Taktikken må legges om dersom havnearbeiderne skal ha håp om å vinne. Splittelsen i Norsk Transportarbeiderforbund er åpenbar. Det kan bli nødvendig å løsne den strategiske fanglina til både LO og egen forbundsledelse, og satse på egen los.

Fra en av havnemarsjene i Oslo. CC-BY Revolusjon.Fra en av havnemarsjene i Oslo. CC-BY Revolusjon.Havnekonflikten kunne ha vært kronet med seier for lenge siden dersom resten av fagbevegelsen, og framfor alt LO sentralt, hadde brukt de maktmidlene som står til rådighet.

I praksis måtte det ha betydd en systematisk og hurtig opptrapping i form av sympatistreiker i hele transportsektoren og eventuelt i andre bransjer – helt til Risavika ved Stavanger, Holship i Drammen, Yilport i Oslo og NHO ble tvunget i kne. Det trengte ikke vare særlig lenge.

Alt dette hadde vært mulig å gjennomføre innenfor det eksisterende lov- og avtaleverket. Dette er et faktum som verken fagpampene eller NHO kan bestride. Ett av de områdene hvor streikeretten fremdeles er reell gjelder bruk av kampmidler for å opprette tariffavtale. Her inngår også retten til sympatistreik.

Moralske vinnere

Likevel har vi en konflikt som gjennom to lange år har stilt havnearbeidernes utholdenhet og kampvilje på ekstreme prøver. Prøver de har bestått på eksemplarisk vis. Havnearbeiderne er moralske seierherrer uansett kampens endelige utfall. Dessverre betyr ikke det at de har vunnet den faktiske kampen. Kapitalen bryr seg katta om moral.

Enten bryggesjauerne vinner eller ikke, er norsk fagbevegelse i ferd med å bli tildelt et banesår. Dersom de vinner, er det i alle fall ikke på grunn av LO. Og taper de, er det fordi LO har latt det skje. Omfavnelser fra det reformistiske fagapparatet har aldri hatt annen hensikt enn å presse lufta ut av kampviljen til sjauerne.

Ved første øyekast kan det virke ubegripelig at LO driver langsiktig selvskading på denne måten. Den banale forklaringa er at de reformistiske faglige lederne er villige til nesten hva det skal være for å unngå skarpe klassekonfrontasjoner hvor de risikerer å miste kontrollen over medlemmene.

En kamp på flere fronter

Sjauerne har omfattende støtte fra grunnplanet i nær sagt alle forbund, og de har fått viktig støtte fra store LO-avdelinger rundt om i landet. Men Youngstorget har sørget for at denne massive solidariteten med noen unntak har blitt stående som resolusjoner og støttemarkeringer. Det har ikke stått på viljen hos LO-avdelingene lokalt, men de har ingen reell makt til å tvinge verken enkeltforbund eller LO til å gå fra ord til handling.

Støtten fra LO-toppen til bryggesjauerne har vært som en blytung ryggsekk å ta med seg i striden. LO-systemet fører «klassekamp» gjennom LOs juridiske kontor. ILO-konvensjonen om fortrinnsrett og det faktum at LO baserer sin egen eksistens på at tariffavtaler blir oppretta og forsvart, er underordna klassesamarbeidsideologien. Kjerna i Youngstorgets tankegang er at hvis kampen ikke lar seg vinne gjennom det borgerlige rettsvesenet og forhandlingsdialog, er det bedre at bryggearbeiderne taper enn at de blir stående som flammende eksempler på at ei aktiv og utholdende kamplinje gir resultater.

LO-lederen holder kjeft

At dette er tilfelle, vil de sjølsagt aldri vedstå seg. Men fravær av handling taler mer enn ordgyteri. LOs leder Gerd Kristiansen har i løpet av disse to åra knapt uttalt seg om denne grunnleggende prinsippkampen for norsk fagbevegelse. Hun har delegert til nestleder Tor-Arne Solbakken å lire av seg erklæringer om den iherdige innsatsen som blir lagt ned av LOs advokater. Dette har vært og er et signal til NHO og makthaverne om at LO ikke vil legge stor prestisje inn i denne kampen, og at Arbeidsretten og andre klassedomstoler får avgjøre spørsmålet i klassesamarbeidets ånd.

Innad i LO vil dette sikkert bli bortforklart med at nestlederen kommer fra privat sektor, mens LO-lederen har sin bakgrunn fra offentlig sektor. Men alle bør forstå at dette ikke er annet enn det svenskene kaller skitsnack. LO-lederen legger for eksempel sin tyngde inn i kampen mot søndagsarbeid, noe som i minimal grad rammer offentlig sektor.

Så lenge reformistene og sosialdemokratiet har makt og mulighet, vil de på alle mulige vis prøve å vingestekke militante kamper som utfordrer klassesamarbeidssystemet. Pampene er i ord nødt til å støtte havnekonflikten, som er hundre prosent lovlig ifølge det tariffrettslige rammeverket. De vil bare for all del ikke at militante kamper som i realiteten blir ført av arbeiderne sjøl, skal seire. Hvorfor? Fordi en seier som følge av militant grunnplansorganisering og utholdenhet på tross av og på tvers av pampenes passivitet, ville flombelyse fagtoppenes dobbeltspill og knefall for kapitalmakta.

Spliden i LO

Til en viss grad kan LO-toppen dekke seg bak mangel på konsensus innad. Det er en kjent sak at ledelsen i Industri og Energi har spilt en destruktiv rolle i forhold til kampen i Risavika, havnekonfliktens utspring. Bakgrunnen er den sneversynte striden forbundene imellom om hvem som skal ha organisasjonsretten – og dermed kontingentpengene – i såkalt tarifftomt rom. Ikke desto mindre har et enstemmig LO-sekretariat stilt seg bak NTF, også når det gjelder boikotten av Yilport i Oslo havn. Men på kammerset er man enig om at vedtaket ikke skal ha praktiske konsekvenser.

Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) er ett av LO-forbundene der kampvilje og solidaritet står sterkest. Men dessverre er det sånn at også ledelsen i havnearbeidernes eget forbund har lagt opp en strategi basert på illusjoner om at borgerlig juss og velviljeerklæringer fra LO ville føre til rettferd og seier.

En strategi for nederlag

Utad har NTF stått fjellstøtt bak sine egne som i to år har sloss for tariffavtaler og for fortrinnsrett til losse- og lastearbeid. Strategien har gått ut på å bruke LOs jurister i det borgerlige rettsvesenet og holde døra åpen for dialog med motparten, samtidig med at utvalgte havner har vært tatt ut i konflikt og sympatiblokade.

Når en på denne måten har satt sin lit til paragrafer og borgerlige rettsinstanser, har det vært om å gjøre ikke å utfordre den ærede motpart, arbeidsretten og borgerskapets øvrige domstoler gjennom et for høyt konfliktnivå. De konfrontasjonene som har skjedd, skyldes at havnearbeiderne har vært nødt til å reagere overfor åpenbare tilfeller av streikebryteri. NTF forholdt seg lenge passive til streikebryteriet som foregikk på havna i Tromsø. Dette ble skarp påtalt av blant andre journalist Jan-Erik Østlie i LO-aktuelt i august i fjor, under overskriften «Tragedien i Tromsø». Ledelsen i NTF har tatt avstand fra sine egne medlemmer ved minst én anledning. Politiet har vært satt inn mot bryggesjauere og andre fagorganiserte i både Tromsø og i Oslo.

Intern strid i NTF

Ved flere anledninger har borgerskapets domstoler kvittert med å frikjenne NHO for streikebryteri. Den 8. oktober i fjor og nå i sommer har Arbeidsretten enstemmig gitt NHO medhold i at tariffavtalte bestemmelser om fortrinnsrett ikke gjelder på bedriftskaier som NHO definerer som «private» – også kaiområder som er bortforpakta kommunal eiendom. Sjøl om NTF mener å finne noen positive formuleringer i domspremissene, er det vanskelig å skjønne annet enn at NHO har fått ekstra drahjelp fra Arbeidsretten til å fortsette sin svinske strategi.

Det har hele veien pågått en kamp innad i forbundsledelsen om kampformer og kampmidler. Striden ble brakt ut i offentligheten av forbundsleder Roger Hansen sjøl. Det skjedde da han, på vegne av et mindretall på fire i forbundsstyret, klarte å forhindre et klart flertallsvedtak om å gi ledelsen fullmakt til å iverksette sympatistreiker i resten av forbundets bransjeområder for å presse fram en løsning i konflikten i Oslo. Ved å bruke en klausul i vedtektene forpurret Hansen flertallsvedtaket, som er anket inn for forbundets representantskap og dermed tidligst kan tre i kraft når representantskapet møtes den 1. oktober. Begrunnelsen Hansen gir er blant annet følgende:

«[N]år vi har hatt en boikott og sympatistreik gående i to år, uten at arbeidsgiversiden har gitt etter, må vi etter vår mening stille oss spørsmål om det er mer av samme medisin som skal til – eller om vi skal forsøke noe annet. Vi må i det minste gjøre en vurdering av om en opptrapping i form av flere streikende fører oss nærmere målet.»

Forbundsleder Roger Hansen på vegne av mindretallet i forbundsstyret i NTF i Fri Fagbevegelse 9. september 2015.

Forbundslederen erkjenner at den valgte linja ikke har ført fram, men vil altså ikke ha noen opptrapping. Hvilke alternativer står en da igjen med?

Et grovt svik

Havnearbeiderne oppfatter med rette dette som en kniv i ryggen. Det mer kampvillige flertallet i forbundsledelsen er bakbundet i de nærmeste ukene. Forbundets nestleder, Lars Johnsen, nøler heller ikke med å kalle mindretallets handling for et svik. Tida løper og NHO kan gni seg i henda, mens mange av de oppsagte sjauerne risikerer å miste retten til AFP.

Som om ikke LO sin passivitet var demoraliserende nok, bidrar forbundslederens beinkrok til å undergrave havnekonflikten i en kritisk fase. Vi skal ikke påstå at det er snakk om bevisst sabotasje, men det er nærliggende å mistenke at Roger Hansens utspill er forhåndsklarert med begge sider av Youngstorget.

ESA instruerer Høyesterett

Samtidig med dette slaget kom meldinga om at EU-kommisjonen og overvåkingsorganet ESA instruerer norsk høyesterett om å dømme boikottaksjonene som NTF har varsla mot Holship i Drammen havn, for ulovlige. Det går fram av et brev fra ESA til EFTA-domstolen 18. august, melder ABC Nyheter.

ESA gir dermed Holship medhold i at NTF sitt «monopol» til havnearbeid er i strid med flere artikler i EØS-avtalen. Dette betyr at EØS-retten tilsidesetter tariffavtalen som er framforhandlet av NTF og LO.

Sjøl for den som har tillit til den norske statens rettssystem må det være et tankekors at Høyesterett kan instrueres av en fremmed makt. Hva skjedde med domstolenes «uavhengige rolle» i den norske konstitusjonen?

Fått nok av EØS-pisken

Om ikke annet, vil pålegget fra ESA gi ny ammunisjon til kravet om norsk utmelding av EØS. Det er et krav landsmøtet i NTF stilte seg bak i fjor, som første LO-forbund.

Forholdet til EØS-avtalen og det som begynner å ta form av et EØS-opprør også i de største LO-forbunda i offentlig og privat sektor, fører til alvorlig bekyrming i LO- og Ap-toppen. Dette er en faktor som hører med når en skal forklare den bakstreverske rolla som LO sentralt spiller i havnekonflikten. I tospann med Ap i samarbeidskomiteen, forsvarer LO-ledelsen med nebb og klør den slavebindende og arbeiderfiendtlige EØS-avtalen. Skulle LO ta aktivt parti for kampen til sjauerne, vet Youngstorget at det nødvendigvis vil føre til konfrontasjon med EØS og EU, en konfrontasjon de absolutt ikke ønsker.

Det blir mer og mer klart at LO-toppen satser på en utmattelsestaktikk i håp om at bryggesjauerne og NTF oppgir kampen før man kommer til det punkt hvor EØS-avtalens diktat blir knesatt og trer fram i sin fulle gru for det menige LO-medlem.

Overdriver valgets betydning

Havnearbeidere konfronterer Carl I. Hagen på en av havnemarsjene i Oslo.Valgresultatet var «en på trynet» for Høyre og Fremskrittspartiet i blant annet Tromsø og Oslo, byene der havnekonflikten har vært mest skjerpa. Det er sjølsagt positivt. Enkelte har spissformulert dette som at «havnearbeiderne vant valget», og fester nå lit til at et nytt bystyreflertall i disse byene kan oppnevne nye havnestyrer som respekterer tariffavtaler og ILO-konvensjonen. Det kan se ut som om dette er blitt et nytt halmstrå som forbundsleder Roger Hansen i NTF nå klynger seg til. – Vi håper rødgrønne styrer både i Oslo og Tromsø kan få normalisert situasjonen på havnene, sier han til forbundsorganet Transportarbeideren.

Det er opplagt at politiske omrokeringer i rådhusene må og kan brukes som politisk pressmiddel. Imidlertid ville det være en regelrett videreføring av nederlagslinja dersom det er denne typen politiske vedtak havnearbeiderne nå skal feste sin lit til. For det første vil det ta tid før nye bystyre- og byrådsforhandlinger er avklart, og enda lenger tid før det skjer eventuelle endringer i havnestyrene. Det skal videre mye til for at et nytt havnestyre i Oslo vil kunne annullere eller reforhandle kontrakten som allerede er inngått med Yilport. For det første må det være politisk vilje til det, noe som er høyst usikkert – tross alle høytidelige løfter før valget – ettersom Arbeiderpartiets representant i havnestyret var blant de som stemte for anbudsutsetting av containerhavna. For det andre ville dette bli starten på en juridisk dragkamp med Yilport og NHO, som kanskje vil trekke inn ESA, slik som det har skjedd i Drammen.

Å stole på at denne typen politiske og juridiske prosesser vil gi seier til slutt, vil være en farlig avsporing som tapper krafta ut av kampen. Nettopp derfor vil reformistiske faglige ledere som egentlig ønsker å avblåse kampen, prøve å gi næring til håpet om at dette kan gi et resultat man kan leve med.

Veien videre

Oddsene for bryggesjauerne har unektelig blitt dårligere etter at forbundet har demonstrert splittelsen som råder i egen leir. Også dét er noe sabotørene i LO-ledelsen kan bruke til å dekke over sin egen tafatthet – sist demonstrert på Oslo havn på valgdagen da fem registrerte bryggearbeidere krevde å få utføre lossejobben som var satt bort til Bring, totalt på tvers av ILO 137 og eksisterende avtaler. Bryggearbeiderne ble bortvist fra sin egen arbeidsplass med hjelp fra politiet, uten at det har kommet så mye som et kremt fra de øverste etasjene på Youngstorget.

Sjauerne må forberede seg på å foreta et vanskelig valg hvis ikke et overveldende flertall i forbundets organer stiller seg bak ei kamplinje som monner.

Om ikke NTF trapper opp konflikten de nærmeste ukene, kan bryggearbeiderne gjøre ett av to: De kan enten håpe på et dårlig kompromiss, hvor noen av sjauerne kanskje blir gjeninntatt i noen av røverselskapene som har presset dem ut av jobben. Eller de kan bestemme seg for å føre kampen videre på sjølstendig grunnlag, uavhengig av og om nødvendig på tvers av LO og eget forbund.

Uavhengig kampledelse

Det vil koste på mange vis, men dette kan være eneste farbare vei hvis bryggearbeiderne skal ha håp om å vinne. Utfallet av å følge ei slik linje er sjølsagt uviss og avhengig av mange faktorer. Framfor alt forutsetter den at et overveldende flertall blant sjauerne, som i utgangspunktet ikke er mange, orker å videreføre og trappe opp kampen de har stått i gjennom to år. Det forutsetter videre at havnearbeiderne allerede nå tar nødvendige skritt for å etablere en uavhengig kampledelse som ikke involverer forbundsledelsen, og at de når tida er inne går bredt ut og oppfordrer til organisering av uavhengige streikestøttekomiteer over hele landet.

En slik omlegging av taktikken vil innebære rasende angrep ikke bare fra NHO, men også fra LO, som nå vil vise sitt sanne ansikt. En skal heller ikke se bort fra at det kan komme fordømmelser fra NTF-ledelsen. Avhengig av hvilke mekanismer og kommunikasjonslinjer man velger i forhold til forbundsledelsen, kan valg av en uavhengig kampledelse føre til at forbundet truer med å holde tilbake streikebidrag, av hensyn til streikekassa og bøtetrusler fra domstolene. Det må avvises. NTF har tidligere erklært at forbundet ikke har råd til å tape denne kampen. Da må kravet være at kampen skal føres helt til ende, koste hva det koste vil. Gjør ikke NTF det, står havnearbeiderne i realiteten uten et forbund, og må ta sine forholdsregler deretter.

Eventyrpolitikk og realisme

Noen vil kalle dette for rein eventyrpolitikk. Men sannheten er at bryggesjauerne har svært lite igjen å tape. Mange av dem som er oppsagt vil uansett ha store vanskeligheter med å få ny jobb.

Det som ikke må glemmes er at havnearbeiderne har omfattende og stor sympati blant arbeidsfolk flest, både i og utenfor LO. Mange er villige til å gå langt for å støtte den rettferdige kampen de fører. Solidariteten blant breie masser av LO-medlemmer er et faktum som de reformistiske klassesamarbeidsfolkene i LO er tvunget til å ta hensyn til. Dette er kjensgjerninger som havnearbeiderne kan trekke veksler på, dersom de spiller sine kort riktig. I tillegg kommer den internasjonale solidariteten fra havnearbeidere over hele verden.

«Om noen er i stand til å mønstre kraft og vilje til en så krevende kamp, så er det havnearbeiderne.»

Om noen grupper av arbeidere i Norge er i stand til å mønstre kraft og vilje til en så krevende kamp, så er det havnearbeiderne. Det har de til fulle vist.

NTF vil muligens av hensyn til forbundskassa distansere seg fra de streikende. Men NTF kan ikke under noen omstendigheter distansere seg fra kravet om tariffavtale! Gjør de det, har forbundet i praksis abdisert som et fagforbund.

«Ville og uregjerlige» havnearbeidere som sanker brei solidaritet blant arbeidsfolk landet over, kan paradoksalt nok gi NTF og LO nye åpninger for å få på plass en avtale med NHO som følge av felles ønsker om å «gjenopprette ro og orden i arbeidslivet». En opptrappa konflikt som ligger utenfor forbundets kontroll kan gi ny åpning for NTF til å komme på banen. Men havnearbeiderne må fra første øyeblikk gjøre det klart at de ikke vil godta at en hvilken som helst avtale blir tredd ned over hodet på dem. Det er de streikende som skal ha siste ordet.

Tvers igjennom lov til seier

Vi er rimelig sikre på at det vil la seg gjøre å utvikle en stor og brei streikestøttebevegelse i det øyeblikk havnearbeiderne viser at de fortsatt har vilje til å føre kampen fram til seier. De kan også trekke veksler på den breie og økende EØS-motstanden som bygger seg opp både i og utenfor LO. Men det krever at de må våge å trosse det faglige byråkratiet, også de reformistiske elementene innafor Transportarbeiderforbundet, og markere besluttsomhet til å føre kampen uavhengig og på tvers av fagapparatet. Det er ingen liten forpliktelse å ta på seg.

De må dessuten være villige til å utfordre Arbeidsretten og de øvrige borgerlige domstolene, og allerede i forkant erklære at de nekter å bøye seg for klassedommer som sannsynligvis blir effektuert mot dem. Ved å kunngjøre at de ikke aksepterer klassedommer, kan de gjøre dommene virkningsløse. Stilt overfor en urokkelig besluttsomhet og en brei solidaritetsbevegelse, er det også mulig at domstolene avstår fra å felle dom for ikke å framstå som maktesløse, slik tilfellet var under Norgas-streiken i 1970 og da heismontørene viste Arbeidsretten finger'n i 1974.

Bruk lærdommene til å tenke nytt

Havnearbeiderne har rike historiske og internasjonale erfaringer å støtte seg til. Noen av disse er nedfelt i de såkalte Strasburgertesene, andre er lærdommer av nyere dato fra kampene til metallarbeiderne i Tyrkia og Sør-Afrika. Dette er lærdommer og anvisninger for kamp utenom og på tvers av det faglige byråkratiet, noe som igjen er blitt en akutt problemstilling for arbeidere både i og utenfor Europa.

Skal man vinne over kapitalmakta, også når det er snakk om begrensa kamper, er det maktpåliggende for arbeiderne å bryte med den faglige legalismen og klassesamarbeidslinja som truer med å kvele motstanden mot kapitalens diktat. Den «norske modellen» ligger på dødsleiet, mens det LOs tidligere leder kalte «verdens sterkeste fagbevegelse» er blitt et dvaskt, vått ullteppe som bretter seg over gnister til klassekamp.

Arbeiderklassen har ikke annet valg enn å bygge og utvikle sin egen modell, en modell som bygger på kamp klasse mot klasse. Hvorvidt den kan la seg bygge innafor rammene av det rådende LO-systemet, er tvilsomt. Det som er sikkert, er at dette er spørsmål som bør bli diskutert blant alle klassebevisste arbeidere og andre fagorganiserte.

Mer bakgrunn:

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode

tidsskriftet mcashVar denne artikkelen nyttig? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 eller bruk Donér-knappen. Du kan også scanne koden ved siden av og bruke mCASH.

Tusen takk for bidraget!