Opptøyene i britiske storbyer har resultert i massive ødeleggelser og minst 1500 arresterte. Det er i stor utstrekning filleproletariatet som har ledet an.

London Riots Clapham Junction.
by-nc-saLondon Riots Clapham Junction. Ben Tilley (flickr)

Protestene er tilsynelatende uten mål, mening og ledelse. Like fullt er det snakk om en sosial protest mot et kapitalistisk samfunnssystem i oppråtning, et rop fra marginaliserte klasser og lag uten framtidshåp.

Politidrapet på den ubevæpna firebarnsfaren Mark Duggan (29) i Tottenham i Nord-London ble i utgangspunktet møtt med fredelige protester i lokalsamfunnet. Men raseriet vokste da politiet forsøkte seg med en løgn om at mannen var bevæpnet. Protestene utartet raskt til regelrette opptøyer, plyndring og vandalisme som først spredte seg til andre fattige bydeler i nord- og øst-London, og videre til storbyer som Birmingham, Manchester og Liverpool.

Det er liten tvil om at gjenger og filleproletariske elementer har sett sitt snitt til å eskalere og utnytte situasjonen til regelrett plyndring. Samtidig har de fått følge av tusenvis av marginalisert ungdom i arbeiderklassebydeler i England, til og med ungdommer fra «middelklassen» har deltatt.

Frustrasjon og sosial protest

Det er åpenbart snakk om en sosial protest, en eksplosjon av oppdemmet frustrasjon, sjøl om politiske krav ser ut til å være fraværende. Det er denne gangen ikke snakk om «raseopptøyer», slik som ved tidligere ungdomsopprør i Storbritannia. Hvite, asiater og svarte har vært å finne både blant vandalene og blant ofrene for plyndring og ildspåsettelser. Filleproletariatet er en viktig del av den sosiale basisen for fascistene, som imidlertid er dyktige til å spille på begge sider av banen. English Defence League og nazipartiet BNP er aktive i å infiltrere og opprette borgervern for å «beskytte lokalsamfunnet» mot pøbelen. De samme kreftene står bak mord på tre asiatiske ungdommer for noen dager siden. Ungdommenes far gikk straks ut med en intens oppfordring til det asiatiske miljøet om ikke å hevne drapene, for ikke å helle bensin på rasistenes bål.

Uansett hvordan en ser på opprørets karakter, er det klart at frustrasjonen til unge mennesker uten framtidshåp ligger i bånn. Mange bydeler i britiske storbyer er preget av ekstrem fattigdom og håpløshet, noe som forsterkes gjennom nedskjæringer av sosiale ordninger og kutt i lokale fritidstilbud. I en bydel som Tottenham er arbeidsløsheten femti prosent. Mens mediefokuset har ligget på gjeldsbyrden og de ekstreme velferdskuttene i det sørlige Europa, har det kommet i bakgrunnen at Storbritannia ikke er i noen særlig bedre situasjon – sett bort fra at landet ikke er del av Den økonomiske unionen og eurosamarbeidet.

Gigantgjeld og velferdsslakt

Aldri har den offentlige gjelda vært i en sånn størrelsesorden i fredstid. Den samlede britiske gjelda nærmer seg £ 1000 milliarder, eller mer enn tre norske Oljefond. Budsjettunderskuddet er på rundt elleve prosent av bruttonasjonalproduktet, og borgerskapet krever at dette skal rettes opp ved å la folket betale regninga. Den konservative koalisjonen ledet av statsminister David Cameron har iverksatt drastiske kutt i velferden kombinert med skatteøkninger som rammer vanlige folk hardest. For eksempel er momsen økt fra 17,5 til 20 prosent og en halv million offentlig ansatte skal sies opp innen 2015 som ledd i innsparingstiltakene.

Det er ingenting merkelig i at sånne angrep på egen befolkning leder til opprør. Men i tradisjonell dårlig britisk tradisjon, mangler det – i hvert fall så langt – klar politisk ledelse og organisering som gjør det mulig å slå kapitalens offensiv effektivt tilbake. Mangelen på orientering gjør manøvreringsrommet stort for fascistiske og rasistiske organisasjoner som EDL og BNP – et par av inspiratorene til massemorderen Anders Behring Breivik.

Jernneven hentes fram

Den britiske statsmakta nytter anledninga til å hente fram jernneven. Politiet har fått fullmakt til å ta i bruk «alle midler» i Camerons «fightback», og innsats fra hæren lurer i kulissene. I tillegg skal den generelle overvåkinga intensiveres ytterligere, blant annet leker den britiske regjeringa med tanken på å hindre tilgang til sosiale medier som Facebook og Twitter, ettersom smarttelefoner er tatt i bruk for å samordne opptøyene.

Statsminister Cameron snakker med rette om et sykt samfunn, men unnlater å nevne at det er han og hans klassefeller i det britiske borgerskapet som har påført samfunnet denne sykdommen. Innenfor medisinen er det uhyre sjelden at smittebæreren redder pasienten.

Myndighetenes reaksjon i det «høykultiverte» og framskredne, rike Storbritannia, ligner til forveksling den til regimene i Kairo eller Teheran når de skal kriminalisere og slå ned protester. Presteregimet i Iran er flere ganger fordømt av Storbritannia for voldsbruk mot intern opposisjon, og president Ahmadenijad sier nå takk for sist ved å fordømme «det autokratiske britiske kongedømmets voldsbruk og forbrytelser mot landets ubemidlede innbyggere». På denne bakgrunn tilbyr regimet til å sende sin paramilitære Basijimilits (som ble brukt til å slå ned opprøret i Teheran i 2010) til London som «fredsbevarende styrker», ifølge brigadegeneral og sjef for Ashura-brigadene, Mohammad-Reza Naqdi. (Kilde: Press TV)