Personvern

Den 17. desember kunngjorde presidentene Barack Obama og Raúl Castro at USA og Cuba er blitt enige om en diplomatisk og økonomisk tilnærming.

Endelig fri: De fem kubanerne som USA internerte fordi de forhindret terrorvirksomhet.Endelig fri: De fem kubanerne som USA internerte fordi de forhindret terrorvirksomhet.Det er mulig at Raúl Castro og de øvrige lederne i Havanna med sin tilnærming forsøker å forebygge en USA-regissert «fargerevolusjon» på øya når storebror og landsfader Fidel dør, noe som kan være nært forestående. Kursen som Cuba nå har begitt seg inn på, hvor de åpner for «dialog» med USA også når det gjelder nasjonal suverenitet og demokrati, er imidlertid brolagt med farer.

Foreløpig består tilnærminga i at Cuba frigir den amerikanske spionen Alan Gross og 53 reaksjonære opposisjonelle, som i realiteten får frie tøyler til å fortsette med sin kontrarevolusjonære virksomhet.

Til gjengjeld er de siste tre av «The Cuban Five», som har sonet lange fengselsstraffer i USA fordi de jobba for å forhindre og avverge terroraksjoner fra det cubanske eksilmiljøet, løslatt. Cuba kan forvente å bli strøket av USAs liste over «terrorstater». Det vil også bli åpnet for normale banktransaksjoner og oppretting av ambassader i de respektive hovedstedene. Når handelsblokaden av landet blir opphevet, er foreløpig uvisst, til tross for at et overveldende flertall av verdens stater og FNs generalforsamling i årevis har fordømt den amerikanske embargoen.

Vatikanets rolle

I sin fjernsynstale sa Obama at mer enn femti års fiendskap og isolasjon av Cuba ikke har fungert, og han viste til hvordan USA har normalisert forbindelsene til andre tidligere fiender som Vietnam og Kina. Han retta samtidig en varm takk til paven for hans rolle i de hemmelige forhandlingene mellom de to statene.

Også president Raúl Castro takket i sin tale for «støtten fra Vatikanet, og i særdeleshet støtten fra pave Frans, i anstrengelsene for å bedre forbindelsene mellom Cuba og De forente stater», ifølge det cubanske partiorganet Granma.

Pave Frans (Bergoglio) er den første paven fra Latin-Amerika. Han er framstående medlem av den argentinske jesuitterordenen og en nyttig brikke i USAs anstrengelser for å gjenopprette kontrollen i sin opprørske «bakgård».

Vatikanet er et hovedsentrum for verdens mest reaksjonære og antikommunistiske krefter. Men allerede i 1998 inviterte Fidel Castro daværende pave Johannes Paul II (Wojtyla) til Cuba og lot ham holde en storstilt politisk messe midt i Havanna. Denne rabiate antikommunisten, selv til pave å være, fikk tale til hundretusener med Fidel og den cubanske partiledelsen til stede. I 2012 fulgte pave Benedikt XVI (Ratzinger) opp med en ny utendørsmesse på Revolusjonsplassen.

Latin-Amerikas fyrtårn

Det standhaftige og anti-imperialistiske Cuba og Fidel Castro har i mer enn femti år hatt en helt spesiell plass i hjertene til Latin-Amerikas folk og blant progressive og revolusjonære verden over. Cubanerne har, på tross av blokaden og egne problemer, alltid ytt langt over evne for å bistå andre folk. Flere tusen cubanske leger bidrar til å styrke helsevesenet i Venezuela. Det ferskeste eksemplet er Cubas fantastiske helsearbeidere som uredde og i hundretall har deltatt i kampen mot ebola-epidemien i Vest-Afrika, mens store og ressurssterke land har snudd ryggen til.

«Cuba stadfester sin vilje til å samarbeide
i multilaterale organer som de Forente Nasjoner.
Samtidig som vi erkjenner våre betydelige
meningsforskjeller, spesielt i forhold til spørsmål
relatert til nasjonal suverenitet, demokrati,
menneskerettigheter og utenrikspolitikk,
bekrefter jeg vår vilje til dialog omkring alle
disse spørsmålene. Jeg anmoder De forente staters
regjering om å fjerne de hindringer som vanskeliggjør
eller begrenser bånd mellom folk, familier og
innbyggere i begge land, spesielt restriksjoner
som gjelder reising, direkte posttjenester
og telekommunikasjoner.» Raul Castro 17. Desember 2014

I forhold til Venezuela og andre progressive latin-amerikanske regimer har Cuba vært både veiviser og inspirator. Særlig Venezuela har kunnet høste av cubanernes rike erfaringer når det gjelder å motstå den amerikanske imperialismens omfattende undergravingsvirksomhet og oppbygging av en femtekolonne i landet.

Den nye tonen mellom Havanna og Washington gir både Venezuela og andre progressive regimer i Latin-Amerika grunn til uro.

Kombinasjonen av en fortsatt lav oljepris som struper økonomien i Venezuela og et «endringsvillig» Cuba, kan være det som skal til for at USA igangsetter en ny serie av «fargerevolusjoner» med dødsskvadronene gjemt i skygger og smug. I Venezuela har de kontrarevolusjonære i månedsvis drevet aktiv økonomiske sabotasje ved siden av politiske attentater mot høytstående medlemmer av regjeringspartiet til president Maduro. Disse kreftene venter bare på grønt lys fra Washington for å gå enda hardere til verks. Istedenfor å be landets arbeidere og fattige gjøre opp en gang for alle med den rike eliten, deres medier og betalte gangstere, fortsetter Maduro og partiet PSUV å appellere til «dialog» og forhandlinger, noe den reaksjonære opposisjonen så langt har avvist. Også der er det reist forslag om at paven skal mekle mellom partene.

Statskapitalistisk økonomisk basis

Spesielt etter at Sovjetunionen brøt sammen og Cuba dermed mistet sin viktigste støttespiller, har landet slitt med en skrantende økonomi. Handelsblokaden og Helms-Burton-loven fra 1996 har gjort situasjonen enda vanskeligere.

Mot alle spådommer om det motsatte, har det cubanske folket likevel forsvart sin revolusjon og sin nasjonale uavhengighet. Ikke nok med det. De har gjort det med en glød sterk nok til å avskrekke den imperialistiske naboen i nord fra invasjon og nye kuppforsøk.

Fidel Castro og Nikita Khrusjstsjov.Fidel Castro og Nikita Khrusjstsjov.Denne gløden har alltid vært mer patriotisk og anti-imperialistisk enn den har vært sosialistisk. Cuba gjorde i sine første tiår mange sosiale framskritt av sosialistisk karakter, men det var en forvrengt sosialisme fra starten av. Trass i stor folkelig oppslutning og edle motiver, har den cubanske modellen ikke fulgt marxist-leninistiske prinsipper for bygging av sosialismen. Ekspropriering av plantasjeeierne og utenlandske selskaper tidlig på 1960-tallet førte ikke til at Cuba etablerte genuint sosialistiske produksjonsforhold. Den kubanske modellen har vært basert på en statskapitalistisk byråkratisk struktur av revisjonistisk type.

Landet gjorde likevel store sosiale framskritt som var enestående for det amerikanske kontinentet. I løpet av ganske få år hadde Cuba kommet analfabetismen til livs og levealderen var på høyde med vestlige land.

Ved siden av imperialistenes blokade, undergraving og attentatforsøk på revolusjonslederne, har den statskapitalistiske økonomiske basisen gjort den cubanske revolusjonen sårbar, en sårbarhet som ikke har latt seg kompensere gjennom cubanernes kreativitet på andre områder – som for eksempel den unike satsinga på medisinsk forskning og helsearbeid, der Cuba kan skilte med internasjonal spisskompetanse.

Medlemskapet i den sovjet-dominerte handelsblokken Comecon fra 1972 ga Cuba et økonomisk pusterom, men bidro også til en enda mer ensidig økonomisk utvikling. Revisjonistenes fortolkning av «internasjonal sosialistisk arbeidsdeling» gikk ut på at de små og økonomisk tilbakeliggende medlemslanda ikke trengte å utvikle egen, avansert industri, men kunne bytte sine råvarer mot sovjetiske, østtyske og tsjekkoslovakiske industriprodukter i samsvar med prisene på (det kapitalistiske) verdensmarkedet. Sjøl om Cuba her fikk særfordeler av geopolitiske grunner, ga revisjonistenes kapitalistiske logikk sukkerprodusenten Cuba et stadig dårligere bytteforhold.

Fra 1982 fikk utenlandsk kapital delvis adgang gjennom joint ventures, og det vokste for alvor fram en parallell dollarøkonomi ved siden av den offisielle pesoen.

Kapitalistiske reformer

Det skapte overskrifter i 2010 da Fidel Castro sa i et intervju at den kubanske modellen ikke fungerer lenger. Han snakket også varmt om den «nordiske modellen». Straks etter åpnet den kubanske partiledelsen for en serie kapitalistiske reformer, herunder privatisering av jord og tildeling av konsesjoner til utenlandske investorer. Titusener av offentlig ansatte ble oppsagt. Det ble gitt utvida rom for småkapitalistisk virksomhet i et forsøk på å blåse nytt liv i økonomien.

Dette var langt ifra noen tidsbegrenset «Ny økonomisk politikk» som den Lenin gikk inn for etter den russiske revolusjonen. Tvert imot kaller Raúl Castro denne vitamininnsprøytinga for kapitalistiske og småborgerlige elementer for en «oppdatering av vår økonomiske modell for å bygge en blomstrende og bærekraftig sosialisme».

Det hele minner om kapitalistiske økonomiske «reformer» som mange tidligere sosialistiske land slo inn på da de revisjonistene begynte å demontere sosialismen innenfra – alltid under skalkeskjul om at det var snakk om å «forbedre de sosialistiske produksjonsforholdene». Det skulle være merkelig om ikke de amerikanske imperialistene – så vel som den katolske kirken – med stor tilfredshet har notert seg denne cubanske «reformasjonen».

Norsk medvirkning?

Norsk tilrettelegging av fredsforhandlingene mellom det colombianske regimet og geriljabevegelsen FARC, kan ha spilt inn når USA tilsynelatende legger om sin Cuba-politikk. Cuba har sammen med Norge vært vertskap for fredsforhandlingene, og de to landas diplomater har nødvendigvis samarbeidet ganske tett.

Norges rolle som internasjonal fredsmekler, enten den blir utøvd i Palestina, i Myanmar, Colombia eller andre steder, foregår ikke bare for å åpne nye markeder for Telenor og andre norskeeide monopoler, sjøl om dette er det imperialistiske hovedmotivet. Det er en innebygd forutsetning at norsk fredsdiplomati alltid må ta høyde for, og under ingen omstendigheter komme på kant med, amerikanske interesser.

USA gir aldri ved dørene. Tilnærminga mellom Cuba og USA kan være begynnelsen på slutten for den cubanske revolusjonen og dens mange landevinninger.

Vi håper i det lengste at det cubanske folket ikke vil la det skje.