Det er et så altfor velkjent refreng som spilles ut etter terroren i Paris: Makthavernes svar på terroren fostret av Vestens kriger er enda mer krig ute og mer undertrykking hjemme.

hollande paris isisRetorikken fra den franske presidenten Francois Hollande og andre statsledere ligner til forveksling den til daværende president George Bush da han etter 11. september 2001 lanserte sin «krig mot terror» og gikk løs først på Afghanistan, deretter Irak.

NATO-Jens følger ivrig opp: – Det er simpelthen ikke noe alternativ å ikke bruke militær makt nå, sier han.

Resultatene av denne terrorkrigen, som nå er inne i sitt femtende år, er hundretusener av drepte og mange millioner flyktninger fra Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Krigen har ikke bare resultert i massiv bombing og imperialistisk terror, men har også fostret en ny og tidligere ukjent form for islamistisk terror i skikkelse av fascistiske grupper som Islamsk stat (IS eller Daesh) og Nusrafronten (begge avleggere av Al Qaida).

Glemt etterpåklokskap

Flere av Vestens statsledere har de siste månedene motstrebende måttet erkjenne at terrorkrigen har vært feilslått. Selveste Tony Blair har fått klemt ut av seg at det er «et element av sannhet» i at okkupasjonen av Irak ga fødselshjelp til IS. Og vår egen Jonas Gahr Støre medgir nå, etter å ha blitt hardt presset av professor Terje Tvedt, «at den militære aksjonen [mot Libya i 2011] var svakt ledet, at den ikke hadde et klart definert sluttmål og at en mangfoldig opposisjon mot Gadafi hadde stor nytte av luftangrepene mot regimets infrastruktur i den borgerkrigen som utviklet seg» (vår uth.). Aftenposten 24.09.2015.

Disse to vestlige krigsherrene (flere kunne vært nevnt) vedgår i politikerspråk at de med sine sprengningstokt mot suverene stater har lagt veien åpen for jihadister og terrorister.

Så hvilke lærdommer trekker man? Enda mer av det samme!

Vil bombe herfra til evigheten

Retorikken og krigspsykosen er om mulig enda verre enn tidligere. Det gjelder i høy grad også for Norge sin del. VG har hylt om krig på lederplass, slik avisa har for vane. Framtredende medlemmer av regjeringspartiene ivrer for hensynsløs krig mot alt og alle i Midtøsten. Statssekretær i Samferdselsdepartementet, Tom Cato Karlsen (FrP), skriver på sin Facebookside at den eneste løsning er «å bombe dem herfra til evigheten». Spørsmålet om hvor mange titusener av uskyldige som stryker med i dette permanente bomberegnet er for Karlsen ikke-eksisterende. Vi har å gjøre med en statssekretær som gir en god dag i Genèvekonvensjoner og Nürnberg-prinsipper og agiterer for en Endlösung i terrorkrigens ånd. Han er opplagt ikke aleine, bare en smule mer frispråklig enn de fleste i regjeringskvartalene.

Til alt hell er det norske folkevettet foreløpig i behold, til tross for krigsgale politikere. Fire av ti spurte sier i en ny meningsmåling gjort for VG at de er mot å la norske soldater delta i direkte angrep mot IS i Irak og Syria. 38 prosent er for, mens 41 prosent er avvisende.

Med frykten som våpen

Hvor lenge det vil vare, er en annen sak. Frykten er makthavernes beste våpen. Når innbyggerne trygler statsmakta om å beskytte dem, uansett hvor mye det innskrenker friheten, har de ofret friheten sin i bytte mot sikkerhet – og har tapt begge deler.

Spørsmålene står i kø etter de siste terrorangrepene, men media og politikere kommer ikke til å stille dem: Hvordan kunne de effektive franske hemmelige tjenestene unngå å avverge ett eneste av mange samtidige attentater over store deler av Paris, sjøl etter advarsler fra tyrkisk etterretning? Hvordan kunne president Hollande minutter etter angrepene slå fast at det var IS som sto bak? Hvorfor gir akkurat angrepene i Paris, men ikke de forutgående bombeattentatene i Ankara og Beirut med nesten like mange ofre, foranledning til massiv militær intervensjon i Syria? Kan det tenkes at et stort terroranslag i en europeisk storby løser EUs akutte behov for å stanse flyktningstrømmen og få slutt på splittelsen i egne rekker, tilsynelatende uten å gå på akkord med sine egne prinsipper og traktater? Hva slags ytre faktorer må til for at makthaverne i et Europa der elendigheten vokser og de sosiale konfliktene og klassemotsetningene tiltar, kan skjerpe undertrykkinga og kontrollmekanismene uten at folket gjør opprør?

Sånne og lignende spørsmål vil ikke bli stilt, og langt mindre besvart.

EU, NATO og Norge

Frankrike vil mobilisere EUs militære arm.

Frankrike vil nå ikke bare mobilisere NATO, men også EUs militære arm. Forsvarsminister Jean-Yves Le Drian ber EU aktivere sikkerhetsgarantiene og de militære forpliktelsene som ligger i Lisboa-traktaten. Norge er allerede djupt involvert til tross for norsk utenforskap, blant annet med bidrag til EUs stridsgrupper og Nordic Battle Group.

Alt krigsminister Søreide og statsminister Erna Solberg venter på er en «forespørsel» fra enten NATO eller EU for å utvide den norske militære innsatsen fra irakisk Kurdistan til direkte krigsoperasjoner med F-16 og annet offensivt materiell i Syria. Jens Stoltenberg har sikkert allerede sendt forespørselen allerede, kanskje også denne gang som sms.

Det vil bli et nytt Libya, bare enda verre. Det er duket for massakrer som vil sette ugjerningene til Daesh i skyggen.

Taktisk partnerskap

Den store forskjellen fra Libya-krigen er at Frankrike, USA og Russland ser ut til å ha blitt enige etter G20-møtet i Tyrkia og terroren i Paris. På overflaten blir den nye alliansen Russland-Frankrike forklart med et skjebnefellesskap: Det er nå klart at det var en bombe som sprengte det russiske passasjerflyet over Sinai 31. oktober. 224 mennesker omkom.

Dette partnerskapet er av taktisk karakter og vil ikke vare lenge. Raskt skiftende allianser mellom imperialistmaktene og deres lokale medløpere kan føre til utilsikta eller planlagte konfrontasjoner mellom stormaktene. Da kan et nytt helvete bryte løs.

Syria er nå brennpunkt for motsetningene mellom de store imperialistmaktene og det delvis ustyrlige kobbelet av regionale makter. Tyrkia, Saudi-Arabia, Qatar, Israel, Iran og Egypt kjemper alle ved hjelp av petrodollar, etterretning og våpenleveranser om innflytelse via sine leiesvenner som IS/Daesh, Nusrafronten, FSA, Hezbollah og en hel rekke andre mer og mindre obskure organisasjoner.

IS har rike onkler

IS/Daesh er en terrororganisasjon med åpenbar solid finansiering og mektige støttespillere. Hadde det ikke vært slik, ville organisasjonen ha vært knust for lenge siden. Dette var tilfelle lenge før IS begynte å eksportere olje fra erobra oljefelter i Irak. Lynoffensiven mot Mosul og det nordlige Irak skjedde med splitter nye Toyotaer.

Israel bistår terroristene i Syria fra sidelinja.

Den finansielle og militære oppbygginga av al-Nusrah (Nusrafronten) og Daesh i Syria har skjedd med henholdsvis Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia som de viktigste fadderne. Israel har hjulpet til fra sidelinja med flere bombeangrep mot regjeringskontrollerte områder i Syria og medisinsk behandling av krigere fra Nusrafronten. Disse terrorbrigadene har i flere år vært de virkelige kreftene bak den syriske «opposisjonen», en opposisjon som har fått tilført tusenvis av fremmedkrigere fra Libya og Tunisia og militær og materiell støtte fra USA og andre NATO-land samt fra oljediktaturene i Gulfen.

Opposisjon for terror

Opposisjonen som Norge og utenriksminister Børge Brende støtter, FSA (Den frie syriske hæren), er et sammenrask av avhoppere fra den syriske regjeringshæren som har gjennomført flere taktiske operasjoner og krigsforbrytelser i spann med Nusrafronten. I praksis er FSA et vedheng til de to store terrorbrigadene. Etter at Saudi-Arabia sammen med Egypts militære kuppmaker al-Sisi knakk ryggen på Det muslimske brorskapet (og som dermed ga Qatar og Tyrkia et kraftig tilbakeslag), har Recep Erdogan og emiren i Doha valgt å satse på Nusrafronten. Wahabistene i Saudi-Arabia har sett på Brorskapet og Qatar som en farlig konkurrent. Det ultrareaksjonære kongedømmet i Riyad, USAs privilegerte partner i etterretning og militært samarbeid, har i lang tid satset sine kort på Daesh for å styrke sin posisjon i Irak på bekostning av erkefienden, det sjiamuslimske Iran.

Kontroll over Syria

Målet for hele spekteret av intervensjonsmakter er å vinne hegemoni i Syria. USA vet bedre enn noen at det er reint skuebrød når Saudi-Arabia og klientstatene på den arabiske halvøya deltar i alliansen for å «bekjempe IS». Mange av angrepstoktene har i realiteten vært våpendropp til IS. Saudi-Arabia er mer opptatt med å føre en blodig krig mot Houthi-militsen i Jemen, en regelrett invasjonskrig som ikke ser ut til å bry «verdenssamfunnet» det ringeste.

De russiske luftangrepene i Syria har vært av en helt annen effektivitet, men også Russland ser etter en utvei gjennom imperialistisk «partnerskap» for ikke å bli sittende fast i ei militærpolitisk hengemyr. IS og Nusrafronten kan aldri elimineres fra lufta. De fire siste årene er det de kurdiske peshmerga-ene og YPG, samt den syriske regjeringshæren med støtte fra Hizbollah, som har vært den eneste reelle militære motmakta til IS og de øvrige terroristgruppene.

Det Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia er ute etter er å styrte regimet til Bashar al-Assad for å svekke Iran og styrke egen regional innflytelse. Gjennom sine uoffisielle stedfortredere fører de revirkamp, en revirkamp som de alle vet ikke må komme på kant med USA-imperialismens interesser. Imidlertid vet de at en tilstand med varig ustabilitet i regionen nettopp er det som passer inn i amerikanernes strategi, og de manøvrerer i rommet som USA-imperialismen har gitt dem.

Permanent kaos ute

Ulogisk? På ingen måte. Etter den såkalte arabiske våren har USA innsett at et stabilt Midtøsten med despoter som danser etter imperialistenes taktstokk er et passert historisk stadium. I den nåværende etappen er et permanent kaos og barbari å foretrekke, for bare en sånn tilstand gir rom for å manøvrere fritt og et carte blanche fra «verdenssamfunnet» til å intervenere militært i «humanismens» navn. Det handler om olje; rettere, det handler om å kontrollere olja slik at rivaler som Kina ikke får hånd om den.

USA og Europa har fått sin økonomiske makt svekket, men Vesten med USA i tet har fremdeles overlegne militære muskler. Med disse musklene påtar Vesten seg det tunge «ansvaret» med å beskytte sine egne, nei, unnskyld, verdenssamfunnets interesser. Ved at det til enhver tid er en «nyttig fiende» av typen Daesh eller Boko Haram som herjer i de strategiske knutepunktene, kan imperialistene når som helst gripe inn for å «redde sivilisasjonen og spare menneskeliv».

… og permanent orden hjemme

Permanent kaos ute blir et nyttig påskudd for å skape permanent orden hjemme. Ropene om mer overvåking, interneringsleire for flyktninger og alle «suspekte», mer væpning av politi, militære i gatene og så videre tiltar oppskriftsmessig i styrke. President Hollande har slått tonen an med sin proklamering av tre månederes unntakstilstand over hele Frankrike. Alle vet at disse tiltakene ikke vil ha effekt, annet enn i beste fall svært kortvarig, hvis hensikten er å demme opp for terrorister. Men det er et effektivt middel for å strupe ytringsfriheten og demonstrasjonsfriheten. Terrorister vil alltid finne utveier og dører som står på gløtt.

Terrorismen vil fortsette og trolig tilta så lenge media og politikere fornekter årsakene. Terrorismen oppstår ikke av intet. Ungdommer i puberteten lar seg ikke motivere til å sprenge seg sjøl og andre til døde uten at de som manipulerer dem kan spille på en reell fortvilelse, en reell følelse av urett, en virkelig følelse av å bli stigmatisert og tråkka på. Og både Gud og Allah må vite at Vestens kriger, plyndring av ressurser, korstog og rasisme nærer denne fortvilelsen og dette raseriet hver time og hvert sekund.

Blir vi kvitt imperialismen, så kvitter vi oss samtidig med terrorismen. Inntil arbeiderklassen og folkene stiller den herskende klassen til veggs, vil imperialismen og terrorismen fortsette å nære hverandre i en endeløs spiral av frykt, redsler, profitt og død.