Etter terrorangrepet som drepte 32 venstreorienterte ungdommer i byen Suruc, har Tyrkia tilsynelatende gjort helomvending. Landet har til nå ikke deltatt i den USA-leda «koalisjonen», men har nå gitt grønt lys for at Inçirlik-basen kan brukes til amerikanske flyangrep mot nabolanda. Ankara har sendt flere F-16 skvadroner inn over mål i Syria og Irak. Bombetoktene har dels vært retta mot IS-kontrollerte områder, men i minst like stor grad mot soner kontrollert av de syrisk-kurdiske sjølforsvarsavdelingene til YDG i Rojava og mot basene til den væpna greinen til det kurdiske arbeiderpartiet PKK i Tyrkia og Irak.

Påskudd for å knekke kurderne

Tyrkias påståtte helomvending i kampen mot IS-terroristene blir brukt til å knuse de mest effektive stridsavdelingene i kampen mot IS, nemlig de ulike kurdiske peshmerga-styrkene. Den snart tre år lange våpenhvilen med PKK er brutt.

Tyrkia har fram til nå vært en uoffisiell, men avgjørende støttespiller for islamofascistene i Islamsk Stat (IS) og Nusrafronten. President Erdogan og de tyrkiske militære ser på IS som et nyttig redskap fordi IS både kjemper mot den syriske regjeringshæren og mot kurderne i det nordøstlige Syria og i Nord-Irak.

Det har vært en stilltiende avtale at IS skal holde seg unna tyrkisk territorium til gjengjeld for tyrkisk materiell, logistikkstøtte og slusing av nye fremmedkrigere inn i Syria. Etterhvert har Tyrkia blitt presset innenriks- og utenrikspolitisk til å returnere nye IS-rekrutter som ankommer Tyrkia. Dette kan være en blant flere grunner til at IS iverksatte terroraksjonen i Suruc og dermed framprovoserte en tyrkiske motreaksjon.

En kabal som neppe går opp

Tyrkias mottiltak så langt bidrar saktens til å gi IS en advarsel, men viktigere for regimet til Recep Erdogan er å utnytte situasjonen til å rette nye slag mot den kurdiske bevegelsen i og utenfor Tyrkia. Det vitner da også de siste dagenes bombeangrep om.

Regimets stormaktsambisjoner i regionen omfatter velting av regimet til president Bashar al-Assad i Damaskus. Men da vil Tyrkia sikre seg mot at kurderne får noen plass i et «frigjort» Syria, og Ankara vil dessuten hindre at rivaler i regionen, som Saudi-Arabia, får for sterk innflytelse. Dét blir ingen enkel oppgave, ettersom de jihadistiske terrororganisasjonene IS, Nusrafronten og lignende syriske «opposisjonelle» utgjør både spydspissen og ryggraden i kampen mot Assad. De har alle sine respektive reaksjonære sponsorer som Saudi-Arabia, Qatar, Emiratene – og Tyrkia.

Konfliktfylte interesser

NATO-møtet vil forsøke å legge en kabal som ennå mangler noen tyrkiske kort for å gå opp. Erdogan gikk på en kraftig smell ved valget i juni, der det kurdisk-dominerte HDP fikk stor framgang. Erdogan driver et aktivt spill både utenriks og på hjemmebane for å underminere og kriminalisere den kurdiske nasjonale bevegelsen og venstreopposisjonen i landet. Han planlegger trolig et nyvalg for å styrke regjeringsmakta til AKP som nå fungerer som et forretningsministerium.

Spørsmålet er om USA og NATOs geostrategiske interesser, som blant annet innebærer en allianse med kurderne i Nord-Irak, lar seg kombinere med Erdogans ambisjoner om å gå til direkte militær aksjon for i første omgang å erobre en buffersone i det nordlige Syria. Ved å sanksjonere en ny «humanitær» angrepskrig, risikerer NATO å sette fyr på egen bak. Tyrkia er politisk eksplosivt, og det finnes en sterk antikrigsbevegelse som avviser krigshandlinger mot Syria.

Se også: Tyrkiet afblæser våbenhvile med PKK:
Erdogan erklærer ’krig’ mod IS – men angriber kurdere og venstreorienterede (KP Netavisen – dansk)