Irak etter ondskapens tiår

Det siste tiåret har bekreftet at det faktisk eksisterer en ondskapens akse. Den går mellom Washington, London og Tel Aviv.

Det å angripe eller invadere et annet land er en forbrytelse, faktisk den groveste form for aggresjon. Dette prinsippet ble en gang for alle slått fast av Nürnberg-domstolen etter nazismens endelikt i 1945. Verden skulle trekke nødvendige lærdommer. Vi fikk FN-pakten som slår fast at militærmakt mot en annen suveren stat er utillatelig. Nye Genèvekonvensjoner mot tortur og til vern av sivilbefolkningen ble vedtatt.

Krigsmotstanden var stor i begynnelsen, men avtok kraftig med SV i regjering.Femti år seinere blir disse traktatene og konvensjonene satt til side. Verstingene som overkjører eller ignorerer internasjonale rettsprinsipper er Norges nærmeste Nato-allierte. Men istedenfor å forsvare folkeretten med nebb og klør, løper norske myndigheter ærender for allierte stormakter som øver vold mot den. Noen ganger åpenlyst (som i Libya), andre ganger mer i det stille (som i Irak).

Også irakerne på gatene i protest og solidaritet

Protestene i Egypt, Tunisia og Jordan mot fattigdom, matmangel og arbeidsløshet har også spredd seg til gatene i Bagdad og Basra.

Ingen arabere har kjent okkupasjon, tyranni og elendighet mer på kroppen enn irakerne, og de viser naturlig solidaritet med sine brødre og søstre i Egypt, Algerie og Tunisia. Det bør bekymre både USA og kompradorregimet i Den grønne sonen.

Maliki under press
Nuri al-Maliki, statsminister i Irak på okkupantenes nåde, har fått kalde føtter. Han innser at heller ikke han – like lite som Ben Ali eller Mubarak – kan ta for gitt at USA vil beholde ham som gallionsfigur når det folkelige presset øker på, men kanskje henter fram en annen nikkedokke for å roe massene.

Sannheten bak «tilbaketrekningen»

Den 31. august 2010 krysset den siste divisjonen med amerikanske kampstyrker grensen til Kuwait. Men reduksjonen av antall okkupasjonsstyrker er ikke en uønsket utvikling i imperialistenes øyne, og imperialistene har ikke gitt opp deres ønske om å kontrollere Iraks ressurser og landets videre utvikling.