Mindre kjent enn denne indoktrineringa av de som reiser ut, er det psykologiske apparatet som er satt i sving for militarisering av barna til utenlandskrigerne. Logikken ser ut til å være: Når norske unger ikke kan sendes i krig, får man gjøre barnesoldater av dem på annet vis.

Forsvaret bruker store ressurser på å vise «forståelse og ansvar» for familien hjemme når en av foreldrene er på krigsoppdrag i månedsvis. Minst like viktig er imidlertid indoktrinering av barna i NATOs sjølrettferdige verdensbilde. De blir «hjemmehelter».

Norge spiller sjølsagt en edel rolle i alle land hvor norske soldater og NATO er til stede. Bakgrunnen for okkupasjonen av Afghanistan blir for eksempel forklart på denne måten, med en pedagogikk som antakelig retter seg mot ungdomsskoletrinnet:

«Taliban styrte landet på en veldig streng måte. Alle i landet måtte gjøre slik som Taliban sa, og etter hvert ble befolkningen redd for dem.
De norske soldatene arbeider for at befolkningen i Afghanistan skal kunne føle seg trygge, og for at de skal kunne ivareta sin egen sikkerhet.»

Ved utreisen får ungene en propagandapakke med mer og mindre militære leker og effekter. Alle understreker Forsvarets prektighet. Barna får for eksempel egen feltlue i kamuflasjefarger med teksten «Jeg er med deg. Forsvaret. For alt vi har. Og alt vi er».

Ungene skal læres til å betrakte foreldre i NATO-uniform på utenlandsoppdrag som helter. Ved å vokte fremmedkrigernes ære på hjemmefronten får også barna ta del i heltestatusen. Dette er drevet så langt at ungene blir invitert med på medaljeseremonien for soldater og befal som vender hjem etter fullført oppdrag. Her passer man på at også ungene får medalje:

«Ved hjemkomsten får soldatene en medalje for den jobben de har gjort mens de var ute på oppdrag. Dere som har vært hjemme og gjort en jobb får også medalje fra Forsvaret. Den får du samtidig med medaljeseremonien for soldatene. Medaljen er et synlig takk fra oss i Forsvaret, for at vi har fått låne et familiemedlem fra deg en stund.»

Hva sier Barneombudet? Er denne formen for utilslørt militarisme god barnepsykologi?