Det er maktpåliggende at fagbevegelsen bryter alle bånd til «arbeiderpartier» som sprer borgerlig ideologi og politikk i rekkene til arbeiderne og de fagorganiserte. Like avgjørende for framtida til fagbevegelsen er at den knytter politiske bånd til et revolusjonært arbeiderparti som viser seg tillit verdig.

En fagbevegelse kan aldri være politisk uavhengig

Den norske fagbevegelsen blir kalt verdens sterkeste, målt i organisasjonsgrad og omfanget av kollektive avtaler. Men organisasjonsgraden er synkende, og den potensielle styrken er kapslet inn av et finmasket nett av lover, avtaler og samarbeidsorganer som lammer kampkrafta.

Arbeiderpartiet anno 1950.Den norske modellen hviler på at sosialdemokratiets ledere har avlyst klassekampen på vegne av arbeiderbevegelsen. Men klassekampen er et objektivt fenomen som ikke lar seg avblåse.

Kapitalen og dens talerør som NHO, Høyre, Bedriftsforbundet osv. snakker varmt om «partssamarbeidets» (klassesamarbeidets) fortreffelighet. De daglige angrepa på lønn, arbeidsbetingelser, trygder og pensjonsvilkår skjer selvsagt av omsyn til samfunnets ve og vel, og ikke fordi borgerskapet fremmer sine klassemessige interesser.

Arbeiderpartiet har i snart et århundre vært borgerskapets viktigste parti når det gjelder å få arbeiderne og fagbevegelsen til å svelge borgerskapets politiske løsninger og tilsløre det kapitalistiske systemets utbytting. Partiet kan til tider gå inn for reformer og begrensa økonomisk kamp når det er påkrevd for å unngå oppsving for virkelig klassekamp, det vil si bevisst politisk handling der arbeiderklassen utfordrer den bestående kapitalistiske samfunnsorden.

De siste tiåra har sosialdemokratiet også avblåst reformpolitikken. Det har gått i spissen for nyliberalisme og privatisering og norsk militarisering og krigføring. Jens Stoltenberg kunne derfor gå rett fra vervet som partileder og statsminister til å bli generalsekretær for NATO-alliansen. Likevel blir Arbeiderpartiet omtalt som del av venstresida sammen med småborgerlige partier av typen SV og Rødt.

Ledelsen av Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen (LO) har gjennom flere mannsaldre vært siamesiske tvillinger. Tvillingforholdet har blant annet vært formalisert gjennom regelmessige møter i Samarbeidskomiteen LO/Ap.

De seinere åra har det vokst fram en sterkere motvekt og en faglig venstreopposisjon innafor LO. I og med den rødgrønne samarbeidsregjeringa mellom AP, SV og Sp fra 2005 har ikke Ap lenger hatt styrke til å være suverent enerådende. Rødt forsøker nå å oppnå samme status som bisitterpartiene SV og Sp.

Det som kjennetegner den faglige opposisjonen i LO, som dominerer mange lokale LO-avdelinger og har den årlige Trondheimskonferansen som viktigste samlingspunkt, er at den grunnleggende sett er preget av den samme legalismen som alltid har vært Ap sin rettesnor. Så lenge opposisjonen ikke er villig til å ta et brudd og åpent oppgjør med klassesamarbeidslinja og legalismen, blir den heller ingen reell og farlig opposisjon, men kan i de fleste spørsmål nøytraliseres av LO-toppen.

Opposisjonen, som gjerne ser på seg sjøl som sosialister, er varsomme med å sette spørsmålet om et annet samfunnssystem på dagsordenen. Den vil heller snakke om å vende tilbake til den sosialdemokratiske velferdsstaten som det nyliberale Arbeiderpartiet river ned for fote.

Typisk for dette midlere tillitsmannssjiktet er konstant skjeling til hvor langt det er mulig å påvirke og bevege «arbeiderpartiene», og da særlig Ap, som forutsetning for å oppnå faglige og politiske resultater. Istedenfor at arbeiderklassen og fagbevegelsen mobiliseres for egne, sjølstendige klasseinteresser, kanaliserer man energien inn mot å presse og påvirke borgerlige og småborgerlige arbeiderpartier til å «ta parti for arbeidsfolk».

Til tross for at opposisjonen består av folk fra flere politiske leire og grupperinger, bidrar den på denne måten til å kastrere fagbevegelsen og seg sjøl som sjølstendig politisk kraft. Den tar ikke inn over seg at ingen av de eksisterende partiene har ledelser som representerer eller har sosiale bånd til arbeiderklassen og fagbevegelsen. Ledelsen i Ap, Rødt og SV tilhører andre klasser og samfunnssjikt.

Problemet for norsk fagbevegelse er ikke at den er for partipolitisk. Problemet er at det ikke finnes et partipolitisk alternativ som representerer arbeiderklassen ideologisk og politisk, og som har sitt grunnfjell i arbeiderklassen og fagbevegelsen.

Det er derfor den opposisjonelle del av fagbevegelsen må gjøre seg uavhengig – ikke av partier og politikk i alminnelighet, men fra partier som målbærer interessene til andre klasser og samfunnslag.

Arbeiderklassen trenger sitt eget parti, og det kan bare være et parti som står på den vitenskapelige sosialismens, marxismen-leninismens, grunn. Bygginga av arbeiderklassens eget parti vil skje i samme grad som arbeiderne og de klassebevisste delene av fagbevegelsen frigjør seg fra all klassepåvirkning fra borgerlige og småborgerlige «arbeiderpartier».