Erfaringene fra Irak-krigen og krigsforbryterne George W. Bush og Tony Blair er tross alt ikke glemt. Krigsmotstanden i USA, Storbritannia og Frankrike ødela det planlagte krigsscenarioet som president Obama og den britiske statsminister David Cameron hadde lagt opp til de første dagene i september, samtidig som deres trofaste alliansepartner Australia overtok formannsskapet i FNs Sikkerhetsråd etter det mer upålitelige Argentina.

Russisk diplomati

Først gikk Cameron på et ydmykende nederlag i det britiske Underhuset, som gjorde en felles angloamerikansk blitzkrieg politisk umulig. Siden ble Obama usikker på følgene av et angrep uten først å gå til Kongressen, og satte angrepet på vent. Dernest sleivet utenriksminister John Kerry 9. september da han sa at Syria kunne unngå et angrep dersom de i løpet av ei uke oppga sine kjemiske våpen, før han la til at det jo umulig ville skje med et upålitelig regime som det syriske. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov nølte ikke et sekund med å gripe det diplomatiske initiativet, og tilsluttet seg «forslaget» fra Kerry om å sette Syrias kjemiske våpen under internasjonalt overoppsyn. Dermed var USA satt sjakk matt på den diplomatiske arena.
Allerede 12. september hadde Syria undertegnet FNs Kjemivåpenkonvensjon. Assad-regimet vil trolig raskt ratifisere avtalen. Det har aldri nabostaten Israel gjort, uten at «det internasjonale samfunn» av den grunn legger press på sionistregimet.

Angrepskrigen ser med dette ut til å være avlyst i denne omgangen, eller i det minste satt på vent. Men det er ingen grunn for krigsmotstandere og fredsaktivister til å senke beredskapen. Den vestlige imperialismen har helt klare og bestemte ambisjoner når det gjelder å knekke Syria. Disse ambisjonene er for det meste helt sammenfallende med interessene til Israel. Det dreier seg om å «temme» palestinerne og gjøre opp med Hizbollah i Libanon, og det dreier seg om å rydde veien for et storstilt oppgjør med Iran.  Den syriske «nøtta» må derfor knekkes dersom vestmaktene skal sikre sitt totale hegemoni i Midtøsten og rundt Middelhavet.

Men nøtta viser seg å være hard. Imperialistenes håp var først å utnytte den arabiske våren til å undergrave regimet i Damaskus. Det skjedde først i det skjulte, med våpenleveranser til deler av opposisjonen og spredte bombeangrep og sabotasjeaksjoner for å framprovosere brutale mottiltak fra regimets side. Parallelt ble Den frie syriske hær og Det syriske nasjonalrådet opprettet på instruks fra «Syrias venner» (der også Norge har bidratt), i tett samarbeid med regionale stater som Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia. De politiske lederne av denne «opposisjonen» har vært figurer utpekt på omgang av USA, Saudi-Arabia og Qatar. Med Tyrkia og Jordan som sluser og bakland har tusenvis av islamistiske leiesoldater blitt sendt til Syria for å utkjempe «hellig krig», mange av dem fra NATOs alliansepartnere fra krigen mot Gaddafi i Libya, men også tusentalls fra Marokko, Afghanistan og andre land.

Ut med Brorskapet, 
inn med al Qaida?

Den amerikanske strategien for regimeskifter og destabilisering i hele regionen har støtt på problemer underveis, ettersom de via Saudi-Arabia og Qatar har forsøkt å «balansere» gruppene knyttet til al-Qaida med Det muslimske brorskapet og dets avleggere i forskjellige arabiske land. Men som sommerens militærkupp mot president Morsi i Egypt demonstrerte til overmål, er Brorskapet ute av imperialismens varmestue og er satt ettertrykkelig på plass. Det samme gjelder brorskapets hovedsponsor, Qatar, det eneste arabiske landet som deltok i bombinga av Libya. De forente arabiske emirater gjennomførte i sommer en omfattende utrenskning blant Brorskapets anførere i landet. Det skjedde dagen før militærkuppet i Kairo. Tre dager seinere ble Brorskapets og Qatars folk i den syriske Nasjonalkoalisjonen, blant annet «statsminister» Ghassan Hitto, kastet ut og erstattet med ledere som lystrer Saudi-Arabia og USA direkte, som Ahmed Assi al-Jarba. Nå innrømmer USA åpent at CIA forsyner opprørerne direkte med våpen, og målet er naturligvis å bygge opp styrke til en større motoffensiv mot regjeringshæren som i mange måneder har vært på offensiven.

Det problematiske paradokset for Obama er hvordan det amerikanske folket skal forklares at USA og Vesten slåss side om side med al-Qaida i Syria – altså med den offisielle hovedfiende som brukes som begrunnelse for den evigvarende «krigen mot terror». Eller hvorfor Vesten aktivt hjelper salafistene med å slakte ned den kristne minoriteten i Syria, som må søke vern hos det alawitt-dominerte regimet til Bashar al-Assad.

Venter på et påskudd

Ingen må tro at USA og Obama har til hensikt å svelge den diplomatiske og politiske ydmykelsen i Syria-spørsmålet. På et eller annet tidspunkt og på et eller annet vis vil det bli funnet – eller regissert – et nytt påskudd for å straffe Assad-regimet for reelle eller påståtte krigsforbrytelser.  Det vil skje uansett om Damaskus etterlever en avtale om å avhende sine kjemiske våpenlagre til punkt og prikke. Ved å framprovosere et syrisk angrep mot Tyrkia, vil USA også kunne trekke inn hele NATO gjennom aktivering av artikkel 5 i Atlanterhavspakten. Da vil også Norge være «forpliktet» til å komme sin NATO-allierte militært til unnsetning.
Det er i virkeligheten ikke en egentlig borgerkrig som pågår i Syria, men snarere en intervensjonskrig der en rekke fremmede stater trekker i trådene. Det syriske folket kjemper i en uhyre trengt situasjon, der det som startet som et opprør mot Assad i dag dreier seg om å forsvare landets suverenitet og eliminere utenlandsk innblanding.

Artikkel fra Revolusjon nr. 43, september 2013