Personvern

I mer enn førti år har situasjonen på Kypros vært fastlåst. Nå har EU fått hastverk med å snekre en plan for en føderasjon hvor også Nord-Kypros blir integrert i EU. Øystaten er et avgjørende forhandlingskort når EU skal kjøpslå med Tyrkia om flyktningkrisa.

Hovedstaden Nicosia har vært delt i mer enn 40 år. Her fra grensekontrollen i Leda Street. CC BY-SA JRSHovedstaden Nicosia har vært delt i mer enn 40 år. CC BY-SA JRSRepublikken Kypros er med i EU, mens okkupasjonssonen i nord – Den tyrkiske republikken Nord-Kypros – er internasjonalt isolert. For Tyrkia er de diplomatiske og politiske omkostningene ved å ha 40 000 soldater stasjonert på øya, betydelige. For Ankara vil en løsning i form av et føderalt Kypros framfor alt bety at den største stabbesteinen som hindrer tyrkisk EU-medlemskap ryddes av veien, samtidig som man har fått delvis gjennomslag for taksim – deling av øya.

EU forventer til gjengjeld at Tyrkia stagger strømmen av flyktninger på vei til Europa.

I løpet av 2015 har det skjedd en bedring av det kalde forholdet mellom den gresk-kypriotiske og den tyrkisk-kypriotiske sida. Ved valget i Nord-Kypros i april vraket tyrkisk-kypriotene Ankaras favorittkandidat, og innsatte den mer forsoningsvillige Mustafa Akıncı som sin president.

Også på den greske sida ser man større vilje enn før til å føre reelle forhandlinger. Stadig flere innser at drømmen om Enosis – innlemming av Kypros i det geografisk fjerne, men kulturelt nære Hellas – forblir en drøm. Det var fascistiske elementer blant disse kreftene som sto bak kuppforsøket mot president Makarios i 1974. Den tyrkiske invasjonen kom som reaksjon på kuppet som var iscenesatt av den daværende greske militærjuntaen, med støtte fra USA. Den okkuperte sonen er ikke anerkjent som stat av andre land enn Tyrkia.

Med valget av Akıncı markerte nord-kypriotene at de først og fremst anser seg som kyprioter, og ikke har ønske om å være et reint tyrkisk lydrike. En mer sjølstendig nord-kypriotisk kurs har åpnet for nye forhandlinger om gjenforening med Republikken Kypros og president Nicos Anastasiades.

Norges tidligere utenriksminister Espen Barth Eide er FNs spesialutsending og tilrettelegger for forhandlingene.

Stormakter inn på banen

Vel så viktig som bedring av det lokale forhandlingsklimaet, er at ulike regionale stormakter og EU har fått fornyet interesse av å dirke opp den mer enn 40 år gamle kypriotiske vranglåsen. Barth Eide og FNs generalsekretær Ban Ki-moon har hatt separate møter med den greske statsministeren Alexis Tsipras og hans tyrkiske motpart Ahmet Davutoglu. Ifølge Eide «studerer forskjellige regjeringer og EU nå muligheter for økonomisk bistand for å hjelpe til med å finansiere kostnadene ved en avtale på Kypros».

Uttalelsen viser at noe nytt er i gjære. Forhandlingene mellom de to partene går nå inn i en kritisk fase, der spørsmålet om kompensasjon for konfiskert eiendom er det vanskeligste av dem alle. 165 000 gresk-kyprioter og 45 000 tyrkisk-kyprioter flyktet fra respektivt nord og sør da øystaten ble et ufrivillig foregangsland i det som nå er kjent som etnisk og religiøs rensing. De flyktende minoritetenes eiendommer ble annektert og overtatt.

Det spesielle ved tilfellet Kypros er at det var tre NATO-land – de tre garantimaktene – som aktivt eller passivt lot det skje.

En brikke for EU

Den nyvakte regionale og internasjonale interessen for Kypros-spørsmålet er tett forbundet med  begivenhetene i det nære østen. Tross sine greske kulturelle bånd, ligger Kypros helt øst i Middelhavet, langt unna Hellas. Nærmeste naboland er Syria og Tyrkia. For å stagge strømmen av flyktninger gjennom Tyrkia, har EU tilbudt Ankara en pakke på tre milliarder euro samt lettelser i visumreglene og løfter om fortgang i de tyrkiske medlemskapsforhandlingene. Sjøl om Tyrkia helt siden 1963 har vært assosiert medlem av EU og søkte om fullt medlemskap i 1987, har Angela Merkels Tyskland ikke villet slippe landet inn i Den europeiske union. Storbritannia er derimot tilhenger av tyrkisk medlemskap, og har ryggdekning fra USA.

Kypros er en nøkkelbrikke: Kypros – og sannsynligvis også Hellas – vil nedlegge veto mot tettere tyrkiske bånd til EU så lenge tyrkiske soldater befinner seg på øya. Men grekerne og kypriotene stiller svakere enn noensinne i EU-familien. Etter den økonomiske kollapsen har Aten og Nicosia lagt seg flate for Brussel og Den europeiske sentralbanken. Hvis det er nødvendig for å blidgjøre Tyrkia, har EU nå maktmidler for å tvinge sine to undersåtter til lydighet, det være seg i form av gulrøtter eller piskeslag.

Smisker for Tyrkia

I dagens situasjon er det Tyrkia som sitter på de beste kortene. Hvis Tyrkia, slik EU ønsker, skal «demme opp» for bølgen av flyktninger som setter kurs for Europa, krever de motytelser. Angela Merkels besøk til Ankara oppunder det tyrkiske valget den 1. november, var i realiteten et håndslag til president Recep Erdooğan og hans anstrengelser for å sikre seg reint flertall etter valgnederlaget som regjeringspartiet AKP led i juni. Med dette viste Merkel at EU vil se gjennom fingrene med det stadig mer autoritære politistatsregimet til Erdogan, menneskerettighetsbruddene og den systematiske undertrykkinga av medier og politisk protest.

Ved å løsne litt på den gordiske knuten som heter Kypros, kan EU vise et utålmodig tyrkisk regime at de virkelig mener alvor med løftene om fortgang i forhandlingene. Et første signal kan være å få opphevet forbudet mot at skip fra Kypros får anløpe tyrkisk havn (og vice versa) og at sivil flytrafikk kan operere i naboens luftrom. Men det klart vanskeligste forhandlingsspørsmålet dreier seg om konfiskert eiendom og eventuell kompensasjon. Her skal man nedsette en egen kommisjon for å vurdere tilbakeføring, gjensidig bytte eller erstatning for gård og grunn overtatt av andre. Eiendomsproblemet er ytterligere komplisert på grunn av titusener av tyrkere fra fastlandet som har bosatt seg som «settlere» nord på øya i mer enn en generasjon.

Når Barth Eide snakker om at EU og andre makter vurderer å finansiere kostnadene ved en avtale på Kypros, er det dermed nærliggende å anta at dette har å gjøre med kompensasjon til de som ble fordrevet fra sin eiendom. Mer og mer tyder på at det tas sikte på en gjenforening i form av en føderasjon, og ikke en sentralstat, og at man vil betale ut de som mistet hus og hjem i stedet for å la dem vende tilbake.

Ut med lira, inn med euro

Hvorvidt en føderasjon er den løsninga tyrkisk- og gresk-kyprioter flest egentlig ønsker, er en helt annen sak. Forhandlingene foregår langt over hodet på dem. Mange kyprioter ønsker seg et suverent og sentralstyrt Kypros der ingen regionale eller andre stormakter blander seg inn, og der folkegruppene lever i fred og harmoni. Så lenge de to samfunnene ikke klarer å enes om målet og veien for å sikre en suverent og uavhengig stat, er de imidlertid prisgitt de strategiske interessene til de tre garantimaktene – Storbritannia, Hellas og Tyrkia, samt EU og USA.

Hellas og Republikken Kypros er EU-medlemmer, mens den tyrkiske eliten ønsker at Tyrkia skal bli det. Hellas og Kypros har, som følge av bankkollapsen i begge land, havnet i skrustikka til Brussel og ESB. Når EU skal betale Tyrkia flyktningavlat, er Kypros et forhandlingskort; for ikke å si spillets joker.

Det jobbes på spreng i kulissene. Nord-kypriotiske kilder hevder at en ekspertgruppe fra Den europeiske sentralbanken (ESB) skal besøke den tyrkisk-kypriotiske sentralbanken i november for å drøfte en overgang fra tyrkiske lira til euro, dersom man skulle finne en løsning på konflikten.

Mulig folkeavstemning i 2016

Det er lagt opp til et løp hvor ting skal skje fort. Etter en serie med planlagte forhandlingsmøter i november og desember, planlegges det en folkeavstemning på begge sider av buffersonen tidlig i 2016. Grunnlaget for folkeavstemninga vil blant annet være et forslag til en ny føderal grunnlov. Det virker som lovlig kort tid dersom befolkninga i sør og nord skal få rimelig tid til å diskutere en eventuell avtale og et nytt framlegg til forfatning.

Utfallet er uansett ikke gitt. I 2004 var det en folkeavstemning basert på en plan fra daværende generalsekretær i FN, Kofi Annan. Også den planen innebar at et samla Kypros skulle tilsluttes EU, og ble støttet av Tyrkias daværende statsminister Recep Tayyip Erdoğan, som nå er blitt landets president og sterke mann – ytterligere styrket etter valgseieren til AK-partiet i Tyrkia den 1. november. Deltakelsen i 2004 var høy i begge folkegrupper. På begge sider drev reaksjonære og sjåvinistiske krefter en aktiv nei-kampanje. Resultatet var at to tredjedeler av nord-kypriotene stemte for planen, mens tre firedeler av gresk-kypriotene vendte tommelen ned. Dermed var man like langt.

Garantimaktene og NATO

Hvilken rolle de opprinnelige garantimaktene er tenkt å spille, er foreløpig i det blå. Den greske utenriksministeren Nicos Kotzias sa på et besøk på Kypros nylig at en avtale om gjenforening av øya bør kunne skje uten at garantimaktene er involvert. Uttalelsen ble raskt imøtegått av hans tyrkiske kollega.

Tyrkia, Hellas og Storbritannia har alle status som garantimakter i henhold til Zürichavtalen som ga Kypros sin uavhengighet i 1960. Et virkelig fritt og uavhengig Kypros fordrer at denne internasjonalt unike særordningen hvor utenforstående makter har gitt seg rett til å intervenere i kypriotiske forhold, tas ut av den kypriotiske forfatninga. EU kan muligens ha i tankene å omgå dette delikate spørsmålet ved å gjøre Den europeiske unionen til overdommer og «garantist» for et forent Kypros.

Spørsmålet er hva stormaktene, og særlig Tyrkia, i så fall setter som vilkår. Ankara vil ikke oppgi sin «intervensjonsrett» uten en eller annen form for garanti, det samme gjelder for Hellas. Storbritannia har egne baser og lyttestasjoner på Kypros som de neppe har tenkt å la EU få råderett over. Og USA opererer i kulissene gjennom sine NATO-kanaler til alle involverte parter.

Utenriksminister John Kerry avlegger Kypros et besøk den 14. november på vei til G20-toppmøtet i Tyrkia. USA og NATO kan se sitt snitt til å lokke skeptiske kyprioter – som slett ikke har glemt hvem som sto bak det som skjedde i 1974 – inn i militæralliansen, med tilbud om at NATO kan være den nye «garantisten» for et føderalt Kypros hvis ikke partene blir enige om at den nye garantisten skal være EU. Det er langt fra utenkelig at de gjensidig mistenksomme NATO-partnerne Hellas og Tyrkia kan komme til å stille seg bak et slikt »kompromiss».

Kypriotene spiller annenfiolin

I beste fall kan vellykkede forhandlinger bidra til en fredelig gjenforening som sikrer øystatens alliansefrihet, med en ny forfatning som gir Kypros reell suverenitet. I verste fall kan det bety at kypriotene presses til igjen, som i 1960, å avstå deler av suvereniteten som de vant etter blodig kamp mot britene i 1950-åra gjennom å bli fullstendig prisgitt EU og/eller NATO som de nye «garantimaktene». Dessverre er det siste alternativet mest nærliggende, slik det ser ut nå.

Hvor nøytral Espen Barth Eide er som FN-utnevnt tilrettelegger for forhandlingsprosessen, er et spørsmål for seg. Barth Eide er også direktør i Verdens økonomiske forum (World Economic Forum). Han er som tidligere norsk forsvarsminister NATOs mann, men også en ivrig EU-tilhenger. Midt under de sikkert krevende Kypros-forhandlingene – som direkte involverer EU – fant Barth Eide det betimelig å advare EU-skeptiske briter mot å følge Norges vei. I en kronikk i den britiske avisa The Guardian 27. oktober 2015 skriver Barth Eide at Storbritannia, dersom de velger et forhold til EU som den norske EØS-modellen, «vil gi opp sin innflytelse over EUs politikk».

Kronikken er en håndsrekning til den konservative statsminster David Cameron og hans kampanje for å hindre at britene trekker seg ut av EU ved en kommende folkeavstemning.

Barth Eide nevner ingenting om hva slags innflytelse kypriotene har når de blir brikker i et stormaktsspill mellom EU, Tyrkia og USA.