede fagforeningsaktivister øker. Her har det oppstått solidaritetsbevegelser på internasjonalt nivå, spesielt i forhold til konserner med fabrikkanlegg i flere land. Denne typen solidaritet er fortsatt lite utvikla og trenger å bli styrka.

Imperialismen og monopolkapitalen angriper og overkjører den nasjonale suvereniteten og valgte institusjoner. Dette skjer ikke bare i mindre utvikla land, men også i framskredne imperialistiske land.

Motstanden og kampen mot EU og den nyliberale politikken, mot den reaksjonære og umenneskelige politikk mot å gi flyktningene opphold, mot krigspolitikken til NATO som fører til økende spenning med Russland, vokser i alle land. Euroens diktat og følgene av det har blitt demonstrert, spesielt i Hellas, men også i andre land.

«Kommunistene støtter uten forbehold kampanjen for en 'Brexit'.»

I Danmark og Holland har det vært holdt folkeavstemninger om spørsmål relatert til EU, resultatene viste en voksende motstand mot EU. I det ene landet etter det andre ser vi at ønsket om å bryte med EU blir sterkere og dominerende blant folkene, særlig blant arbeiderne og arbeidsfolk flest. Neste korsvei blir folkeavstemninga i Storbritannia: Den reelle muligheten for en «Brexit» gjør finansoligarkiet, lederne for høyrepartiene og sosialdemokratiet, monopolenes direktørsjikt og EU-eliten i andre land rasende. President Obama har endatil blandet seg inn i et forsøk på å hindre at Storbritannia forlater EU.

Kommunistene støtter uten forbehold de demokratiske og progressive kreftene som fører en kampanje for en «Brexit». Hvis dette skjer, vil det skape en ny politisk situasjon. Det vil fordype den politiske krisen i EU og stimulere motstanden mot EU i de andre landa. Vi støtter på det sterkeste ethvert folk sin rett til å gå ut av EU. Vi støtter folkene som krever en folkeavstemning for å si Ut av EU.

Flere internasjonale avtaler blir framforhandlet i hemmelighet mellom representanter for EU og andre land. TTIP er en av disse avtalene hvor konsekvensene er enorme og svært farlige. TTIP vil styrke monopolenes makt, det være seg amerikanske eller europeiske, på bekostning av arbeiderne, folkeflertallet i alle berørte land. Lignende forhandlinger pågår om traktater som bl.a. TiSA, som er et anti-demokratisk prosjekt som åpner for å gjøre privatisering av offentlige tjenester og ressurser irreversibel. Disse avtalene har til felles at de vil åpne markeder for monopoler, at de vil øke konkurransen mellom arbeiderne til gunst for kapitalen og at de vil påtvinge statene monopolenes diktat og pålegge statene å forsvare og ivareta privatkapitalens interesser.

De avsluttende forhandlingsrundene er møtt med store folkelige protestdemonstrasjoner mot disse avtalene. Utfallet er ikke gitt. Muligheten for seier for den folkelige bevegelsen er innen rekkevidde. Mobiliseringa for å stoppe forhandlingene og få dem til å bryte sammen må trappes opp ytterligere.

Den aggressive politikken til NATO blir konfrontert av en voksende motstandsbevegelse som sier «Nei til krig, nei til NATO» og krever at militæralliansen blir oppløst. I medlemslanda i denne politiske og militære alliansen under USA-imperialismens førerskap reises «Ut av NATO» som krav. Bevegelsen retter seg også mot de tette bånda mellom EU og NATO.

En annen side ved NATO-politikken er presset på regjeringene i medlemsstatene for at de skal øke krigsbudsjettet for å kjøpe enda flere våpen produsert av amerikanske og europeiske monopoler.

Vi fordømmer den økende militariseringa av statene og av hele samfunnet, av den økende politiske og økonomiske makta til monopolselskapene i det militærindustrielle kompleks.

Vi slutter oss til kravet om «penger til utdanning og helse, ikke til våpen og krig». Vi arbeider for å utvikle en brei internasjonal antikrigsbevegelse. En bevegelse som kjemper for å få slutt på krigene i Irak, Syria, Afghanistan. En bevegelse som sier «nei til ny aggresjon i Libya». En bevegelse som fordømmer «krigen mot terrorisme i Afrika» som blir ført av de imperialistiske maktene, særlig av Frankrike og Tyskland i nært samarbeid med USA-imperialismen. Vi støtter folk og organisasjoner i disse landa som kjemper for tilbaketrekking av utenlandske tropper, for sine lands suverenitet, spesielt i Mali. Vi støtter den revolusjonære kampen som folket i Burkina Faso og andre nykoloniale land fører overfor Frankrike, USA og andre imperialistiske land.

Det kapitalistiske og imperialistiske systemet fører med seg elendighet, fattigdom, undertrykkelse og krig for det store flertallet av arbeidere og folk. Dette systemet har ingen framtid å tilby folket eller ungdommen.

Vi gjentar vår overbevisning om at revolusjonær forandring og sosialisme er nødvendig.

Dette budskapet vil de marxist-leninistiske partiene og organisasjonene spre blant arbeiderne og verdens folk i anledning av hundreårsdagen for Oktoberrevolusjonen. Sosialismen er framtida!

Erklæring fra møtet til de europeiske medlemmene av Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner. Tyskland, mai 2016.

Underskrivere:

  • Arbejderpartiet Kommunisterne, Danmark
  • Organisasjonen for gjenoppbygging av Hellas' kommunistiske parti (1918-1955)
  • Frankrikes kommunistiske arbeiderparti (PCOF)
  • Kommunistisk plattform, Italia
  • Spanias kommunistiske parti (m-l)
  • Revolusjon, Norge
  • Tyrkias arbeiderparti, EMEP
  • Organisasjonen for bygging av Tysklands kommunistiske arbeiderparti, Arbeit-Zukunft