Hamma Hammami representerer Folkefronten og Tunisias Arbeiderparti.I et intervju med As-Safir, Libanon, offentliggjort i al Monitor, kommenterer Hamma Hammami den siste utviklinga i Tunisia og perspektiver for landets fremtid.

Intervjuet ble gjort noen uker før det tunisiske parlamentet vedtok en ny forfatning den 25. januar i år. Tunisias arbeiderparti vurderer forfatninga i hovedsak som et stort framskritt –  ikke bare i forhold til Ben Alis gamle grunnlov, men også fordi de reaksjonære tilføyelsene som islamistene i Ennahda og deres forbundsfeller forsøkte å få inn i lovteksten, ble slått tilbake gjennom brei folkelig mobilisering. Tunisias Arbeiderparti er medlem av Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner. Red

 

 

Hamma Hammami, generalsekretær for Tunisias Arbeiderparti (POT) og talsmann for Folkefronten, er en av de mest fremtredende lederne for den tunisiske opposisjonen og en av opposisjonens stemmer i den arabiske offentlige opinionen.

Hammami har bak seg et langt liv med kamp og politisk aksjon. Kort fortalt begynte han på 1970-tallet som venstreorientert aktivist i studentbevegelsen og i en politisk arbeiderorganisasjon. I 1986 var han med på å stifte Tunisias kommunistiske arbeiderparti (PCOT, i dag Tunisias Arbeiderparti).

Fra gravfølget etter drapet på Shokr Belaid.Fra gravfølget etter drapet på Folkefrontens Shokr Belaid.På slutten av 2012 deltok han i dannelsen av Folkefronten til Oppnåelse av Revolusjonens Mål. Han og resten av den tunisiske opposisjonen led et stort tap da opposisjonslederen Chokri Belaid ble myrdet den 6. mai 2013.

På grunn av Hammamis posisjon i det politiske landskapet og hans store evner til å mobilisere folk, ville vi intervjue ham for å høre hans mening om den siste tidens utviking på den politiske arenaen i Tunisia og hans tolkning av den kommende neste fasen.

As-Safir: Det har blitt nominert, eller rettere sagt installert, en ny statsminister til å lede den neste fasen, ifølge firepartsinitiativet, kalt Kvartetten, som står for den nasjonale dialogen. Dette vil utvilsomt ha betydning for det politiske landskapet i Tunisia. Det første spørsmålet som melder seg, er følgende. Hvilken fremtid tegner seg for Tunisia under disse omstendighetene?

Hammami: De kommende dagene, eller rettere sagt de kommende ukene, vil forme Tunisias fremtid. Det er ingen tvil om at selv om vi ikke er fornøyde med hva som skjedde forrige lørdag i siste fase av den nasjonale dialogen (14. desember, da industriminister Mehdi Jomaa ble utpekt til leder av en ny regjering), og selv om vi betrakter det som et kupp mot konsensus-mekanismen som var foreslått, så er ett resultat garantert: Ali Laarayeds regjering (dominert av Ennahda – o.a.) vil uunngåelig måtte gå av. Det er i seg selv et positivt og viktig skritt og et hovedkrav.

(...)

As-Safir: Dette spørsmålet handler om overgangsperioden. I lys av den utviklingen som har skjedd den siste tiden, samtidig med at Ennahda-bevegelsen (islamistenes politiske parti som med hjelp fra Qatar klarte å erobre regjeringsmakt i valget som ble holdt etter at Ben Ali var styrtet – o.a.) lyktes med å tvinge gjennom sine betingelser; mener du at overgangsfasen er overstått og at vi har gått inn i en ny politisk æra?

Hammami: Nei, vi er stadig i fasen med overgang til demokrati, og det er helt normalt at vi står overfor mange vanskeligheter i denne fasen. Vi må identifisere årsakene til disse vanskelighetene.

Det som skjedde i Tunisia var en revolusjon, ikke bare en oppstand eller simpelthen en spontan folkelig bevegelse. Det var en revolusjon fordi folket, som deltok massivt i revolusjonen, gikk mot regimet. Disse folkelige bevegelsene ble motivert av generelle prinsipper og mål: Jobbmuligheter, frihet og nasjonal verdighet. Det var dette som gjorde det til en revolusjon.

Men den store mangelen som hjemsøkte denne revolusjonen var fraværet av en sentralisert nasjonal ledelse som kunne ta over etter tidligere president Zine El Abidine Ben Alis fall. Det var denne mangelen på ledelse som fikk oss til å gå i stå midt på halvveien. Med andre ord: Tyranniet falt, men systemet fortsatte, og vi har siden den gang vært i konflikt med dette systemet.

(...)

Hva var det som forhindret denne prosessen?

«Ennahda-bevegelsen og dens venner
er hverken demokratiske eller
revolusjonære krefter; de deltok
ikke en gang i revolusjonen.»

Hamma Hammami

Hammami: Først og fremst restene av det gamle regimet, men siden valget 23. oktober 2011 har også Ennahda-bevegelsen og dens allierte vært med på det. Ennahda-bevegelsen og dens venner er hverken demokratiske eller revolusjonære krefter; de deltok ikke en gang i revolusjonen, selv om de var en del av opposisjonen.

Intellektuelt sett er de konservative krefter. Politisk sett er det krefter som ikke ønsker å etablere en demokratisk republikk, men heller opprette et nytt autoritært regime, basert på Det Muslimske Brorskaps ideologi, for ikke å si islamistisk ideologi. Sosialøkonomisk sett er de liberalister og nyliberalister i enda større grad enn Ben Ali. De vil holde nasjonalt utsalg og selge landet med dets rikdommer og institusjoner.

(...)

As-Safir: Hvor kommer Folkefronten til å være i den neste fasen, ifølge din tolkning av situasjonen. Hva er dens fremtid?

Hammami: Folkefronten er et av de viktigste fremskrittene på den politiske fronten i Tunisia. Da de venstreorienterte, sosialistiske og patriotiske partiene deltok i valgene 23. oktober 2011 var de splittet. Hadde stemmene de fikk blitt lagt sammen, ville de vært den nest største kraften på det politiske kartet. Antallet stemmer som de spredte venstrepartiene fikk ville ha resultert i 32 eller 34 plasser. Men fordi vi var splittet kom det ikke noe ut av stemmene, og vi fikk kun seks eller syv plasser i den grunnlovgivende forsamlingen.

Fra stiftelsen av Folkefronten i byen Souisse.Fra stiftelsen av Folkefronten i byen Sousse i 2012.Vår enhet i Folkefronten har skapt en ny politisk atmosfære. Folkefronten er nå den tredje største kraften i Tunisia, etter Tunisias Kall (Nidā' Tūnis, sekulært pro-vestlig parti stiftet etter Ben Alis fall, o.a.) og Ennahda. I alminnelighet representerer det konsekvent den tredje kraft. Siden grunnleggelsen 7. oktober 2012 har Folkefronten vist seg å holde sammen, og til tross for alle tilbakeslag og angrep har den forblitt en samlet kraft.

Vil den eller vil den ikke bli til et parti (som det greske SYRIZA, uten sammenligning forøvrig, o.a.)? Jeg har sagt at Fronten er et halvt parti, det vil si at den har sine nasjonale, regionale og lokale ledere, har en forent politikk og står over individuelle partiprioriteringer og -handlinger. Samtidig eksisterer partiene fortsatt og arbeider i første rekke for Fronten. I fremtiden vil vi gå til valg med felles lister og det vil ikke være partilister innenfor Fronten. Det er faktisk et viktig historisk skritt fremover, og vi kommer sikkert til å prøve å utvide omfanget av felles handling i neste fase. Vi har utvidet det med tanke på en Nasjonal Redningsfront (som utover Folkefronten består av alliansen Samling for Tunisia, hvor Tunisias kall, det sosialdemokratiske partiet og flere inngår, o.a.). På et visst tidspunkt måtte vi rekke frem hånden til de liberale demokratene, siden vi sto overfor en reell fascistisk trussel.

As-Safir: Før vi snakker om denne trusselen, vil det bli en allianse mellom opposisjonsgruppene i den Nasjonale Redningsfronten ved neste valg?

Hammami: Det er ikke aktuelt i nærmeste fremtid, men vi vil ta det skrittet når vi kommer så langt. Folkefronten vil helt sikkert stå samlet i valget. Vi har ennå ikke drøftet om denne enheten også kan omfatte den Nasjonale Redningsfronten, men som du vet er det omstendighetene som bestemmer aksjonsformene.

As-Safir: Var det slike omstendigheter som nødvendiggjorde en allianse med Tunisias Kall?

Hammami: Ja, omstendighetene krevde det. Vi sto overfor et snikende diktatur som utgjorde en trussel mot frihetene våre og eksistensen av de politiske partiene. Det truet med politiske mord, og det truet de tunisiske verdiene. Det truet ikke bare revolusjonens fremskritt, men alle sivilisatoriske og kulturelle fremskritt i Tunisia. Vi var stilt overfor en farlig avsporing av revolusjonen, nemlig en ny tilbakeliggende despotisme som var villig til å forkaste alle Tunisias sivilisatoriske og kulturelle fremskritt (til fordel for islamistisk reaksjon, o.a.). Det eneste naturlige å gjøre er å gjøre motstand mot denne nye despotismen. Denne motstanden kommer ikke bare fra Folkefronten. Den kan også omfatte andre krefter. Tunisias Kall har ingen interesse av denne volden. Partiet krever forsamlingsfrihet, men nektes dette, akkurat som Fronten. Tunisias Kall forsvarer fremskrittene for kvinners rettigheter i Tunisia. For eksempel støtter de en sivil stat. Dette er områder der de har likhetstrekk med oss, og det var grunnlaget for våre tilnærmelser.

As-Safir: Et siste spørsmål: Du er i dag et ikon i noen arabiske kretser. Utenlands blir du sett på som en sentral tunisisk opposisjonsfigur. Har du noe å si til disse kretsene som favner ut over den kampen i Tunisia du leder i dag? Har du et arabisk budskap?

Hammami: Det er klart. Vi oppfatter vår kamp som en del av den kampen som føres av revolusjonære, progressive, demokratiske, antikolonialistiske og antisionistiske krefter i den arabiske verden. Vi oppfatter oss som en del av denne kampen fordi vi til syvende og sist står overfor den samme fienden. Vi står overfor brutale reaksjonære regimer og kolonialisme. Vi står også overfor autokratiske fascistiske islamistiske bevegelser som dypest sett er en forlengelse av dem. Liksom vi i Tunisia betrakter oss selv som en forlengelse av de demokratiske, revolusjonære og antikolonialistiske kreftene i den arabiske verden.

Derfor mener vi at vi fører en felles kamp som krever at vi forener oss og koordinerer våre anstrengelser, fordi våre fiender og motstandere er forent og koordinert. For eksempel møtes Det muslimske Brorskap i Istanbul og planlegger sammen hvordan de skal handle, ikke bare generelt politisk, men også med hensyn til hvilke taktikker de skal benytte seg av.

Med utgangspunkt i dette er de revolusjonære og nasjonal-progressive kreftene i den arabiske verden nødt til å koordinere, finne sammen og handle, ikke mist i lys av de nåværende regionale og internasjonale maktbalansene, som ikke akkurat er i vår favør. Vi må handle for å snu dem i vår favør.

Originalartikkel oversatt til engelsk 5. januar 2014 i al-monitor.com. Forkortet av Revolusjon.

(o.a. = oversetterens anmerkning.)